Dissident er vanlig betegnelse på en person som aktivt motarbeider den etablerte oppfatning, politikk eller struktur i et samfunn eller en stat. Uttrykket er særlig benyttet for politiske motstandere av diktaturer, spesielt det tidligere Sovjetunionen og andre land i Øst-blokken. Av de mest kjente russiske dissidentene fra denne perioden var fysikeren Andrej Sakharov og forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn.
I dag ser jeg at Staff er ute og provoserer igjen. Denne gangen ved å påstå at “Josef Fritz er en mann som verner om sin familie“.
Og jeg må innrømme at jeg blir både provosert og kvalm av uttalelsene hans. Jeg lurer på hvordan i alle dager han kan klare å tenke at de tegnene som jeg ser på som Elisabeths forsøk på å gi sine barn en best mulig oppvekst under umenneskelige kår, som omsorg fra mannen som sto bak det helvetet hun og etterhvert barna befant seg i. Staff kaller kjelleren for en helt grei, liten lavtaket leilighet. Og jeg kjenner at jeg får frysninger.
Staff er mannen som tilsynelatende har sett på det som sin livsoppgave å være samfunnets fremste og mest provoserende dissident. Han gjør meg forbannet. Rett og slett.
Og jeg tenker nok også tanken om vi virkelig trenger dette.
Knut Olav Åmås, debattredaktør i Aftenposten, er en av de som har stor tro på at vi trenger dissidens og ikke bare konformitet i debatter. Han har også skrevet en bok om temaet, som heter: “Verdien av uenighet. Debatt og dissens i Norge“, der han tar opp blant annet dette.
Selv ser jeg at dissidenter har sin funksjon.
- De får meg til å ta et kritisk blikk på egne standpunkt. Jeg tvinges til å tenke gjennom de opplagte standpunktene og utforske hvorfor jeg mener som jeg gjør. Eller kanskje også noen ganger å tenke mer nyansert eller forandre mening. Staff sine utsagn har som regel den effekten at jeg kjenner at jeg står sterkere på mine synspunkt. Det er med andre ord sjelden han “omvender” meg. Tvert imot.
- Trollet sprekker i sola. Det er ikke til å komme bort fra at det er mange forskjellige meninger ute og går. Også i vanskelige saker. Dissidentene som høylytt våger å si noen av disse meningene høyt, får andre til å gripe fatt i nettopp disse tenkemåtene. Antageligvis vil ikke Staff endre mening av argumentasjonen fra andre. Men jeg håper jo at det gjør noe med de som “tenker sitt” i det stille når det gjelder overgrep og lignende.
- Dissidenten setter noen ganger dårlige holdninger på spissen. Og ved å gjøre det så tror jeg mange med holdninger som heller svakt i den retningen forhåpentligvis våkner opp og tar et oppgjør i forhold til dette. Altså kan dissidenten like gjerne føre til at folk som ikke har ekstreme holdninger, men kanskje holdninger litt i skyggesonen, reagerer og selv tar et klart standpunkt mot ting som overgrep, vold, rasisme osv.
- De som rammes av f.eks. Staff sine påstander om overgrep og mishandling vil kanskje oppleve å se at slike tanker og holdninger blir motsagt på det kraftigste. Om 10 gamle tanter tenker at den fysiske avstraffelsen som skjer mot et barn i familien er greit, så blir det et stilletiende samtykke. Om en av dem faktisk sier dette høyt, så får kanskje barnet det gjelder, de 9 andre tantene og den som har slått høre et rungende motsvar. Noe sier meg at det for nettopp dette barnet kan være godt å få høre nettopp dette. For barnet selv er antageligvis smertelig klar over det stilletiende samtykket fra tantene og innbiller seg kanskje også at alle som ikke sier noe synes det er greit.
Som sagt; Staff sine utsagn gjør meg ofte rett og slett uvel. Ofte forbannet også. Hans måte å bruke sin ytringsfrihet på provoserer ofte.
Men jeg håper at det at han er tøff eller dumdristig nok til å dra disse tanketrollene ut i sola vil gjøre noe. Gjøre noe med tankene til alle de som har sett bildene fra kjelleren Elisabeth og barna levde i, sett klistremerker på veggen, skammelen foran vasken og andre små detaljer som i mine øyne vitner om Elisabeths omsorg for barna. Gjøre noe med tankene til de som ser dette og tenker at “de hadde det jo ikke så ille, da”. For de finnes garantert! Min egen erfaring forteller meg at det er utrolig hvordan folk kan tenke for å prøve å skåne eget følelsesmessige ubehag av tanken på hvor ille andre har hatt det. Folk prøver å få verden til å henge sammen, og for noen er det en måte å gjøre det på. Fordi man ikke tør å se virkeligheten i øynene.
Ved at Staff nå sier ordene høyt og drar trollene ut i solen så gir det oss andre en anledning til å svare på nettopp disse holdningene.
Rungende.
Noen setninger fra artikkelen om hvordan Elisabeth og barna hadde det forteller meg mye om hvem omsorgen for barna kom fra.
Under den 35 kilometer lange kjøreturen med politibil fra atombunkeren til sykehuset på søndag, var guttene i den syvende himmel. De så ekte biler, som de bare kjente fra TV.
Oppe på himmelen hang en stor, gul ost som moren hadde fortalt dem om i eventyrene før sengetid.
Nå vet de at månen virkelig finnes.
Josef Fritzl fratok sin datter 24 år av sitt liv. Han plaget, slo, truet og voldtok.
Ikke la ham ta fra henne æren for at hun selv i en umenneskelig situasjon sørget for at barna fikk oppleve omsorg også. Han har fratatt Elisabeth så altfor mye som det er.
Æren for at barna opplevde små flik av omsorg i den kjelleren. Og kanskje æren for at de forhåpentligvis ikke går til grunne som mennesker...
Den tilhører Elisabeth.
