Hvor tror du at du hadde vært uten barn?

Jeg hadde vært lærer som nå, men jeg hadde nok tatt noe videreutdanning på si. Jeg hadde helt sikkert ikke endt opp som utbrent, men selv det er en pris det er verdt å betale for de fantastiske ungene mine. Kunne aldri tenkt meg et liv uten barn, det hadde nok vært behagelig nå - men akk så trist om noen år.

Smash skrev:

Da tror jeg at jeg hadde vært sykepleier i et eller annet krigsherjet land.

Henger meg på den.

Aner ikke, klarer ikke å sette meg inn i det og har heller ikke noe behov for å prøve. Det føles utenkelig.

Jeg har alltid hatt lyst å bli mamma og veldig glad for at jeg er det 🙂

Jeg får ikke helt til å se for meg selv uten barn - mye fordi jeg er veldig fornøyd med det livet jeg har. Jeg har nok jobbet mye, reist mye, vært innmari egoistisk og sikkert jobbet utenlands. Greia er at jeg nok har måttet levd livet mitt med en mann som har vært likedan - jeg er jo ikke laget for å være alene. Jeg har mange venner som ikke har barn, de lever et fint liv de altså - de som er frivillig barnløse. Å være ufrivillig barnløs blir jo noe helt annet. Jeg tror aldri jeg har greid å omstille meg på "fordeler med å ikke ha barn" om det har vært mitt høyeste ønske.

Jeg hadde aldri noe uttalt ønske om barn da jeg ble gravid som 19- åring, men det ble veldig viktig når hun først var der. Det førte til en del prioriteringer når det gjaldt utdanning, og jeg endte med noe som var mulig å ta i hjembyen og som enkelt ga meg jobb når jeg var ferdig. Jeg hadde helt klart valgt en annen vei dersom jeg ikke fikk henne. Noe innenfor musikk eller bildekunst, tenker jeg.
De to neste kom fra 30 og utover, var (relativt ) planlagt og førte ikke til store forandringer( bortsett fra at jeg brukte permisjonstiden til litt videreutdanning).
Jeg ville nok vært en litt småsær og rastløs bohem uten barn. Reist, lest og drukket en del vin.
Men jeg trives godt med unger, og jeg tror at utfordringene jeg får ved å være mamma gir meg noen viktige erfaringer, som menneske, jeg vanskelig kunne fått som barnløs.

Me fekk barn i relativ høg alder og etter å ha vore kjærastar i mange år. Når eg ser tilbake undrar eg meg over at me ikkje prioriterte å reisa meir før barn, for eksempel. Livet etter barn er travlare, eg er meir heime enn før, men så store endringar når det gjeld jobb og fritidsinteresser er det ikkje. Livet til sambo har nok endra seg meir.

Hvis jeg hadde vært alene, så hadde jeg nok ikke hatt det så greit. Siden de fleste har familie. Men om jeg hadde hatt mann ville vi nok reist litt, vært mye mer på trening, og brukt pengene på meg selv. Og nok hatt en annen krets. Jobbet mer.

Tipper jeg hadde vært spesialist. Eller i alle fall nesten. Jeg hadde nok jobbet mye og lest mye fag. Jeg hadde reist mye mer enn jeg har gjort, og jeg hadde vært lykkelig på andre måter. Men jeg føler helt oppriktig at jeg er mye oftere lykkelig etter at jeg fikk barn, enn før. Det skal liksom ikke så mye til før jeg kjenner den gjennom-lykkelig-følelsen.

Når mellomste står med bokseren på hodet og lager åpner munnen for tannpuss med en vill grimase. Eller når minsten sier: "Se der!" for aller første gang, og peker på bildet av mammaen og pappaen sin på nattbordet. Eller når eldste trekker fingrene gjennom håret mitt og sier at jeg lukter mamma og at det er den beste lukten i verden.
Jeg ser slike undersøkelser og tenker bestandig at det ikke gjelder meg. Jeg kan ikke forestille meg at jeg hadde vært mer lykkelig uten, egentlig.