NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

---

Det at brukeren selv, aktivt, er i prosessen gir en større sjanse for at det blir en vinn, vinn situasjon for samfunnet og brukeren.

Jeg håper virkelig ikke at samfunnet skal bli slik at når man blir syk og ikke kan fortsette i den jobben man har hatt og som man har kompetanse til så skal man være avhengig av egen økonomi for å klare å gjøre noe. Samfunnet stiller langt høyere krav nå til utdanning i mange ulike yrker og konsekvensen er at det blir vanskeligere og vanskeligere for ufaglærte å få jobb. Det er begrenset hvor man kan få jobb. Når man da i tillegg har helseproblemer så ligger det også begrensninger i hva slags jobb man kan ta.

Jeg tror samfunnet tjener i lengden på å ha ordninger som hjelper mennesker som trenger det, men utfordringen er at de som sitter og bestemmer gir det til de som virkelig trenger det, og de som prøver å utnytte systemet blir oppdaget.

Når jeg tenker på hun som gikk tilbake til gammel jobb etter 5 år i attføring så kan hun ha blitt bra fra det som gjorde at hun ikke kunne jobbe fem år før. Kanskje hun ikke så noen løsning og tenkte at da fikk hun prøve jobben, som hun tross alt kunne, og håpe det gikk bedre etter fem års fravær.

1 av 10 (eller noe sånt) dropper ut av vgs. Altfor mange av disse ender opp på stønad/trygd. Hvis attføring eller omskolering er det som skal til for å få dem ut i arbeid, så er jeg for.

Når det gjelder arbeidsplasser for ufaglærte, så er det steder som skaper uføre. Jeg vet om én rengjører som jobbet til hun var 67. Alle andre jeg vet om er blitt uføre.

Jeg tror det er lett å synse og mene noe om andres situasjon uten å vite særlig om den. Det er dessverre mye skam forbundet med å være på attføring/trygd, og man orker gjerne ikke brette ut detaljene om hvordan man egentlig har det.
Å være på attføring kan være ganske kjipe greier, og saksbehandingstiden kan være lang, så det kan faktisk gå godt over året fra man får innvilget yrkesrettet attføring til man kommer i gang med noe opplegg. Av og til tar det faktisk flere år, for man skal gjennom diverse tester og sånt, og man får ikke lov til å starte med noe av eget initiativ, for det er det ikke sikkert man får godkjent. Så da går man der og trør da, og tar på seg et smil og sier at "NAV betaler meg for å kose meg hjemme" om noen spør.

Om man til tross for helseplager velger å gå tilbake til tidligere jobb, kan jeg se for meg at det er fordi man blir lei av å ikke komme noen vei med NAV.

rine skrev:

En nittenåring som får barn før påbegynt utdannelse har så vidt jeg har fått med meg, rett til å få dekket utdannelse av NAV- iallfall hvis hun er alene med ungen.

Det er da ingen som får dekket noen utdannelse bare fordi man er ung og har barn. En 19-årig alenemor kan få overgangsstødnad, men det kan en alenemor på 40 også, og er de under utdannelse, vil de kunne få os lenger enn normalt begge to.

Input skrev:

Det er da ingen som får dekket noen utdannelse bare fordi man er ung og har barn. En 19-årig alenemor kan få overgangsstødnad, men det kan en alenemor på 40 også, og er de under utdannelse, vil de kunne få os lenger enn normalt begge to.

Joda, jeg vet om flere.

Jeg trodde det med betalt utdanning når man blir alene med barn gjelder uansett alder (og kjønn), det gjorde iallfall det før.

Fluke skrev:

Jeg trodde det med betalt utdanning når man blir alene med barn gjelder uansett alder (og kjønn), det gjorde iallfall det før.

Men hvorfor skal man ha rett til å få betalt utdanningen bare fordi man blir alene med barna? Vil det si at jeg hadde fått gratis hovedfag nå hvis jeg sparket ut mannen?

rine skrev:

Men hvorfor skal man ha rett til å få betalt utdanningen bare fordi man blir alene med barna?

Fordi det blir sett på som en Bra Ting at folk kommer seg ut i jobb og kan forsørge seg selv fremfor å få sosialhjelp eller leve på diverse trygdeordninger. Og jeg tror kun det gjelder de som ikke har utdanning fra før, men det er jeg ikke sikker på.

Fluke skrev:

Fordi det blir sett på som en Bra Ting at folk kommer seg ut i jobb og kan forsørge seg selv fremfor å få sosialhjelp eller leve på diverse trygdeordninger. Og jeg tror kun det gjelder de som ikke har utdanning fra før, men det er jeg ikke sikker på.

Så du mener at det ikke finnes noe alternativ mellom et liv på sosialstønad og fullfinansiert utdanning. Alle har jo rett til gratis skolegang, stipender og studielån, jeg synes egentlig vi er veldig heldige som det er i Norge, og at det bør diskuteres hvor mange ganger man faktisk har rett til disse tingene.

Poenget mitt er: Er begrepet "tough luck" (i mangel av et bedre norsk uttrykk) ikke-eksisterende i Norge i dag. Og bør det være det?

rine: Man er jo ikke garantert å få det , selv om man er alene.


Utdanningsstønad

Du kan få utdanningsstønad når du tar nødvendig utdanning eller opplæring. Utdanningsstønad gis bare i tidsrom der du har rett til overgangsstønad
Hvem kan få utdanningsstønad?

Du kan få utdanningsstønad dersom du trenger utdanning for å bli i stand til å forsørge deg selv ved eget arbeid. Utdanningsstønad kan gis både til yrkesutdanning og til allmennutdanning, dersom det er nødvendig.
Hvor lenge kan du få utdanningsstønad?

Du kan maksimalt få utdanningsstønad til tre års utdanning på full tid. Dersom du tar deltidsutdanning, kan perioden utvides. Du kan få støtte til nødvendig allmennutdanning i tillegg til de tre årene. Du kan likevel ikke få utdanningsstønad når du har oppnådd yrkeskompetanse. Utdanningsstønad gis bare i tidsrom der du har rett til overgangsstønad.
Hva kan du få?

Stønaden skal dekke utgifter til skolepenger, skolemateriell, reiser osv. Du kan også få stønad til dekning av ekstra boutgifter og flytteutgifter i forbindelse med utdanningen. Du kan lese mer om dekning av utgifter i Forskrift om utdanningsstønad under Regelverk i høyremenyen.
Utdanningsstønad er en skattefri ytelse.

rine skrev:

Så du mener at det ikke finnes noe alternativ mellom et liv på sosialstønad og fullfinansiert utdanning.

Nei, jeg mener ikke det, men syns det ser ut som om det er det som er tanken bak, og at det er derfor reglene ble laget i sin tid. Når det er sagt syns jeg det er en bra ting at disse mulighetene fins. Det er allikevel mange som velger å ikke benytte seg av dem.

Jeg mener vi skal hjelpe dem som ikke har samme mulighet som oss til å hjelpe seg selv -uavhengig av hvilken grunn. Du kan si til du blir blå at i Norge har alle like muligheter, men jeg tror deg ikke.

Fluke skrev:

Jeg mener vi skal hjelpe dem som ikke har samme mulighet som oss til å hjelpe seg selv -uavhengig av hvilken grunn. Du kan si til du blir blå at i Norge har alle like muligheter, men jeg tror deg ikke.

Vi har jo like muligheter i teorien, men selvfølgelig ikke i praksis. Det er mange faktorer i livet som avgjør om man f.eks klarer å ta utdanning eller ikke. Poenget mitt er vel at jeg synes grensen for hva som skal til for å få hjelp av NAV bør heves. Ikke fordi jeg føler meg urettferdig behandlet, eller ikke unner andre mennesker hjelp, men fordi det går så utrolig mye tid og penger med på å hjelpe og "saksbehandle" mennesker som egentlig burde være i stand til å hjelpe seg selv. Som noen var inne på før i tråden: Det er ikke en menneskerett å tjene like mye som alle andre rundt seg ( og i alle faser av livet) det er en menneskerett å ha nok penger til å leve et anstendig og verdig liv, og å ha en jobb og være i stand til å forsørge seg selv. Stor forskjell. Satt på spissen: Er det "urettferdig" at min venninne som jobbet mye mer enn jeg på skolen, hadde et hode for realfag, ble siv.ing og fikk en godt betalt jobb i et privat selskap i dag tjener tre ganger mer enn det jeg gjør? Alle kan ikke tjene likt, alltid, eller ha like høy levestandard, dessverre, og jeg synes ikke staten bør finansiere ny utdanning for mennesker som f.eks har stor enebolig, hytte og råd til å reise på to sydenturer i året, samtidig som kronisk syke må stå med lua i hånden og vente i flere måneder på å få penger til å betale husleia.

Jeg mener at jeg ikke skal tvinges til å betale for at en annen skal finne en jobb de trives bedre i. Dersom de har eller kan få en jobb de kan ha som de kan forsørge seg på - en relativt normal jobb - så føler jeg at jeg som skattebetaler faktisk ikke har en eneste forpliktelse overfor denne personen. Om man vil ha en kulere jobb så får man ta ansvar for dette selv.

Dersom man er ute av stand til å forsørge seg i noen som helst jobb eller ikke kan få en eneste jobb så mener jeg at det er en glede for meg som skattebetaler å hjelpe til å få en bedre situasjon.

Men som en som selv har vært utbrent, sliten, hatt musearm og senebetennelser som jeg har betalt for privat og trent for å få vekk og generelt ordnet opp selv så mener jeg at det er sånn det burde være. Samfunnet har ansvar for å gjøre folk istand til å forsørge seg - men ikke mer enn det. Kan man jobbe som assistent i barnehage så er man istand til å forsørge seg.

SF: Jeg har aldri truffet noen som havner på attføring fordi de vil ha kulere jobb. Men jeg har truffet dem som via attføring har fått kartlagt sine muligheter til jobb og dermed begynt som assistent i barnehage.

Jeg tror det er mye synsing og antagelser rundt dette systemet.

Jeg vil heller støtte en person til utdanning sånn at vedkommende kan forsørge seg selv på sikt, enn at jeg vil at samme person skal leve på trygdeordninger resten av livet. Og jeg vil også støtte de som av en eller annen grunn er nødt til å leve på trygd hele livet, men da ønsker også jeg at mulighet til omskolering/arbeid har vært prøvd.

Men: Jeg var på arbeidskartleggingskurs for mange år siden sammen med en bonde med ødelagt rygg (og kroniske smerter). Han var 63 år og måtte altså prøve attføring før han fikk lov til å bli uføretrygdet. Det syns jeg var bortkastede penger. Mannen var ikke i stand til å sove om nettene på grunn av smerter, og om han tok smertestillende som virket kunne han ikke kjøre bil dagen etter -og kom seg da ikke på kurset som han måtte gå på for å få penger ... Det er lov å ha flere tanker i hodet på en gang.

Fluke - jeg kjenner en snekker som fikk betalt sivilingeniørstudiet sitt, fordi han ikke kunne være snekker lengre (ung fyr, i 20-årene). Samtidig jobbet han svart som snekker gjennom hele studietiden, og pusset også opp en hel enebolig. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor han ikke bare kunne ta opp studielån som alle andre. Mens han jobbet deltid som snekker, og da helst hvitt. Jeg forstår det ikke litt en gang. Ellers er jeg der både smilet og rine er mht hva det er naturlig at staten betaler for. Altså, jeg forstår at folk benytter seg av de ordningene som tross alt eksisterer og tenker ikke vondt om dem som gjør det. Jeg synes bare det er rimelig rart at vi har slike ordninger.

At man skal måtte sende meldekort når man er uhelbredelig kreftsyk (feks) blir jo bare for dumt. Et eksempel på at det at man innser at man har for mange på trygdeordninger gjør at man rammer dem som det ikke er tvil om hører hjemme i ordningen.

Det er flot at vi har er system som fanger opp de som ikke kan jobbe. Jwg synes bare at mer burde være gjort for å gi dem et anstendig liv, og så i større grad latt dem som kan jobbe/studere seile sin egen sjø. Det er i mine helt ok at man har dårligere råd når man utdanner seg. Jeg synes derimot ikke det er ok at unge uføre skal leve på sultegrensen. Jeg er for å øke satsene. Samtidig tror jeg at man da også må gjøre kvernen man må gå gjennom for å bli ufør en smule trangere å komme gjennom. Som sikkert vil føles jævlig ut for dem som skal gjennom, men være verd det når de etterpå får anledning til et anstendig liv. Hadde jeg hatt Løsningen på hvordan NAV kunne reformeres hadde jeg søkt jobben. Men jeg synes i alle ikke det fungerer optimalt nå.

Jeg er selvfølgelig enig både med SF og MM. Det er ikke mangel på ledige jobber i Norge i dag, men for mange nordmenn er det uaktuelt å være assistent i barnehage/SFO, vaske eller være hjelpepleier. Disse jobbene er det innvandrere som har (og signe dem for det) mens nordmenn som utmerket godt kunne fått jobbene, mottar en eller annen støtte fra NAV, stemmer FRP og klager over "innvandrere som tar jobbene våre." Jeg synes NAV bør stille strengere krav til arbeidsdeltakelse fra f.eks ungdom som faller utenfor. Jobbene er der, de er bare ikke kule nok, eller godt nok betalte, slik at det nærmest ikke lønner seg å jobbe for mange. Noe er uten tvil fryktelig galt et sted.

smilefjes skrev:

Men som en som selv har vært utbrent, sliten, hatt musearm og senebetennelser som jeg har betalt for privat og trent for å få vekk og generelt ordnet opp selv så mener jeg at det er sånn det burde være. Samfunnet har ansvar for å gjøre folk istand til å forsørge seg - men ikke mer enn det. Kan man jobbe som assistent i barnehage så er man istand til å forsørge seg.

Hvis man er alenemor med 3 små unger og jobber som ufaglært assistent i barnehage, så er man nesten ikke i stand til å forsørge seg og sine. Lønna er latterlig lav. Slike folk syns jeg bør få støtte til videreutdanning i noen få år, slik at de f.eks. kan jobbe som førskolelærer eller lærer. Fremdeles ikke topplønn, men mulig å leve av. Og staten tjener det raskt inn igjen i økte skatteinntekter.

Hvis man var så dum at man droppet ut av vgs da man var 17, er det noe man skal straffes for resten av livet?

Joda, man vil alltids finne noen som utnytter systemet, selv om jeg til nå ikke har truffet noen av dem. En person som syns det er greit å jobbe svart og i tillegg mottar ytelser fra staten er vel gjerne en person som ville prøvd å snyte til seg hva det nå skulle være om han hadde muligheten, og jeg vet ikke helt hvordan man kan forhindre at den typen klarer å få mer enn de skal. De som virkelig trenger hjelpen sloss mot et system som er livredd folk som utnytter det, og de gir også kanskje opp fordi de blir lei av å føle seg mistenkeliggjort hele tiden.

Om man er imot en ordning får man engasjere seg i saken for å få gjort noe med det. Om dere føler at skattepengene brukes uvettig på latsabber som ikke orker å jobbe, så må det taes i rette kanaler i tillegg til å synse og anta ting her. Synsing og antagelser er bra altså, for da kan jo andre som vet annet gjerne fortelle hvordan det kan henge sammen, og dermed er det en bra ting at det taes opp i så mange fora som mulig. Men som sagt: Bruk de demokratiske kanalene også.

Sikkert et naivt spørsmål når det gjelder alenemødre: Hvor blir det av mannen etter at man har gått fra hverandre? Han går vel ikke opp i røyk? Utgiftene med å ha barn blir jo de sammen selv om man bor på hvert sitt sted, selv om jeg jo ser at boutgiftene øker noe. Er det slik at den parten som ikke har barna betaler så lite at det blir smalhans på den som har fast omsorg, og hvorfor tvinges i så fall ikke den andre parten til å betale mer? Det burde vel egentlig ikke automatisk være en samfunnsoppgave å sponse folk som velger å skiller lag med mindre begge parter tjener svært lite.