Greit at barna velger kort utdannelse?

Her på FP er jeg, med min 3 åringe agronomutdannelse fra videregående, relativt sjelden. Og jeg "senser" at mange ikke synes en slik utdannelse er "bra" nok og ikke ønsker det for sine barn eller seg selv.
Nå tenker jeg ikke på agronomen altså, men en 3 årig utdannelse med fagbrev feks, tatt på videregående.
Det er mange ting man kan bli på videregående, som vi er helt avhengige av for å få samfunnet til å fungere.
Ved en pandemi () er søppelkjørere de som prioriteres i første vaksinegruppe, sammen med helsepersonell. Fordi uten noen til å kjøre vekk søppla vår, vil samfunnet rakne innen kort tid.
Er det greit at poden går 3 år på vgs og blir renovatør?
Ville du med ekte stolthet kunne skrytt på jobben av datteren din som nettopp har fullført utdannelsen sin og fått fagbrev som renholdsarbeider, når kollegaen skrøt av sin som nettopp var ferdig tannlege?

Helt ærlig synes jeg det er bra uansett. Bare de vil noe med livet sitt.
Jeg skal jo ikke si et døyt, da jeg er i mindretall her inne også. Har tre år på videregående, men uten fagbrev. Bare allmennfag som hette i gamledager. 🙂

Så lenge ungene mine velger noe de trives med og at de faktisk gjennomfører videregående så skal jeg ikke klage.

(Men jeg vil nok oppfordre de til å ta mer utdannelse hvis jeg ser at de har kapasitet til det.)

Jah, de skal jo jobbe for meg uansett.

Enig med Anne C.
Det viktigste er at de får en eller annen form for utdannelse, og så håper jeg jo at de vil utnytte potensialet sitt.

Anne C skrev:

(Men jeg vil nok oppfordre de til å ta mer utdannelse hvis jeg ser at de har kapasitet til det.)

Fordi?
Selv har jeg kapasiteten som skulle til for å bli Veterinær.
Jeg er i dag veldig glad for at jeg ikke valgte den veien, og ikke minst at min mor respekterte valget mitt den gangen.

Jeg har selv valgt å ta svennebrev og synes det er en fin vei å gå. Ikke minst nå som man også kan ta studiekompetanse ved hjelp av et påbyggingsår. Jeg er lite opptatt av at ungene skal ta mye utdannelse, det viktigste for meg er at de får jobber de trives med. Om det er hjernekirurg eller maler er fullstendig irrelevant.

Jeg vil oppfordre til utdannelse, men for meg er det viktigst at de velger noe de selv vil trives med.

Når de nå er små og under "mine vinger", krever jeg av dem at de gjør sitt beste på skolen ut fra sitt utgangspunkt. Jeg godtar ikke latskap og unnasluntring i forhold til lekser og skolearbeid. Samtidig oppmuntrer jeg dem til å se det som er gøy for dem i fagene, slik at de finner glede i det å lære.

Jeg hadde vært dypt bekymret. Helt ærlig. Jeg kan flotte meg med "alt er greit og alle yrker er fine", men så lenge det er så mange negative sider ved det å ta lavere utdanning i fht livskvalitet, helse, slitasjeskader, uføretrygd, levealder, lønn og sånn, så kan jeg ikke si jeg ville blitt glad. Jeg hadde vel reagert som min morfar gjorde da min mor droppet planene om språkstudier på Blindern og ble agronom med hest på jakt etter gutt med gård i stedet.

Men jeg synes det er irrasjonelt å ikke utsette seg selv for den ekstra utfordringen som igjen vil gi SÅ mye bedre lønn og større faglig forståelse som feks å velge agronom fremfor veterinær hvis det ikke er karakterer det står på.

Det er flott med fagbrev i bunnen, altså, allmenfag er teoritungt og ikke noe for alle. Broren min er snart ferdig lærer med fagbrev i bunnen.

Jeg synes det er viktig at ungene utnytter potensialet sitt. Ikke alle bør bli akademikere. Men hvis ungene ser ut til å ha anlegg for å ta lengre utdannelse, så kommer jeg til å legge forholdsvis mye press på dem for at de skal ønske seg den veien.

Jeg vil at hun skal bli lykkelig jeg.

Jeg vil at ungene mine skal få et yrke de trives med, men jeg vil helt klart oppfordre dem til å ta høyere utdanning. Hvorfor? For samme grunnene som Mim oppgir: livskvalitet, helse, slitasjeskader, uføretrygd, levealder, lønn og sånn.

Og "med ekte stolthet kunne skrytt på jobben" av barnas yrkesvalg? Hallo? Jeg ønsker ikke at mine barn skal ta høyere utdannelse for at jeg skal ha noe å skryte av på jobben.

Madam Mim skrev:

Men jeg synes det er irrasjonelt å ikke utsette seg selv for den ekstra utfordringen som igjen vil gi SÅ mye bedre lønn og større faglig forståelse som feks å velge agronom fremfor veterinær hvis det ikke er karakterer det står på.

For min del sto det ikke på hverken karakterer eller evner, men på ønske.
Og jeg ser i dag at jeg valgte rett. Lønn er om ikke irrelevant så i allefall ikke viktig i forhold til trivsel. Hodet mitt med evnene mine har jeg jo med meg i jobben min hver eneste dag.

En morsom liten historie.
Min høyt utdannede veninne skulle sette opp en rundpadock ( der man trener hester) og gikk rundt med tommestokk og skjønte ikke hvordan hun skulle få den rund.....
Det tok meg ca 1 sekund å fortelle henne at om hun satte ned en pinne i senter, og fant en taustump som var like lang som radien hun ønsket, festet denne i pinnen i senter, for så å gå en runde rundt, mens hun slepte den ene foten etter seg og holdt taustumpe stram, så voila, der var rundpadocken hennes ferdig merket.
Man må ha evnen til praktisk tenkning også

007 skrev:

For samme grunnene som Mim oppgir: livskvalitet, helse, slitasjeskader, uføretrygd, levealder, lønn og sånn.

Man kan ikke ha god livskvalitet og helse med fagbrev?

007 skrev:

Og "med ekte stolthet kunne skrytt på jobben" av barnas yrkesvalg? Hallo? Jeg ønsker ikke at mine barn skal ta høyere utdannelse for at jeg skal ha noe å skryte av på jobben.

Det var et forsøk på en metafor......

Jeg skal selvsagt tvinge barna inn i prestisjeyrker så jeg kan skryte på jobben. :gal. Astronaut og solocellist på Metroppolitan skal de bli.

Blondie: Jeg snakker ikke på individplan. Statistikken sier noe annet.

Jeg skjønner selvsagt at du snakker statistikk, Mim, men jeg sliter med å se at det er en reell bekymring likevel. Jeg er omgitt av mennesker med det som blir omtalt som kort utdannelse og ser intet mønster i dette. Spesielt ikke dette med lønn, min erfaring er at man med fag/svennebrev kan ha like høy (og ofte høyere) lønn enn akademikeren - dessuten uten studiegjelden.

007 skrev:

Jeg vil at ungene mine skal få et yrke de trives med, men jeg vil helt klart oppfordre dem til å ta høyere utdanning. Hvorfor? For samme grunnene som Mim oppgir: livskvalitet, helse, slitasjeskader, uføretrygd, levealder, lønn og sånn.

Dette er jo statistisk, og ikke på individ-nivå. Det er tross alt mange med kun videregående som lever godt og lenge og har god både helse og lønn. Derfor ville jeg ikke tenkt så mye på det om en av jentene ønsker å ta en yrkesrettet linje på videregående. Det viktigste er at de velger noe de har lyst til og noe de har gode evner innen. Men før jeg applauderer et slikt valg skal de overbevise meg om at det velges av genuin interesse og at de har et mål med det.

Det jeg aldri kommer til å bifalle er å droppe ut av videregående. Har de fullført videregående er det alltid en mulighet til å velge høyere utdanning i etterkant. Har de ressurser til å ta lange studier har de også ressurser til å ta fag de måtte mangle for å komme inn på dem.

Jeg vil nok oppfordre til høyere utdannelse når den tid kommer.

Jeg håper både det ene og det andre, for barnas egen skyld, men de må ville og ta valget selv. Jeg blir vel bare en støttespiller i dette uansett, og de skal ikke bli ulykkelige i sine valg på grunn av meg. Skulle fortsatt ønske jeg ble gullsmed.