Bilkjøring

Altså,- Jeg har lappen,har hatt lappen i 10 år.Men er SÅ jæ... pysete på kjøring,og det irriterer ræven av meg, men jeg klarer ikke gjøre noe med detKjører bare mine "faste trygge ruter" kjører bil hver dag, men begir meg aldri ut på noe utrygt.Tørr ikke. Til helgen skal jeg til byen med ungene,velger å ta båt istedenfor å kjøre (det er ca 3 timers kjøring inkl ferge) Skulle sånn ønske jeg kunne tvinge meg, med da blir hele helgen ødelagt av at jeg ikke klarer tenke på annet enn hjemturen..skjønner? et mareritt.Er liksom livredd for å kjøre feil, feil felt, ikke finne veien osv.. tenk om jeg skulle havne i feil kjøreretnig?? er jo hele tiden ombygninger av veiene..Er alldeles rasende på meg selv for at jeg er så dum og ikke bare kjører og lar det stå til...men tenk om..med ungene i bilen og alt.. Er det bare meg som er sånn som dette, eller finnes det flere pyser der ute? og hva gjør dere?

Jeg holder på å kjøre opp nå og er kanskje litt pysete. Det jeg nå er at jeg blir slik som du beskriver etter jeg har kjørt opp.

Jeg vil tro at det eneste du kan gjøre er å tvinge deg ut i situasjoner du frykter. Når du har gjort det mange nok ganger vil jeg tro at det går over, sakte men sikkert.

Jeg var sånn. Man bare tvinger seg til å kjøre når man har god tid og ikke trenger å stresse. Gjerne alene, slik at man unngår masete unger og bedrevitende voksne. Etter en stund løsner det og man er tryggere. Det skjedde i alle fall med meg.
Jeg ukependlet ett år og måtte kjøre 8 mil 2-4 ganger pr uke på all slags føre. Det gjorde meg tryggere.

Øve, strekke rutene, ta omveier, snarveier, velge andre veier, konkurrere med deg selv om å finne ny rute hjem hver dag?

Jeg er kjemperedd for å bli begrenset og pysete når jeg får lappen og bli sånn kjerring som bare kjører til butikken og barnehagen og ikke tørre å ta langturer til Østlandet eller andre steder. Jeg gruer meg litt, men jeg tenker at etterhvert så blir jeg sikkert helt trygg.

Madam Mim skrev:

Øve, strekke rutene, ta omveier, snarveier, velge andre veier, konkurrere med deg selv om å finne ny rute hjem hver dag?

Jeg er kjemperedd for å bli begrenset og pysete når jeg får lappen og bli sånn kjerring som bare kjører til butikken og barnehagen og ikke tørre å ta langturer til Østlandet eller andre steder. Jeg gruer meg litt, men jeg tenker at etterhvert så blir jeg sikkert helt trygg.

Jeg var pysete og holdt på å la det begrense meg. Men utfordret meg selv, begynte i det små. Tok kjørerturer sent på kvelden i de områdene jeg syntes var ille, så begynte jeg tidligere på dagen - dro det lengere etter hvert og til slutt så kom jeg til det punktet at det egentlig bare er glatt føre som gjør meg litt skeptisk.

Eg hater bykjøring. Kan kjøra halve landet rundt, da gjer meg ingen ting. Men ikkje bykjøring. Og i alle fall ikkje med ungane i baksetet. Då blir eg bare frustrert og irritert. Men eg hadde ein periode på seinsommaren at eg ofta var i nærmaste by for div. behandlingar, og etter eit par gongar har eg lært den byen i alle fall. 😉

Ut i bilen og kjør. Masse! Bestem deg for en tur hver dag, og velg nye ruter så ofte som mulig.

Og, stol på deg selv og det du ser. Veiene er skiltet, og kjører du feil så er det bare å snu. Bli venn med bilen, og nyt kjøringen. For det er artig å kjøre bil.

Kanskje du kan få en erfaren sjåfør til å sitte på med deg mens du øver deg på å kjøre der du synes det er utrygt? Det er bare trening som skal til - dette klarer du.

Øvelse gjør mester.
Ut og kjør, eneste som hjelper.
Sier hun som måtte øvelseskjøre med sin far når vinteren kom, lappen hadde jeg, men hans datter fikk ikke lov å ha et "sommersertifikat" må vite. Greit det, vi øvde på bakkestart og sving og alt mulig rart på vinterføre, men trengte han sette på den L'en? Men, jeg har et sertifikat som virker året gjennom da, i det minste...

Jeg fikk lappen for halvannet år siden og var skrekkslagen overfor det meste i hele opplæringsperioden og i lang tid etterpå.
Likevel var jeg pukka nødt til å drive med ekkel landeveiskjøring, bykjøring og kjøring på motorvei + div. hat-småveier daglig, på grunn av jobb og familieliv med barnehage osv.
- og jeg har blitt så modig at det IKKE er til å tro!

Jeg kjørte fra Bergen til Førde og tilbake igjen (= 3 timer + ferge, som din strekning) første gang 9 måneder etter at jeg tok lappen, og jeg var så gyselig stolt altså. Det var dessuten temmelig lett når det kom til stykket også

Så jeg vil oppfordre deg til å ta bilen, jeg!

Første gangen jeg kjørte "over fjellet" (fra Bergen til østlandet) var jeg ikke så høy i hatten, nå kjører jeg glatt den veien sommer som vinter, og oppover vestlandet også. Sånn blir det når vi bor i Bergen, mannens familie i Gjøvik-traktene, min familie på Sunnmøre, og jeg på toppen av det hele har giftet meg med en mann uten sertifikat. Det er 7-8 timers kjøring, og den turen oppover innebærer fire ferger. Jeg liker det fortsatt ikke når vi må ned i "kjelleren" på ferga over sognefjorden noen ganger, bratt ned, du ser ikke helt ned, og tilsvarende oppigjen, men fergefolka har jo vett til å holde annen trafikk unna, så det ER trygt å kjøre der de peker... pent og sakte. Det går så fint så.

Skjønner deg godt! Jeg er sånn når det gjelder bykjøring... Sliter skikkelig med å kjøre i Oslo sentrum, eller til steder jeg ikke vært før.
Så lenge jeg kan veien UTENAT er det helt greit Og det å kjøre langt (by til by) er heller ikke noe problem.

Du må nesten velge selv. Er det sånn du vil ha det? Hvis ikke, hva kan du gjøre for å endre det?

Jeg har respekt for fobier, altså, selv om det alltid høres rart ut for andre, men man kan nesten alltid komme over dem. Men man må velge det. Velge endring.

Og ja, eksponering er nesten alltid mest effektivt for å overkomme fobier.

Jeg syntes det var utrolig ekkelt å kjøre i tunnel i starten og så meg selv knuse inn i veggen hele tiden. Men nå er det virkelig helt greit. Det er øvingen som har gjort det lettere. Men altså, all respekt for fobier. Men en vegring er ingen fobi.

Jeg synes dette minner om en fobi. Definisjonen på at det er patologisk, er at det påvirker hverdagen betraktelig, og hvis man gruer seg i dagesvis slik at det ødelegger en hyggelig tur fordi man skal kjøre en trygg bil på en trygg vei, er det i hvert fall helt på grensen.

Jeg hadde aldri kjørt i større byer enn Trondheim da jeg skaffet meg bil i 2001. Da var det bare å stålsette seg og venne seg til det. Jeg måtte gjennom Oslo for å komme meg på jobb, og de første gangene jeg kjørte, var jeg så kvalm og skjelven at jeg nesten ikke kom meg ned trappene til leiligheten vår, for beina holdt på å svikte under meg. Og jeg husker ennå panikken da jeg hadde planlagt en rute, og fant ut at om man kom vestfra på Ring 1, så kunne man IKKE svinge opp Pilestredet. Jeg satt inne i bilen og hylte av redsel, men det gikk, jeg kom fram dit jeg skulle, og etter hvert ble jeg vant til det meste. Jeg VILLE ha den friheten det var å kunne kjøre hvor som helst, og jeg er virkelig ingen avslappet bilkjører. Så jeg har kjempet for det. Nå kjører jeg i land med venstrekjøring også. Ikke alene, jeg vil ha med meg noen, men en vakker dag skal jeg tørre å kjøre alene i de landene også.

Og klarer JEG det, så klarer hvem som helst, det, altså. Det tør jeg nesten påstå.