Lesesirkel: Hässelby, diskusjonstråd med spoilere

Jeg har femten sider igjen (som jeg regner med å snike meg bort i en krok og lese i løpet av dagen), og erklærer herved diskusjonstråden for åpnet.

Jeg fikk ånden over meg og ble ferdig med boka i går kveld. Jeg synes det var en god leseopplevelse, og koste meg masse underveis. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke var udelt glad for den retningen boka tok et stykke uti andre halvdel.

Vis spoiler

Vel står det undergangsroman på omslaget (jeg har åpenbart andre opplag, med utdrag fra anmeldelser på innbretten), så jeg var advart, men jeg er generelt ikke så glad i overdrevne "urealistiske" vendinger i bøker. Da føler jeg meg ofte dum fordi jeg blir usikker på skillet mellom de ulike planene i boka - en forholdsvis realistisk skildret virkelighet og en fantasifull dommedag, nærmest. Det ligger sikkert en mening i dette, men dum som jeg er, skjønner jeg sjelden slikt.

Ellers leste jeg med stor glede skildringene fra forstadssverige, der jeg selv tilbrakte to måneder sist vinter - bl.a. med en strålende handletur på Kista Galleria. Jeg bifaller også musikkreferansene fra 80-tallet, ikke minst kompisens likhet med min brors store helt Ian Curtis. Videre er jeg redd jeg gikk glipp av mange referanser til de opprinnelige Albert Åberg-bøkene, som jeg ikke husker annet av enn "jeg skal bare".

Jeg er langt på vei enig med deg, Elinblu. Det er ikke egentlig det at jeg har noe imot fantastiske vendinger engang (jeg er for eksempel veldig svak for Murakami), men jeg likte ikke så godt akkurat denne. Her var det jo åpenbart snakk om ganske alvorlig sinnsforvirring hos hovedpersonen, kanskje jeg ville likt det bedre om det hadde vært mindre opplagt?

Jeg syntes begynnelsen var veldig, veldig god. Og så syntes jeg Harstad gjorde veldig mye fint ut av Albert-referansene, han trengte bare fylle inn ørlitegrann, så hadde vi Bertil Åberg på en prikk. Jeg likte utvilsomt de realistiske bitene best.

Hvorfor ble han så gal som han ble, da? (Må visst jobbe litt, tilbake med mer seinere.)

Det er en stund siden jeg var ferdig med boka, men jeg skal prøve å samle trådene litt for meg selv her.

Jeg likte godt første delen av boka. Følte jeg fikk en god kjemi med Albert og likte fortellerstilen godt.
Det jeg ikke klarte å bli fortrolig med, var at Bertil var gjort så ugjenkjennelig (for meg). Likte ikke at han ble gjort så svakelig.
Mot slutten mistet jeg helt grepet på boken. Det ble altfor usannsynslig og sprøtt. Jeg satt og funderte på:
a) Er dette en science Fiction roman ?
b) Har det rablet for Albert ?
c) Har det rablet for forfatteren ?

Alt i alt en god leseopplevelse 2/3 av boken, spennende, fengende, gode personskildringer og en bok som i stor grad har fått meg til å tenke i ettertid. Jeg velger å late som om siste del av boken ikke er skrevet.

Jeg syntes som sagt at det var nokså klart at det var Albert det rablet for.

Jeg er enig med deg, Fusili. Faktisk tok det ganske lang tid før jeg ble overbevist om at det (bare) var Albert det hadde rablet for - hvis jeg overhodet ble det. 😮 Heretter skal jeg merke meg at Harstads romanpersoner stadig blir gale på ett eller annet punkt.

Vis spoiler

Altså, i jobbskildringene var det vel nokså opplagt at det var Albert som hadde mistet grepet, men forsvant f.eks. ikke Åke i virkeligheten? :dum: Hvor opphørte de faktiske hendelsene, og hvor tok fantasien over? Det er akkurat slike ting jeg ikke liker ved at historier sklir ut på denne måten - at det får meg til å føle meg helt noldus. Slutten var fjollete, synes jeg. Det ødela litt av boka.

Elinblu skrev:

Jeg er enig med deg, Fusili. Faktisk tok det ganske lang tid før jeg ble overbevist om at det (bare) var Albert det hadde rablet for - hvis jeg overhodet ble det. 😮 Heretter skal jeg merke meg at Harstads romanpersoner stadig blir gale på ett eller annet punkt.

Vis spoiler

Altså, i jobbskildringene var det vel nokså opplagt at det var Albert som hadde mistet grepet, men forsvant f.eks. ikke Åke i virkeligheten? :dum: Hvor opphørte de faktiske hendelsene, og hvor tok fantasien over? Det er akkurat slike ting jeg ikke liker ved at historier sklir ut på denne måten - at det får meg til å føle meg helt noldus. Slutten var fjollete, synes jeg. Det ødela litt av boka.

Det var det som forbauset meg også. At alle disse menneskene forsvant. Både kameratene og hun jenta han traff på byen (hva skjedde egentlig med henne ?). Hvis det var bare Albert som ble gal, så burde jo i alle fall kameratene komme han til unnsetning, eller ... ?

Jeg elsket den delen om Paris og syntes ikke slutten var noe å skryte av.

Litt mer fra meg: Jeg syntes altså starten var helt og holdent strålende, farens sørgelige endelikt og den nydelige måten Harstad utnyttet Åberg-referansene til å servere oss hele far–sønn-forholdet med stor dybde på veldig få sider. Jeg synes også Harstad skriver nydelig, det var omtrent ingenting som skurret noe sted, rett og slett vakker norsk prosa. De realistiske bitene fra Hässelby var virkelig bra. Jeg koste meg i likhet med Elinblu også veldig med referansene i boka, både det særskandinaviske, musikk- og de generelle åttitallsreferansene. Og boka hadde driv, jeg kjedet meg jo ikke et øyeblikk og glefset i meg hele greia i en viss fart. Bonuspoeng for det.

Paris-biten var jeg mer skeptisk til. Jeg kan styre meg for ung-kunstnerisk-mann-går-på-loffen-i-storby-og-går-nesten-til-grunne-men-blir-frelst-av-vakker-kvinne-scenariet. Men til å være en historie vi har hørt så mange ganger, var den ikke dårlig fortalt. :behersket ros:

Slutten: Går han helt fra vettet ved farens død? Forlater han noen gang mentalsykehuset? Er det i det hele tatt mulig at han skulle kunne treffe både Aldmann jr. og sr. og Leni i München? Foregår alt dette bare i hodet hans? I hvilken grad er den første delen av historien farget av den nokså alternative sinnstilstanden til jeg-personen mot slutten? Hva slags forteller er egentlig Albert Åberg?

Hva skjedde egentlig med Milla, og hvorfor ble det så viktig? Skulle hun liksom være den første Albert sviktet?

Jeg spørger kun.

Jeg er enig i at begynnelsen var god, og jeg synes jo også at selve ideen med å følge Albert Åberg som voksen er fantastisk! (hva synes forresten forfatteren av de andre bøkene om Albert Åberg om dette?)

Men slutten tok for mye av, det spriker så mye i alle retninger og det er så mye tull og sull og det ikke gir helt mening. Greit at det rabler for han, men hva er moralen i denne historien liksom?

Jeg klarer bare ikke hente fram inspirasjonen til å lese meg ferdig. Har ikke lest mer en 100 sider

Boka er veldig annerledes enn hva jeg har lest i det siste. Merker meg at jeg skal lese mer "ny" litteratur framover.

Med fare for å ape etter tidligere innlegg i tråden så likte jeg også, den første og mer realistiske delen best. Det er noe med at det er kjekkere å lese om noen det er håp for (ung mann med livet foran seg) enn en person som tydelig har stagnert, samt er i ferd med å miste taket på virkeligheten.

Når det gjelder beskrivelsene av Bertil så husket jeg han ikke som unnfallende da jeg leste boka. De siste par ukene har imidlertid sambo fått Albert-dilla og overøser poden med stadig nye bøker og filmer fra biblioteket. Det finnes mange flere bøker om Albert enn jeg husker fra min barndom på 80-tallet - og faren er virkelig ganske unnfallende. Som forelder er det temmelig behagelig å se at denne alenefaren ikke alltid har helt grepet på sønnen sin... (digresjon).

Jeg ble inspirert til å lese også den første boka til Harstad. Selv om jeg følte at jeg falt av lasset sånn ca på mentalsykehuset (men det gjorde antakeligvis Albert også) og at slutten var svært merkelig.

Nå har jeg omsider lest boken ferdig, jeg også. Jeg likte den veldig godt. Veldig godt, faktisk. Den minnet meg om begge mine favoritter blant norske nålevende forfattere, Lars Saabye Christensen og Tor-Åge Bringsværd. Særlig slutten minnet voldsomt om ting Bringsværd (og Jon Bing også, mener jeg å huske) skrev på 70-tallet, og det virker passende for oss som i likhet med Albert vokste opp på den tiden. Og det surrealistiske preget som jo var til stede i større eller mindre grad gjennom store deler av romanen minnet meg om Bringsværd, og mange av de aforismelignende formuleringene også.

Jeg har følelsen av at det er litt feil å spørre om det er en science fiction-roman eller om det har rablet for Albert, jeg leste det ikke som om det var meningen at vi "faktisk" skulle "tro" at det som skjedde på slutten skjedde. Mer som en slags, jeg vet ikke, litterær/poetisk fremstilling av hvordan Albert (og romanen) som representant/symbol for Folkhemmet og barndommens 70-talls-idyll rakner i sømmene, og hvordan hele (hans) verden går under fordi den likevel ikke holder mål.

De realistiske delene synes jeg også var nydelige, både far-/sønn-forholdet og mye av det andre. Og gripende og trist at det virker litt som om Albert gir endelig opp idet det går opp for ham at Bruno likevel ikke er hans sønn, som han har trodd noen timer - i noen timer har han trodd at han kanskje har "gjort" noe likevel, har lyktes i noe, har forandret noe i verden og satt sitt spor på den. Den skildringen av drømmen han alltid har hatt om å bli pappa var veldig vakker.

Boken var nydelig skrevet også. Det var mange setninger og avsnitt som jeg bare ble sittende og nyte og fikk lyst til å skrive ned og huske på til siden. Bare ett sted husket jeg på å legge inn en lapp for å finne tilbake til stedet siden:
"Livet var ikke en linje. Det var en sirkel av gjentagende ubehageligheter, holdt skjult av overskudd og løfter om enklere dager."

Veldig spennende å lese din vurdering av boken, Skilpadda.

Jo lenger tid det går siden jeg leste boken, jo mer går det opp for meg hvor rar jeg syns den var. Men den har helt tydelig satt sitt spor, og jeg er veldig glad i de språklige virkemidlene forfatteren har valgt å bruke.

Interessant å lese at du likte hele boka, Skilpadda. For jeg likte begynnelsen veldig, veldig godt, men jeg klarte ikke helt å kjøpe slutten (selv om jeg for så vidt aldri mistet engasjementet, og glefset i meg de siste sidene på do på jobben ). Jeg lurer på om det var selve tvetydigheten jeg ikke likte, om det nå var en rablende upålitelig forteller eller ren og skjær underlighet. For det er jo ikke det at jeg generelt ikke liker ville, surrealistiske plott, jeg har jo likt absolutt alt jeg har lest av Murakami, f.eks., inkl. den komplett skrudde A Wild Sheep Chase. Men denne slutten syntes jeg var utilfredsstillende.

Skilpadda skrev:

Og gripende og trist at det virker litt som om Albert gir endelig opp idet det går opp for ham at Bruno likevel ikke er hans sønn, som han har trodd noen timer - i noen timer har han trodd at han kanskje har "gjort" noe likevel, har lyktes i noe, har forandret noe i verden og satt sitt spor på den. Den skildringen av drømmen han alltid har hatt om å bli pappa var veldig vakker.

Ja, det var nok omtrent det siste jeg virkelig likte i boka.

Jeg skrev innlegget mitt bokstavelig talt to minutter etter at jeg var ferdig med boken, og var veldig "inne" i den akkurat da. Sånn et par timer etter tenker jeg litt at den eventuelt minner litt for mye om (Bing&)Bringsværds 70-talls-ting. Karavane og slikt. Og at kanskje overgangen er litt vel brå fra realistisk til surrealistisk, selv om det jo er hint gjennom hele boken om at det foregår noe muffens og/eller at Albert er noe gal: Mannen med frakken som observerer ham, lyden av pennen som krafser på papiret, det at folk vet hva han heter før han presenterer seg, Aldman som forsvinner sporløst i Hong Kong. Og Koestler-boken, som handler om det at synkroniteter er tegn på en slags skjulte sammenhenger som vi ikke (enda) evner å se eller forstå. Pluss lastebilene Bertil observerer like før han går ut i veien på side 2 - de grå lastebilene med det ukjente emblemet på ga i alle fall meg følelsen av at det foregikk noe skummelt og mystisk, eller i det minste at det var forfatterens mening å antyde at det foregikk noe skummelt og mystisk.

Ja, antydningene om at det foregår noe skummelt og mystisk, er jo der hele tida. Hele Hong Kong-episoden er jo også i høyeste grad underlig, og hvis det var «sant», hvor slutter det egentlig?

Nå har jeg endelig fått lest den - det tok jo ikke mange timene når man først var i gang.

Jeg likte den ikke i det hele tatt. Jeg syns språket og uttrykksmåten var tidvis klisjefylt og at forfatteren for eksempel puttet mange uttrykksformer inn i 1985 som egentlig ikke har vært i bruk lengre enn de siste ti årene. Det er selvsagt ikke grunn nok til å mislike hele boka, men jeg henger meg opp i sånt og lar meg forstyrre av det. Kryssreferansene til Albert Åberg var platte og ikke finurlige nok til å være morsomme. Jeg var spent på hva jeg ville syns om nettopp den biten at hovedpersonen var nettopp Albert, og jeg likte det ikke. Jeg syns det var skikkelig dårlig gjort mot den Albert jeg elsker og jeg har lyst til å glemme at jeg noen gang har lest om han som voksen.

Jeg har generelt liten sans for bøker som er såpass far out i plottet som denne og hvor man ikke får noen svar. Jeg kan godt tenke meg en masse scenarioer for hva som egentlig skjedde og hvem som egentlig var gal etc. Men det er ikke særlig tilfredsstillende for leseropplevelsen min. Miljøbeskrivelsene er kanskje morsomme for dem som kjenner Paris og Hong Kong godt, men når man bare kjenner Paris overfladisk og aldri har vært i Hong Kong så holder det ikke til mål. Beskrivelsen av Hässelby og Stockholm var litt mer levende og jeg syns kanskje boken var best når den skildret Alberts barndom og ungdom. Jeg kan godt like dystre og mørke bøker, men denne var rett og slett ikke noe for meg.

Er det lov å komme med litt synsing noen måneder på etterskudd? Jeg har kommet til mentalsykehuset og (det første?) politiavhøret der. Etter å ha lest Camilla Läckbergs Tyskerungen er det befriende med Harstads gode og ikke-klisjéfylte språk (subjektiv vurdering). Jeg elsker boka, fortellerstilen, plottet, de uventede hendelsene - i allfall frem til nå. Nå begynner det hele å ta en litt snodig vending, og jeg begynner å stusse ved tidligere hendelser (disse er alle nevnt tidligere i tråden så jeg skal ikke gjenta).

Jeg skjønner at mer bakgrunn fra barnebøkene om Albert Åberg kanskje ville gitt en ørlite større dybde.

Det står ganske klart for meg at det er Albert det rabler for (selv om jeg lurer litt på om det rabler en smule for forfatteren både i denne boka og i Buzz-boka).

Er det bare jeg som ler ganske ofte og ganske høyt av hendelser og samtaler, sammenhenger og tilfeldigheter i denne boka?