Her er det svaret jeg ga Cauchy:
Vi kjøpte hus i 2010, og "arvet" en mindreårig asylsøker. Vi kunne ha kastet ham ut og fått en vanlig leieboer, men vi valgte da å beholde ham. Vi ble godkjente som fosterforeldre light, i og med at vi fikk delvis foreldreansvar for ham. Vi fikk en kontaktperson i kommunen og var med på husvertmøter en gang i måneden. Kontaktpersonen var ofte innom hos oss sammen med gutten også, der vi diskuterte hva han spesifikt trengte hjelp til. Det var mye leksehjelp, innføring i norsk kultur og bare henge litt sammen, kvalitetstid. Det hjalp mye at vi hadde yngre barn, de fungerte som en slags mellommann og hadde enklere språk.
Jeg kan ikke anslå noe tidsbruk pr. uke, det var så forskjellig. Han stakk innom av og til,
mest når han hadde fått brev han ikke forsto. Vi hadde tre stykker tilsammen, og det var den siste vi ble mest knyttet til. Han fikk vi nærmest over natta, så vi visste ingenting om ham. Han hadde grusomme traumer og sov under et bord de første nettene, før vi fikk tak i en høy seng fra IKEA sånn at han lå rett under taket. Uff, stakar liten.
Kommunen stilte opp for fullt, ingen problemer der. Ungdommene var med i svømmehall, på skitur, på kino, juleforberedelser og matlaging osv. Det er opp til hver enkelt, egentlig. Jeg lærte dem å vaske klær, hvordan de ikke skal ta på hvert brød i butikken for å sjekke om det er bra nok og sånne ting. Vi hadde dem ikke med på ferier, men på korte turer.
Jeg er lærer ja, men det var ikke så viktig egentlig. Det viktigste er at dere er trygge voksenpersoner som er åpne og hjelpsomme, sånn at ungdommen kan komme til dere dersom det er noe som er vanskelig. De har jo egne kontaktpersoner, så det er ikke dere som må ta alt, liksom. For vår del var det uhyre lærerikt, og ungene har et helt annet syn på flyktninger enn mange andre ungdommer.
Du kan lese litt i dette blogginnlegget i adventskalenderen.
http://www.foreldreportalen.no/forum/blog.php?b=45779
