Ville du vært hjemme på heltid om mulig økonomisk?

Følgende forutsetning - partnerens lønn vil være nok til å sikre familiens inntekt.

Ville du valgt å være hjemme på fulltid? Altså hjemmeværende husmor?

Hvorfor/hvorfor ikke?

Nei. Jeg blir dum og sur av å ikke jobbe.

Ikke på heltid nei, men deltid ja. Jeg blir gal av å være hjemme hver dag.

Overhodet ikke. Jeg blir lat og irritabel av å gå hjemme for lenge. Dessuten har vi barn av det slaget som liker at det skjer litt, å gå hjemme på fulltid med meg ser jeg ikke som noe godt alternativ for dem.

Nei. Trenger å få bekreftet at jeg er til nytte i arbeidslivet, ha kolleger og et paralelt liv med familielivet. Hadde bare blitt sur og depressiv om jeg skulle gått hjemme, det hadde ikke vært noe stas for ungen heller. Kunne til nød trappet ned til 70% arbeid. Ikke mye mer enn det.

Absolutt ikkje. Eg treng å bruke hovudet mitt på andre ting enn det som gjeld hus og familie, har innsett at eg er litt nerd når det gjeld jobben min og hadde blitt rasande om eg hadde blitt sitjande igjen med alt ansvar for husarbeid (som eg hatar).

Nei, jeg elsker jobben min.
Men mannen min skal være hjemme en lang stund uten lønn nå, rett og slett for å kose seg med ungene.

Og det er jammen rart det der. En kvinne som ønsker å være hjemme og kose seg med et barn vekker de verste skjellsord - en mann som ønsker å være hjemme og kose seg med et barn vekker fløyelsmyke blikk og anerkjennende nikk.

Nei. Mannnen min vil heller ikke.

Nei, er du gal?

Jeg kunne dog fint jobbet hjemmefra, eller altså hatt kontor hjemme og kun tatt møtevirksomhet og on-venue-jobbing utenfor heimen. Det er en mulighet min kjære og jeg stadig tenker på, med tanke på flytting til mer grisgrendte strøk når barna blir litt større.

Å bare tusle hjemme uten å tjene egne penger? Yikes.

Og hvorfor ikke? Fordi hjernen min hadde skrumpet inn, jeg hadde blitt gretten og sur og vanskelig, og fordi jeg vil være økonomisk uavhengig.

Smilefjes skrev:

Og det er jammen rart det der. En kvinne som ønsker å være hjemme og kose seg med et barn vekker de verste skjellsord - en mann som ønsker å være hjemme og kose seg med et barn vekker fløyelsmyke blikk og anerkjennende nikk.

Det er jo ikke så rart synes jeg. 🙂 Hadde flere småbarnsfedre gjort det samme hadde ikke forskjellene i arbeidslivet vært så store. Jeg blir ofte både forundret og provosert av at de mest ihuga forkjemperne for stressfrie småbarnsår og nær tilknytning ikke ser nytten av pappaperm.

Aldri!

Jeg liker å være aktiv, bruke hodet mitt, treffe andre mennesker og føle at jeg gjør noe dugendes og at jeg oppnår ting. Og den følelsen kan jeg ikke få på annet vis enn å være i en eller annen form for jobb.

Et par måneder i året, kunne jeg alltids hatt det deilig hjemme, men jeg var hemmafru i England i fire måneder for et par år siden, og det var akkurat halvannen måned for lenge.

Smilefjes skrev:

Og det er jammen rart det der. En kvinne som ønsker å være hjemme og kose seg med et barn vekker de verste skjellsord - en mann som ønsker å være hjemme og kose seg med et barn vekker fløyelsmyke blikk og anerkjennende nikk.

Jeg hadde sett litt rart på en mann med barn over tre år, som gikk hjemme hele dagen også, jeg. Jeg synes ikke det er en forskjell mellom kjønnene der.

Og folk som går hjemme etter at ungene har begynt på skolen, synes jeg bare er rare. Enten de er damer eller menn.

Aldri i verden. Jeg liker ikke å skulle ha hovedansvar for hus, jeg kjenner ingen andre hjemmeværende, jeg har tatt utdanning jeg vil bruke og jeg liker å få tilbakemeldinger på at jeg er faglig flink.

Ikke på fulltid nei, men jeg skulle fint overlevd med å ha 50% stilling.

Nei, overhodet ikke. Jeg trenger å være ute i verden og være noe mer enn mamma og kone, og jeg hadde sannsynligvis blitt lite hyggelig å være i hus med etter en stund. Jeg kunne gjort det noen måneder, men hadde nok fort blitt lei hvis jeg ikke hadde veldig mange andre aktiviteter å holde på med. Jobbe delvis hjemmefra, derimot, kunne jeg godt gjort.

Nei, det ville jeg ikke. Hodet mitt, selvtilliten og selvfølelsen min trenger at jeg jobber. Men jeg kunne gjerne jobbet redusert, men da uavhengig av om jeg hadde noen mann til å forsørge meg eller ikke - jeg ville kun jobbet redusert hvis jeg hadde klart det på egne midler og egen inntekt. Eller med en _veldig_ god avtale med en evt. partner ift inntekt og eiendeler.

Nei, aldri i livet. Jeg holder på å tilte nå som jeg er i permisjon, og i tillegg treåringen har ferie fra barnehagen. Å være hjemme på heltid skremmer vettet av meg. Jeg trenger voksenkontakt og faglige utfordringer.

Jeg kunne ikke tenke meg å være husmor. Evighetsstudent/fri forsker uten behov for ansettelse noe sted, kanskje.

Teofelia skrev:

Og folk som går hjemme etter at ungene har begynt på skolen, synes jeg bare er rare. Enten de er damer eller menn.

Tenker du da på om de gjør det "for ungenes del", eller om de gjør det "bare fordi og uansett" lsm?

Nei. Jeg klamrer meg fast til jobb så lenge helsa tåler det.
Men kroppen hadde definitivt hatt godt av å bruke litt mindre tid på jobb, og bruke gradert sykemelding på mindre stressende dager, og regelmessig behandlinger. Har jeg hørt.