Foreldrerollen og multitasking

Bevisstgjørende og god artikkel fra Dagsavisen til ettertanke.

Er barnet blitt nok en oppgave du multitasker?

Veldig fin artikkel.

Helt enig, dette er en flott artikkel. Det er nok mange som har godt av å reflektere over dette. Jeg er samtidig veldig glad for å si, med hånden på hjertet, at jeg ikke kjenner meg igjen i den voksnes perspektiv i denne historien; jeg har hele tiden vært veldig streng på at telefon og data skal vente til etter leggetid. Min svakhet er derimot bøker. Heldigvis krever bandittene mine fortsatt såpass mye tilstedeværelse at det er en utopi å tro at jeg skal kunne synke ned i en skjønnlitterær drømmetilværelse med det første. 🙂

Meh. Jeg kjenner at alt sånt blir utrolig historieløst. Jeg har forsket på husmødre og hjelpe meg, det var ikke mye tid til unger og visst multitasket de ungene mellom poleringen, pussingen, vaskingen og syltetøykokingen. Vi har enormt høye krav til oss selv som Tilstedeværende. Lyttende og Lekende foreldre, når vi er mer tilstede enn noen generasjon før oss. De bejublede femtitallshusmødrene brukte en (1) time pr døgn på barnestell. 13 timer på hus og hjem.

Men for egen del synes jeg at jeg burde være flinkere til å være tilstede i det jeg holder på med og bare det. Men jeg har enda til gode å se noen ta jobbtelefoner på sidelinjen til piker-02, og det er stort sett bare karriereforeldre blant de tilstedeværende.

Veldig fin, ja.

Kjenner meg heller ikke igjen. Vi har så og si aldri andre planer i helgene enn å være sammen vi tre. Ikke har jeg telefon hvor jeg kan logge meg på internett heller, og jeg logger meg ikke på internett før barna er lagt.

Harriet Vane skrev:

Meh. Jeg kjenner at alt sånt blir utrolig historieløst.

Jeg hadde en foreleser på universitetet som var født tidlig på 50-tallet og som alltid fikk spader av utsagn om at alt var mye bedre før. Hun fnyste og sa: "Gå ut og lek, sa mor. Alltid."

Jeg er på nett og telefon før barna har lagt seg. Jeg tror det går bra for vår del.

Jeg fikk også høre den strofen "gå ut og lek" til stadighet, men blir det det samme? Når en synker ned i telefonen sin, så er man jo gjerne helt borte? Og når jeg holder på med husvask eller sengeskift eller whatever, så er jo ungene bokstavelig talt oppi sengklærne og hjelper til, og blir dermed veldig sett... 🙂

Men det er nå, Alias, og gjaldt noen få av oss som ikke ble "skånet" for arbeid på sytti- og åttitallet. De aller fleste ble føyset ut og vekk og det var en viktig del av profesjonaliseringen av husmorjobben også. At ikke hvem som helst kunne gjøre det, det var et YRKE.

Det var vel da som nå: noen føyset, noen smilte og involverte. Og sånn er det vel nå også. Noen klarer å sjekke Mail, for så å lukke telefonen og være til stede og spille kort, noen har ett øye her og ett øye der hele ettermiddagen.

Jeg har tidvis vært for mye i skjermen, og har skjerpet meg betydelig.

Jeg føler meg veldig trygg på at barna mine blir både sett og hørt langt mer enn både jeg og andre barn jeg kjente på 80-tallet. De fleste foreldre jeg kjenner i dag er langt mer barnefokuserte og har langt mer kunnskap om og forståelse for barns behov enn foregående foreldregenerasjoner. Av de jeg kjenner.

Å være foreldre har da alltid vært multitasking på et visst nivå.

Har ikke jeg kritisert denne artikkelen før? Jeg syns den er elendig. Skyld på mobilen og pc for at du ikke er en god forelder, liksom?

Men synes du dermed det er OK å multitaske med barna tilstede, Harriet?
Eller vil du bare belyse det fra en annen vinkel.

Jeg kjenner litt på samvittigheten her. Når jeg har hatt en hektisk dag i barnehagejobben, syns jeg det er deilig å synke ned i sofaen med laptopen etter middag. Men når mannen gjør det samme, dvs når vi begge er fjerne og oppslukt i en skjerm mens barna prøver å få kontakt - da er det stopp og skjerpings! Når vesla spør meg om jeg kan lukke igjen pesen, da gjør jeg det!

Når vi er opptatt av å begrense skjermaktivitet for barna, må vi sannelig begrense vår egen også - især med barna tilstede.

Jeg synes artikkelen er en velskrevet tankevekker.

Jeg synes også den er en tankevekker. Selv om jeg ser hva Harriet mener, så kjenner jeg faktisk folk som er akkurat som i artikkelen. Og som er klar over det selv, men ikke klarer å gjøre noe med det. Jeg gjør det tidvis selv. Av og til har jeg dårlig samvittighet, men ofte "rømmer" jeg litt fra utrolig intense barn, og det vet jeg at jeg trenger. Jeg hadde vært innlagt dersom jeg hadde gått inn i hvert eneste av ungenes initiativ.

Jeg har tre unger, full jobb, hus under oppussing, hage, FAU-verv og fanden og hans oldemmor. SELVSAGT multitasker jeg. Jeg er god til det også. Jeg hjelper med leksene mens jeg lager middag, jeg henger opp tøy med en apekatt hengende rundt benet og mens jeg svarer på den andre apekattens spørsmål om hvorfor ditt og hvorfor datt.

Jeg er ingen lekemamma, jeg bygger ikke lego eller sånt. Jeg gjør voksenting, men jeg involverer ungene mine veldig og jeg er kjempegod på å ha unger med på alt av arbeid inne og ute, jeg lærer dem alt mulig og prater med dem mens jeg gjør det. Å sitte helt stille og snakke med dem, når det er masse som skal gjøres og de kan gjøre det sammen med meg? Tøys og tull. Vi får samvær OG de blir dugandes folk. Innimellom kommer det kanskje en jobbtelefon eller jeg må på et møte, men jeg har faktisk byttet jobb for å minimere det og de har ikke vondt av å vite hva som skaffer smør på brødet og converse i skoskapet.

Hyacinth skrev:

Jeg hadde vært innlagt dersom jeg hadde gått inn i hvert eneste av ungenes initiativ.

Du er voksen. Du skal da ikke gå inn i hvert eneste av ungenes initiativ. Da ville de jo tro at alle mennesker kun fantes for deres skyld og at de var de viktigste i verden. Viktigere enn alt og alle. Jeg har møtt noen sånne og fysjom!

Sånn føler jeg også at jeg er, Harriet Vane; men for meg blir ikke dette det samme som å synke ned i en teknologisk verden hvor du er så bortreist at du ikke en gang enser din egen unge som forsøker å få kontakt med deg. Jeg har sett en hel masse foreldre som ikke klarer å ta hender eller øyne bort fra skjermen, ikke en gang under forestillinger som ungene er med på. Jeg har også sett en mamma være med en liten gutt til elva for å bade, og hele tiden mens de var der satt hun pal med telefonen i hånden, mens guttungen tappert forsøkte å få litt kontakt med henne. Det gjorde vondt å se på, og det endte med at jeg involverte ham i vår lek. Å falle helt bort i datamaskinen eller telefonen er ikke for meg det samme som å leve et normalt familieliv med husarbeid og oppussing som må gjøres, og å gi ungene beskjed om at de er nødt til å vente eller gå en annen plass å leke.

Harriet Vane skrev:

Du er voksen. Du skal da ikke gå inn i hvert eneste av ungenes initiativ. Da ville de jo tro at alle mennesker kun fantes for deres skyld og at de var de viktigste i verden. Viktigere enn alt og alle. Jeg har møtt noen sånne og fysjom!

Jo, men jeg har fått reaksjoner fra andre. Jeg hører ikke etter. I langt mindre grad enn andre fireldre. Når de har vært et par timer med mine unger, skjønner de hvorfor.

Alias skrev:

Jeg har også sett en mamma være med en liten gutt til elva for å bade, og hele tiden mens de var der satt hun pal med telefonen i hånden, mens guttungen tappert forsøkte å få litt kontakt med henne. Det gjorde vondt å se på, og det endte med at jeg involverte ham i vår lek. Å falle helt bort i datamaskinen eller telefonen er ikke for meg det samme som å leve et normalt familieliv med husarbeid og oppussing som må gjøres, og å gi ungene beskjed om at de er nødt til å vente eller gå en annen plass å leke.

Jeg så det samme på stranda i sommer. Hun filmet den lille gutten sin litt da han badet, men hun snakket ikke med han eller deltok på noe måte eller viste engasjement, hun var helt fjern. Det var vondt å se. Så fint at du fikk han involvert i deres lek.

Ellers enig med Alias.