Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

Divine: Normal overvekt, da tenker jeg på overvekt som kommer av grunnene Jaquesson nevner, og ikke av annen fysisk eller psykisk sykdom.

smilefjes skrev:

Det er INGEN som veier 200 kg fordi de liker å kose seg. Da er det en sykdom.

Jeg er ikke helt enig at man skal fremstille det slik. Da gjør man det samme som Jaquesson, man forenkler. For det er i de fleste tilfeller ikke overvekten som er sykdommen, men den bakenforliggende årsaken.

Jepp. Men man kan ikke kurere overvekten. Man må kurere sykdommen, så forsvinner ofte overvekten av seg selv.

Alle forstår at det hjelper å trene og spise mindre enn man bruker. Men av en eller annen grunn er dette vanskelig gjennomførbart for noen. Og når man ikke greier det til tross for at vekten invalidiserer en - da er man syk.

Har man fem kilo ekstra er man ikke syk. (Ikke feit heller, spørru meg.)

smilefjes skrev:

.

Har man fem kilo ekstra er man ikke syk. (Ikke feit heller, spørru meg.)

Nope, verken syk eller feit, bare bedagelig anlagt. :datapunkt:
Jeg trooor jeg skjønner hva Kari J prøver på- å si at man har fedme, blir omtrent som å si at man har vannkopper, det blir liksom bare noe man har vært uheldig og fått, ikke noe man har påført seg selv. Men, ja, helt enig i at hun overforenkler og tråkker mange med spiseforstyrrelser (som gjør at man ikke klarer å ta av) på tærne.

Esme skrev:

Jeg tipper at hun prøver å si "Uansett årsak til overvekt, så trenger man ikke å gi opp, det finnes hjelp å få". Og det har hun jo noe rett i, selv om man er overvektig så er det jo forskjellige måter å få hjelp, om det er noe man ønsker.

Ja, hvis det er dette hun prøver å få frem, så kunne hun nok ha formulert seg på en litt mer positiv måte. Her fremstår hun jo bare som en sur, oppgitt VG-debattant eller noe. Og det er klart, at uansett årsak, om det er ens egen "skyld" eller ei, så er det jo positivt at det er mulig å gjøre noe med det. I stedet ble det mye fokus på årsaker og "valg", synes jeg.

Jeg synes uansett det er viktig tema hun setter fokus på og det er viktig at det kjøres jevnlig. Det er jo ikke til å komme bort fra at vi nærmer oss USA i fedme og at det hjelper med fokusering på riktig kosthold og trening. At sterkt overvektige ofte har bakenforliggende problemer utelukker vel ikke at man kan prate om dette generelt.
Jeg tror forresten damen har utdannelse innenfor trening og ernæring, mener jeg leste grunnfag medisin, diverse sertifiseringer innenfor trening og holdt på med bachelor innenfor ernæring.

Du trenger ikke engang en spiseforstyrrelse for å bli litt sår av det hun sier, det holder med ti år med bekkenløsning, som gjør de fleste "kaloriforbrennende" typer trening ganske vanskelig å få til.

smilefjes skrev:

Det jeg stusser på er vel kunnskapen hun tillegges å ha. Hun uttaler seg temmelig bastant langt utenfor sitt fagområde synes jeg. Det bør man jo være forsiktig med.

Det gjør hun ja. Hun møter jo stort sett soffakoserne. Jeg ville tro at de med kompliserte spiseforstyrrelser heller sjeldent snakker om akkurat det aspektet med spinninginstruktøren sin.

Divine skrev:

Men er det ikke forsket mye på dette, da, at anlegg for fedme ER genetisk? 😕 Dette trodde jeg virkelig var gammelt nytt. At man ikke skal se på dette som en sovepute, er jo en helt annen sak.

Det er forsket mye på det, men det er ikke funnet en entydig forklaring som viser at fedme er genetisk, nei. Gener, eller rettere sagt epigenetikk (om gener er slått på eller av) er en av mange faktorer som kan spille inn, men slett ikke den eneste forklaringen. Andre faktorer kan være hormoner, virus, andre miljøpåvirkninger, psykisk og fysisk sykdom, medisinbruk og så videre.

Og når alt kommer til alt, uansett om man er disponert for fedme eller ikke, så er det energiinntak og energiforbruk som avgjør om man legger på seg eller ikke. Det er faktisk ikke til å komme fra.

smilefjes skrev:

...

Alle forstår at det hjelper å trene og spise mindre enn man bruker. Men av en eller annen grunn er dette vanskelig gjennomførbart for noen. Og når man ikke greier det til tross for at vekten invalidiserer en - da er man syk.
...

Men er det dem hun snakker til, eller er det sofasitterne?

Acsa skrev:

Du trenger ikke engang en spiseforstyrrelse for å bli litt sår av det hun sier, det holder med ti år med bekkenløsning, som gjør de fleste "kaloriforbrennende" typer trening ganske vanskelig å få til.

Egentlig så skjønner jeg ikke det.

For de hun kritiserer (om man tenker på det som kritikk) så er det jo nettopp sofasliterne, ikke de som har andre grunner som gjør det vanskelig.

Og det er da drøssevis med sofaslitere som aldri kommer til å kunne kvitte seg med overvekten sin, selv om det skulle være "enkelt" i forhold til andre.

Eller mener dere med "gyldige overvektsgrunner" at sofasliterne bare kan ta seg sammen og så bli tynne?

Jeg er enig med Esme. Som en sofasliter med noen kilo for mye, som jeg hadde tatt av om jeg bare hadde tatt meg sammen.

glitterchick skrev:

Jeg er ikke helt enig at man skal fremstille det slik. Da gjør man det samme som Jaquesson, man forenkler. For det er i de fleste tilfeller ikke overvekten som er sykdommen, men den bakenforliggende årsaken.

Jeg er veldig enig med Glitter, hvis man er overvektig på grunn av en bakenforliggende årsak så har man ikke fedme. Man har en <insert sykdom her> og den gjør at man er overvektig. Dette er egentlig et veldig interessant - hvorfor er det så lett i at man henger seg opp i symptomer i stedet for de bakenforliggende problemene? Er det fordi at symptomer er noe som aldri gir en fred, noe man må leve med på daglig basis? (Jeg tenker ikke overvekt nå, men generelt synes jeg det er et trekk på at man fokuserer på symptomer fremfor årsak)

Kanskje fordi symptomene, hvertfall i dette tilfellet, syns, og det gjør ikke nødvendigvis psykologiske eller fysiske bakenforliggende årsaker.

Jeg har ikke lest linken enda, skal få gjort det siden.

Lykken skrev:

Det er jo ikke til å komme bort fra at vi nærmer oss USA i fedme og at det hjelper med fokusering på riktig kosthold og trening.

I den perioden hvor vi har hatt sterkest overvektsøkning så har vi blitt dynget ned med informasjon om trening og kosthold. Det finnes knapt en avis eller ukeblad som ikke fronter disse temaene på forsiden, og henviser til ekspertise på det ene og det andre. Jeg kan ikke se at det hjulpet særlig mye totalt sett? Har det? Det er snart så jeg lurer på om det å legge temaet kosthold og slanking spesielt bort litt hadde hjulpet mer, enn overinformering. Få tilbake et mer naturlig forhold til mat, hvor man ikke sitter og kommenterer og tenker på maten og dets innhold når man sosialiserer og/eller spiser.

Haugtussa:

Poenget er vel at sjøl om en har en spiseforstyrrelse vil en kvitte seg med problemet fedme om en bevege seg meir og spise mindre.

Nå har ikke jeg noen spiseforstyrrelse som jeg vet om, men det du nevner her har definitivt ikke hjulpet i forhold til min overvekt. Og jeg har gjort en del ærlige forsøk. Jeg synes litt av problematikken i møte med leger og folk generelt, at de sitter og tror dette som du sier er allmenngyldig slik du presenterer det her. Og om man ikke går noe særlig ned i vekt av å trene mer og spise mindre så smugspiser man, eller gjør noe feil. Min opplevelse av f.eks folk som har gått på GR-kurs er at de fleste må spise mer mat for å gå ned i vekt, ikke mindre. Jeg tror noe av nøkkelen for mange er sammensetningen av kostholdet, at man må luke ut enkelte ting, ikke nødvendigvis at man spiser for mye. Tabloide overskrifter som "spis mindre, tren mer" som en løsning på overvektsproblematikk blir derfor etter min mening ganske feilslått. I tillegg til at det kanskje kan bidra til flere overvektige, fordi folk blir fortvilet når de ser at "fasiten" ikke nødvendigvis hjelper så mye.

Miromurr skrev:

Og når alt kommer til alt, uansett om man er disponert for fedme eller ikke, så er det energiinntak og energiforbruk som avgjør om man legger på seg eller ikke. Det er faktisk ikke til å komme fra.

Men har alle lik forbrenning, mener du?

Esme skrev:

Egentlig så skjønner jeg ikke det.

For de hun kritiserer (om man tenker på det som kritikk) så er det jo nettopp sofasliterne, ikke de som har andre grunner som gjør det vanskelig.

Men det betyr ikke at det ikke treffer et sårt punkt.

glitterchick skrev:

I fare for å tråkke på endel tær, så skjønner jeg hva hun mener, og er enig. Fedme kommer i all hovedsak av at man får i seg mer enn man forbrenner, det kommer man rett og slett ikke bort i fra. Det er en grunn til at fedme er et problem i rike land, hvor vi har råd til å spise godt og vi beveger oss lite

Ganske presist. Det er bare å se på bilder at folk fra noen tiår tilbake i tid, nesten kjemisk renset for fete folk. Men genetikk endres over tid av ytre årsaker. Og et barn født av et overvektig menneske i dag er sannsynligvis mer sårbart for fedme enn et barn født rett etter krigen.

Brutus_ skrev:

Ganske presist. Det er bare å se på bilder at folk fra noen tiår tilbake i tid, nesten kjemisk renset for fete folk. Men genetikk endres over tid av ytre årsaker. Og et barn født av et overvektig menneske i dag er sannsynligvis mer sårbart for fedme enn et barn født rett etter krigen.

Hva i all verden mener du her? At folk i dag er genetisk mer disponert enn barn født rett etter krigen? Og i så fall, hvordan i all verden skulle det ha skjedd?

Dragen skrev:

Men er det dem hun snakker til, eller er det sofasitterne?

Ja, det spesifiserer hun jo ikke. Dermed kan man faktisk ikke si at hun skal unnskyldes fordi hun ikke snakker om alvorlig overvekt.

Esme skrev:

Hva i all verden mener du her? At folk i dag er genetisk mer disponert enn barn født rett etter krigen? Og i så fall, hvordan i all verden skulle det ha skjedd?

Jeg vet ikke hva Brutus mente, men at man idag er mindre aktiv i både yrkesliv og fritid enn rett etter krigen er vel sant.

smilefjes skrev:

Ja, det spesifiserer hun jo ikke. Dermed kan man faktisk ikke si at hun skal unnskyldes fordi hun ikke snakker om alvorlig overvekt.

Men hva om hun når fram til noen sofasittere? Er ikke det bra, i så fall?

Skal overvektige behandles som hellige kuer? Er det viktigere å skjerme de som er alvorlig overvektige enn å opplyse dem som har potensiale for å bli det om hvordan de kan unngå det?

Er det ikke sånn at det må et tonn med bullshit/svada til for å komme opp med et par geniale utsagn?