Hvordan var du som barn?

Ja, det lurer jeg på. 🙂

Jeg var allerede den gang en ordentlig bokorm. Satt støtt og stadig med nesa i en bok. Jeg var ganske stille og beskjeden, og likte godt å sitte sammen med de voksne og høre på hva de snakket om. Om det var barn på min egen alder der som ville at jeg skulle bli med og leke, syntes jeg ofte det var litt kjedelig. :særunge: Fysisk var jeg nokså forsiktig av meg, tok sjelden de store sjansene.

Jeg var pratsom. Veldig pratsom.

Jeg var faktisk så pratsom, at når jeg satt i hagen til mormor og lekte meg alene - så hørtes det ut som hele nabolaget var der.

Jeg var altså ikke spesielt sjenert. Og jeg var bestemt og sta, og stod på mine meninger.

Jeg var nok ganske aktiv, litt guttejente kanskje... Og som nå, elsket jeg bøker.

Jeg snakket fort, jeg gikk fort, jeg var kvikk, nyskjerrig, sta, bestemt, og en solstråle. Det sier min mor ihvertfall.

Jeg forandret meg nok ganske mye gjennom barndommen. Som bittelita skravlet jeg som en foss og sang uavlatelig. 😮 Jeg lærte å lese som treåring og tvang stadig de andre ungene i nabolaget til å leke skole (med meg som lærer, selvsagt). De første skoleårene var jeg nok ganske oppesen og gikk ikke av veien for å agere hjelpelærer, spille teater eller opptre med sang og gitarspill. Etter hvert ble jeg mer stille, og jeg var vel i grunnen et ganske alvorlig barn. Jeg var en bokorm av rang, jeg også, og skrev dikt, sanger og fortellinger, og spilte mange instrumenter. Kort sagt var jeg en riktig liten stuegris. Selv om jeg hadde venner, holdt jeg meg ganske mye for meg sjøl.

Elinblu skrev:

Jeg forandret meg nok ganske mye gjennom barndommen. Som bittelita skravlet jeg som en foss og sang uavlatelig. 😮 Jeg lærte å lese som treåring og tvang stadig de andre ungene i nabolaget til å leke skole (med meg som lærer, selvsagt). De første skoleårene var jeg nok ganske oppesen og gikk ikke av veien for å agere hjelpelærer, spille teater eller opptre med sang og gitarspill. Etter hvert ble jeg mer stille, og jeg var vel i grunnen et ganske alvorlig barn. Jeg var en bokorm av rang, jeg også, og skrev og spilte mange instrumenter. Kort sagt var jeg en riktig liten stuegris. Selv om jeg hadde venner, holdt jeg meg ganske mye for meg sjøl.

Oi, finnes det flere slike særinger som meg? 😀

Bokormen skrev:

Oi, finnes det flere slike særinger som meg? 😀

Jeg har en mistanke om at vi er ganske mange her inne.

Sang før jeg kunne prate, fysisk pyse, fascinasjon for ord.

Jeg var veldig om meg og hadde masse energi - så til de grader at jeg måtte sitte igjen i barnehagen flere ganger. Jeg var også en av dem som leste tidlig og var litt vel oppesen og kvikk for de voksnes smak. Helt til jeg begynte på skolen og ble flyttet opp en klasse alt etter jul første året. Da ble det brått slutt på det, og jeg hadde best selskap i bøker og barn utenom skolen. Jeg var en skikkelig guttejente som barn, og hadde flere guttevenner enn veninner - noe som holdt seg langt opp i tjueåra.

Jeg var stille og sjenert. Kunne ikke fordra å være ute. Jeg trivdes bedre inne med nesa i en bok eller med å spille piano.

Jeg var visst ganske veslevoksen og til tider ganske uspiselig. Det er jeg visst fortsatt. Vriomvranga ble jeg kalt ja, for har alltid kverulert på alt mulig - og har vært en skikkelig ordnerd. Elsket å lese fra jeg lærte det som 5 åring. Men var også mye ute, og fortrinnsvis med gutta. Skjørt og Barbie har aldri vært min greie. Skyte grankongler med sprettert, og blåserør med gulerter var meg.
Det med å være opptatt av ord ser jeg igjen i 4 åringen min.

Veldig aktiv, var ute og gjorde noe hele dagen..
Men samtidig var jeg ganske stille, sa ikke så mye. Men det har jeg fått tatt igen nå 😀

Jeg leste masse, masse, og ville stort sett heller gjøre det enn å være ute. Jeg likte å skravle med voksne eller høre på at de pratet, og hadde, såvidt jeg kan huske, åpenbare og uttalte besserwissertendenser på barneskolen. Senere oppdaget jeg at dette ikke alltid var like populært blant de jevnaldrende - jeg var alltid langt mer klønete (og troskyldig/sårbar) i forhold til andre barn enn i forhold til voksne. (Jeg kjenner igjen mye av dette i sønnen min nå.) Jeg skrev små historier på en gammel skrivemaskin jeg fikk av mamma, og så var jeg veldig glad i og fascinert av dyr, alle slags dyr, både lodne og myke, slimete og kalde, og insekter og edderkopper.

Bokormen skrev:

Ja, det lurer jeg på. 🙂

Jeg var allerede den gang en ordentlig bokorm. Satt støtt og stadig med nesa i en bok. Jeg var ganske stille og beskjeden, og likte godt å sitte sammen med de voksne og høre på hva de snakket om. Om det var barn på min egen alder der som ville at jeg skulle bli med og leke, syntes jeg ofte det var litt kjedelig. :særunge: Fysisk var jeg nokså forsiktig av meg, tok sjelden de store sjansene.

Jeg var faktisk akkurat som deg.
Og som Skilpadda!
Var ikke veldig populær blant de andre ungene, veslevoksen som jeg var.

Jeg var kjempeglad i å lese, og kunne underholde vennene mine med oppdiktede historier på vei fra skolen.

Jeg var veldig sosial, og ville helst være med venninner hele dagen. Husker at vi var svært kreative, som lagde avis i nabolaget, og spilte skuespill i stua for naboene.

Jeg bare løp, hadde det så travelt at jeg ikke gikk engang

Alltid vært glad i å lese.
Var litt "guttejente" Lekte med gutter, og elsket å leke cowboy og indianer og å leke med biler

Jeg var ikke av den stille og rolige typen....

Gikk i hundre og pratet (gjør fortsatt det) hele tiden... Glad i å lese og elsket å lære noe nytt. Satt mye hos rektor for jeg var med på mye sprell, men slapp alltid unna. God til å prate for meg i meget ung alder....

Jeg var en bokorm som stadigvekk satt med nesa i en bok, og var da totalt umulig å snakke til. Det er jeg for øvrig enda.
Jeg var veldig snill når jeg var helt liten, gjorde som jeg fikk beskjed om til tross for at jeg var en propell. Det var f.eks. ikke lov å kjøre dukkevogn i stua, så da gjorde jeg ikke det. Derimot løp jeg så fort jeg kunne gjennom gangen med dukkevogna og bråstoppet på dørstokken inn til stua.
Jeg var også en guttejente, veldig utadvent, og brukt heller tiden på å spille fotball og basket med gutta i gata enn å leke med Barbiedukker, selv om jeg gjorde det sistnevnte også.
Synge har jeg gjort siden før jeg snakket omtrentlig, og jeg har stått på ski siden jeg kunne stå; så det var ingen overraskelse at jeg skulle tilbringe mesteparten av tiden frem til jeg ble fjortis med slalomski på beina (eller i hardtrening til skisesongen). Jeg var fryktløs som få, hvilket var litt av årsaken til at jeg ble så flink på ski - og desverre har poden arvet det. Han har ikke vett i hodet han heller, men er han som meg, så kommer det forhåpentligvis med årene. 😉

Ifølge mine eldre søsken så var jeg en drittunge.

Men jeg likte godt å lese når jeg først lærte det. Og håndarbeid, jeg strikka, sydde osv. Samtidig så var jeg veldig glad i å leke med naboene på min alder. Vi var 4stk i samme alder.

Jeg var stille og sjenert og leste masse jeg også. Litt engstelig og tilbakeholden og ofte venninners alibi overfor foreldrene. "Når Kasia kan, så kan du også". Jeg ville stort sett bare lese, og tanta mi klaget alltid over at jeg ikke hjalp til med oppvasken når vi var på hyttetur, hun fikk "nerver av den jentungen som bare satt og leste hele tida".

En rolig og sjenert "solstråle", som de kalte meg på barneskolen. I perioder var jeg litt gutte-jente og utbrytende, men stort sett alle som husker meg sier at jeg var så rolig og sjenert, og alltid hadde smilet på plass.

Nå sitter jeg og prøver å huske hva jeg likte å gjøre, men jeg husker det rett og slett ikke på det. Vet jeg ofte passet unger og brukte mye tid på dette.. men ellers? Hm, det var ekkelt.. Må spørre mamma tror jeg.