Konfirmasjonsgave til barn man ikke kjenner personlig?

Jeg har kommet inn i en jentegjeng som jeg kjente en gang i tida. De har hengt sammen i flere år mens jeg har bodd utenbys. De kjenner hverandres barn og har hatt mye greier sammen med barn, mens både mine og deres barn var såpass store da jeg ble med at jeg ikke har noe forhold til barna deres og de har ikke noe forhold til mine barn. Barna hadde ikke visst hvem jeg er hvis vi møtes på gata, og jeg vet stort sett ikke hvem de er av utseende.

De siste årene har barna kommet i konfirmasjonsalder. Hvert år er det innsamling til konfirmasjonsgaver. Hadde du gitt konfirmasjonsgave til disse venninnenes barn eller ikke? hadde du forventet konfirmasjonsgave til ditt eget barn?

Jeg hadde ikke gitt, og ikke forventet å få.

Jeg er med på fellesgaver i tilsvarende setting. Baker også gjerne til selskapet.

Hvis du er mye sammen med mødrene: ja, jeg hadde gitt en liten oppmerksomhet. Men jeg liker å gi gaver.

Jeg hadde gitt. For meg er det enkleste utvei. Er jeg i tvil så gir jeg.

Jeg gir en 250-lapp til ungdommer der jeg har relasjoner til foreldrene deres.
Min erfaring når det gjelder fra å motta gaver i sånne relasjoner er at noen gir og noen ikke, men jeg tror ikke så mange går rundt å tenker på hvem de forventer gaver fra, bortsett fra nærmeste familie.

Men dere tenker da altså at det ikke gjør noe at barnet spør "Hvem er Per og Anne?" når/hvis de leser i kortet?

Divine skrev:

Jeg hadde ikke gitt, og ikke forventet å få.

Jepp. Har gjort det mange ganger, gavene går stort sett i penger som blir samlet inn fra gjengen.

Nextlife skrev:

Jeg gir en 250-lapp til ungdommer der jeg har relasjoner til foreldrene deres.

Jeg gjør derimot aldri det. Det kan da potensielt bli veldig dyrt? Den eneste gangen jeg har gitt konfirmasjonsgave til annet enn konfirmasjoner jeg har vært bedt i, var til min nærmeste nabo. Jeg synes det virker både slitsomt, dyrt og ganske ...unødvendig (i mangel av et bedre ord) å skulle styre med slikt.

banana skrev:

Men dere tenker da altså at det ikke gjør noe at barnet spør "Hvem er Per og Anne?" når/hvis de leser i kortet?

Nei, akkurat DET gjør ingenting. Da jeg var utvekslingsstudent i USA fikk jeg penger til graduation fra folk jeg ikke ante hvem var. Jeg syntes det var utrolig merkelig, men ikke noe jeg reagerte negativt på.

banana skrev:

Men dere tenker da altså at det ikke gjør noe at barnet spør "Hvem er Per og Anne?" når/hvis de leser i kortet?

Næh, jeg synes ikke det gjør noe. Ungene mine fikk f. eks konfirmasjonsgaver fra sine besteforeldres omgangsvenner, folk de vel ikke aner hvem er, men det var da bare å forklare relasjonen.

Divine skrev:

Jeg gjør derimot aldri det. Det kan da potensielt bli veldig dyrt? Den eneste gangen jeg har gitt konfirmasjonsgave til annet enn konfirmasjoner jeg har vært bedt i, var til min nærmeste nabo. Jeg synes det virker både slitsomt, dyrt og ganske ...unødvendig (i mangel av et bedre ord) å skulle styre med slikt.

Det er sikkert ulike tradisjoner i ulike relasjoner, steder og nabolag, men jeg er vokst opp med konfirmasjonsgave fra halve bygda og foreldrene mines kollegaer, og stedet og familien jeg flyttet til er noenlunde lik, så for meg er det en tradisjon.
Det er en hyggelig oppmerksomhet synes jeg, og jeg har gått over listene her vi bor nå og der er det 4 stk vi gir til, og i den utvidede vennekretsen vår er det 2 som har konfirmant.

Jeg kunne godt ha bidratt til en fellesgave, eller puttet 200 kr og et kort i en konvolutt hvis jeg var god venn med foreldrene, selv om jeg ikke kjente barnet noe særlig.

Nextlife skrev:

Det er sikkert ulike tradisjoner i ulike relasjoner, steder og nabolag, men jeg er vokst opp med konfirmasjonsgave fra halve bygda og foreldrene mines kollegaer, og stedet og familien jeg flyttet til er noenlunde lik, så for meg er det en tradisjon.
Det er en hyggelig oppmerksomhet synes jeg, og jeg har gått over listene her vi bor nå og der er det 4 stk vi gir til, og i den utvidede vennekretsen vår er det 2 som har konfirmant.

Ja, det er helt sikkert kulturelt betinget. Jeg er IKKE vant til det fra min oppvekst, så det er vel derfor det føles veldig fjernt for meg.

Jeg hadde definitivt gitt, hvis det var sånn at jeg var del av en venninnegjeng og at det var vanlig at det ble samlet inn fellesgave i den gruppen. Sært å ikke ville være med da syns jeg.

Hmm. Jeg ser at røkla har en annen mening enn jeg har. Jeg tenker at vet ikke ungene hvem giver er så utgår gave. Både når det gjelder hva jeg forventer til mine barn og fra meg til andres barn. Og det har ikke med pengene å gjøre, jeg kan godt gi fem tusen kroner til Røde Kors eller Leger uten grenser og er generelt lite gjerrig når det gjelder å gi bort.

Jeg er litt overrasket, men det har man jo ikke vondt av.

Jeg er også vant til at man gir gaver selv om man bare har relasjon til foreldrene. Både nå og da jeg selv sto til konfirmasjon.

Jeg tenker ikke så mye på at ungene ikke vet hvem giver er, men rett og slett at det er litt unødvendig.

Divine skrev:

Jeg tenker ikke så mye på at ungene ikke vet hvem giver er, men rett og slett at det er litt unødvendig.

Det er mye som er unødvendig her i verden, men som bare er litt hyggelig. Spør du meg er hele konfirmasjonen unødvendig.

Hvis det er vanlig at det samles inn til felles gave, og dette også vil gjelde dine egne barn når de når konfirmasjonsalder, tenker jeg at det er naturlig å gi en litt. Jeg og mine venn(inn)er gir ikke gaver til hverandres barn (selv ikke når vi og barna sees jevnlig) så her ville det føltes veldig merkelig, spesielt når man ikke har noe som helst forhold til barnet.

Røverdatter skrev:

Jeg er også vant til at man gir gaver selv om man bare har relasjon til foreldrene. Både nå og da jeg selv sto til konfirmasjon.

Jeg vet hvem hver eneste av de som gav meg gave til konfirmasjonen var. Jeg hadde synes det var rart å få gave av noen jeg ikke visste hvem var.