Etter din mening: Er helsepersonell forpliktet til å være interessert i kroppen?

Eller holder det at de gjør jobben sin uten det helt store engasjementet eller interessen?

ullmor skrev:

Eller holder det at de gjør jobben sin uten det helt store engasjementet eller interessen?

Om de er interessert i kroppen eller ikke er én ting, men det jeg synes de må ha er en genuin interesse og omtanke for mennesker.

I kropp generelt, eller egen kropp? Litt vanskelig å forstå hva du mener. Å ha kompetanse om alt som har med kropp å gjøre eller konstant være på søken etter ny viten?

Skjønte ikke helt spørsmålet? Jeg forventer jo at en lege eller jordmor viser interresse for min helse når jeg oppsøker dem, ja.

Hvis du tenker på om de bør være det også på fritiden, så tror jeg de fleste har en viss interresse, men at man også selvsagt ønsker pauser og ikke nødvendigvis viser interresse for alles sykdom og plager. Det forventer jeg ikke.

Electronica skrev:

I kropp generelt, eller egen kropp? Litt vanskelig å forstå hva du mener. Å ha kompetanse om alt som har med kropp å gjøre eller konstant være på søken etter ny viten?

I kropp generelt med tanke på pasientkontakt. Dette innlegget er inspirert av "Kan du mye om kroppen"-innlegget (siden jeg ikke kan lage linker blir dette litt klønete).

Det er viktig at de bryr seg, lytter, og har kompetanse. Min lege er f.eks. praktisk og konsis i det hun gjør, samtidig som hun tar meg på alvor. Liker henne. Jeg vil anta at hun har kompetanse om kropp og stadig utvider den. Hvor superinteressant hver eneste tilfelle er på jobb hos henne kan nok diskuteres, men så lenge hun er opptatt av å gjøre en riktig og god jobb, så er det vel bra nok.

Det spørs litt hva du mener. Om noen kommer på en poliklinikk som går på spesielle tema, så kan man ikke forvente at helsepersonellet er interessert i absolutt alt som skjer i kroppen til pasienten. Skal man kontrollere et benbrudd så er man kanskje ikke så sugen på å diskutere avføringsmønsteret.

Og på privaten så kan man heller ikke forlange at helsepersonell skal være interessert i hvilket som helst problem hvilken som helst vilkårlig person har.

Men om du mener at man skal være interessert i faget sitt, så synes jeg absolutt det, det forandrer seg hele tiden og man skal følge med om man ikke skal bli utdatert.

Helsepersonell kan ha kunnskap uten å være spesielt interessert. Bra nok?

Esme skrev:

Men om du mener at man skal være interessert i faget sitt, så synes jeg absolutt det, det forandrer seg hele tiden og man skal følge med om man ikke skal bli utdatert.

Det Esme sa.
Jeg kan ikke forstå at helsepersonell kan gjøre en god jobb og opprettholde en faglig kompetanse om de ikke viser interesse for faget sitt.

ullmor skrev:

Helsepersonell kan ha kunnskap uten å være spesielt interessert. Bra nok?

Det blir litt meningsløst å diskutere. I alle type yrker finner man folk som er interesserte i det de driver med, og de som havnet i yrket av tilfeldigheter, som ikke har den store lidenskapen. Strengt tatt burde man vel vært interessert i jobben sin i alle yrker for å gjøre en god jobb, men sånn er det ikke, og jeg ser ikke at helsepersonell er anderledes enn andre folk.

Regner med at det må ligge en viss interesse for kroppen og dens funksjoner i bunn når man velger å utdanne seg innen helse?

Ellers synes jeg helsepersonell bør slippe å være interessert i andres kropper på fritiden. (Da tenker jeg andres kropper i helsesammenheng, altså... Ellers må de jo få være så interesserte som de vil...) Har noen i bekjenteskapskretsen som er leger, og reagerer når enkelte utpå kvelden, etter noen glass vin, skal spørre dem om ting de ikke går til egen lege med. Regner med at selv om man er interessert i kropp og helse i yrkessammenheng, ønsker man å ha helt fri på fritiden?

Tja, hva er helsepersonell? Er en hjemmehjelp hesepersonell? En apotektekniker? En bioingeniør (eller hva det nå er de heter de som analyserer blodet)?

Helsepersonell bør vite mye om kroppens funksjoner, og om hvordan kroppen reagerer fysisk, psykosomatisk, nonverbal kommunikasjon, osv.

Utifra å observere kroppens reaksjoner\symptomer, skal man jo finne ut av pasientens funksjoner og lage tiltak. (snakker nå utifra min jobb som sykepleier)

Dette får de fleste automatikk i etterhvert som de har jobbet noen år, "det kliniske blikk". (Ofte blir man jo drillet i det fagfeltet man jobber med) Helt automatisk ser man etter det man skal se etter hos en pasient, og man må jo tenke kroppens funksjoner når man hver dag skal skrive rapport utifra blodomløp, respirasjon, ernæring, eliminasjon, osv...

Allikevel kan jeg ikke si at jeg synes det skal forventes at en helsearbeider skal tenke kropp hele tiden, og vise veldig interesse for dette non stop, ihvertfall ikke utenom jobb.
Men på jobben må man jo tenke på kroppens funskjoner mye av tiden, så hvis man ikke er intressert i temaet, så blir nok jobben tung.

Jeg synes fagfolk bør ha en viss interesse for fagfeltet sitt, ja. At lærere bør være interessert i pedagogikk og i sitt eget fag, at psykologer bør være interessert i psykologi og at leger og sykepleiere bør være interessert i helse og fysiologi. Det er klart, jeg mener ikke at man ikke bør "få lov til" å ha en jobb dersom man ikke er spesielt engasjert i den, men i prinsippet synes jeg man bør ha et visst minimum av engasjement - både for å kunne gjøre jobben sin bra, for å greie å holde seg oppdatert, og for å kunne trives i den.

Men jeg synes jo ikke, som Esme er inne på, at en spesialist på ett helsefaglig område er forpliktet til å være interessert i, skal vi si, kroppsdeler eller kroppsfunksjoner som ikke er viktig for det de jobber med. Og jeg synes naturligvis ikke man skal være forpliktet til å være interessert i å delta i alle mulige samtaler og diskusjoner som dreier seg om kroppen på fritiden.

Enhver yrkesgruppe bør selvfølgelig ha både interesse og engasjement for yrket sitt, men det betyr ikke at engasjementet beøhver å være synlig hele døgnet. Vi har vel alle behov for å legge fra oss jobben.

Skilpadda skrev:

Jeg synes fagfolk bør ha en viss interesse for fagfeltet sitt, ja. At lærere bør være interessert i pedagogikk og i sitt eget fag, at psykologer bør være interessert i psykologi og at leger og sykepleiere bør være interessert i helse og fysiologi. Det er klart, jeg mener ikke at man ikke bør "få lov til" å ha en jobb dersom man ikke er spesielt engasjert i den, men i prinsippet synes jeg man bør ha et visst minimum av engasjement - både for å kunne gjøre jobben sin bra, for å greie å holde seg oppdatert, og for å kunne trives i den.

Men jeg synes jo ikke, som Esme er inne på, at en spesialist på ett helsefaglig område er forpliktet til å være interessert i, skal vi si, kroppsdeler eller kroppsfunksjoner som ikke er viktig for det de jobber med. Og jeg synes naturligvis ikke man skal være forpliktet til å være interessert i å delta i alle mulige samtaler og diskusjoner som dreier seg om kroppen på fritiden.

Skilpadda og Esme sier det så godt at jeg like gjerne siterer den ene av dem og bare signerer.