Hvordan forholde seg til "vanskelige" elever i klassen

Hvordan synes dere man skal forholde seg til elever i en klasse som er "vanskelige"? Hvis f.eks. deres sønn/datter forteller at en i klassen er veldig slitsom, kanskje aggressiv, innpåsliten og/eller plagsom, hvordan håndterer dere det? Vil dere anbefale deres barn å kutte ut kontakt med det "vanskelige" barnet? Vil dere støtte deres barn i å ikke ha kontakt med dette barnet? Eller vil dere prøve å hjelpe deres barn se forbi problemene som det "vanskelige" barnet sliter med, prøve å se de positive sidene og forsøke å være venner? Har dere personlige erfaringer med dette?

Ingen barn er bare vanskelige og umulige, og hvis bare de negative sidene blir dratt fram og ingen ser de positive sidene, er det nok ikke enkelt å jobbe med seg selv.

Hva mener dere om dette?

Sønnen min har en "slik" i klassen sin. Han har et syndrom - vet ikke hvilket, men taes ut en del med enetimer. Han gjør mye rart, og er ikke alltid snill - men jeg tror ikke det går på at han vil være slem, men at han ikke helt skjønner spillereglene, og derfor går over grensene. Dette har jeg snakket med sønnen min om. At han gjør sånne ting fordi han ikke forstår bedre, og at han sikkert har lyst til å leke med dem, men ikke vet hvordan man spør om å få bli med.
Dessuten forteller sønnen min, at denne gutten gjør alt han kan for at de skal bli blide igjen hvis de gråter. Da gjør han ablegøyer osv, og er visst ganske festlig. Så jeg forsøker å få sønnen min til å se forbi alt det rare han gjør, og heller forsøke å forstå hvorfor han gjør det.

Jeg skjønner jo hva som ligger bak her, og skulle ønske jeg hadde et annet svar å gi deg. Men helt ærlig hadde jeg nok oppfordret mitt barn til å kutte kontakt dersom de opplevde en klassekamerat som "vanskelig" å være sammen med, dersom jeg ikke kjente barnet og ikke hadde annen informasjon enn det barnet ga meg. Om det var noen jeg kjente blir det annerledes, så klart. Da ville jeg forklart slik du sier. Det er selvsagt best og riktigst å gjøre det i alle tilfeller, men jeg er redd jeg ikke ville tenkt over det dersom barnet mitt kom hjem og fortalte at noen i klassen var vanskelige.

Datra mi har en på avdelingen i barnehagen, som nesten hver dag blir omtalt som slem her hjemme når vi spør hvordan hun har hatt det. Så vi bad henne hjem hit på besøk, så håper jeg at de kanskje kan bli litt venner på tomannshånd, for så å overføre det til barnehagen. I tillegg, hvis det er sånn at det er en allmenn oppfatning blant barna i barnehagen at hun er slem, er det hyggelig for henne også å bli bedt med hjem, som så mange andre blir. Jeg er kanskje naiv og optimistisk her, men jeg kan jo ikke bare la ungen min mene at en annen er slem uten å prøve.

Vi kom i den situasjonen i fjor når eldstemann begynte på skolen. Det ble veldig mye surr ut av det, læreren som ringte hjem, de endte opp hos rektor mm. Ikke kult og veldig vanskelig å takle. Vi fant ut at vi ikke kunne nekte han å være sammen med fyren, men vi har oppfordret han sterkt til å være sammen de som er greie mot han og som ikke truer han til å gjøre ting han selv ikke vil. Vi har aldri oppfordrert de til å være med hverandre hjem feks, for å hindre mer kontakt enn nødvendig. Over sommeren så de ikke hverandre i det hele tatt, de bor et stykke fra hverandre. I år i 2. klasse har det blitt borte av seg selv. De er sammen på SFO, men utover det lite. Han forstod selv at de ikke var så mye å hente der annet enn bråk og surr for han selv.

Vi har hatt flere slike "tilfeller". Vi har i utgangspunktet snakket om hvordan det andre barnet har det, hvor vondt det er å føle seg utenfor og at dette kan føre til en del av den vanskelige oppførselen - som igjen gjør at de blir holdt utenfor. Vi har forsøkt å forklare hva som kan være årsakene, men dette blir ofte synsing og gjetting fra vår side fordi foreldrene til de aktuelle barna aldri har informert resten av klassen av de forholdene som ligger bak - men som vi voksne ofte kan "se" likevel.

I de fleste tilfellene så har dette hjulpet og etter en tid så har barnet vært et vanlig medlem i flokken. Men, ved et tilfelle så gikk det for langt, det ble for voldsomt og for mange voldstilfeller. Jeg ba skolen om at det ble satt inn ekstra trykk på å fikse dette, men da det ikke rettet seg og ikke var tilstrekkelig tilsyn til at jeg følte at min sønn var trygg - så ga jeg min sønn beskjed om at han skulle skygge unna og fjerne seg fra en hver lek som dette barnet deltok i.

🙂

Tito skrev:

Hvordan synes dere man skal forholde seg til elever i en klasse som er "vanskelige"? Hvis f.eks. deres sønn/datter forteller at en i klassen er veldig slitsom, kanskje aggressiv, innpåsliten og/eller plagsom, hvordan håndterer dere det? Vil dere anbefale deres barn å kutte ut kontakt med det "vanskelige" barnet? Vil dere støtte deres barn i å ikke ha kontakt med dette barnet? Eller vil dere prøve å hjelpe deres barn se forbi problemene som det "vanskelige" barnet sliter med, prøve å se de positive sidene og forsøke å være venner? Har dere personlige erfaringer med dette?

Ingen barn er bare vanskelige og umulige, og hvis bare de negative sidene blir dratt fram og ingen ser de positive sidene, er det nok ikke enkelt å jobbe med seg selv.

Hva mener dere om dette?

Hvilken alder har barna?
Jeg vil i utgangspunktet oppfordre barna mine til å bli kjent med og inkludere alle. Jeg ville ikke ha oppfordret barnet mitt til å ekskludere en person fordi vedkommende var "vanskelig." Barna er satt sammen på skolen i et miljø, og målet må jo være at de skal fungere sosialt sammen. Dersom det er noen problemer med enkelte i gruppa, får man si fra til lærer, så kan lærer observere samspill og hjelpe barna med den sosiale kompetansen i samarbeid med foreldrene. Det må være grusomt å bli stemplet som den"vanskelige" og brysomme, og bli ekskludert pga dette. Dersom denne personen blir fryst ut av flere, er det jo faktisk mobbing.

Det er bedre å ta tak i problemene, jobbe med de på skolen og hjemme, og fremme gode opplevelser med barna, slik at de opplever andre sider med hverandre også. Dersom en har et atferdsproblem, må skolen ta tak i dette og kontakte foreldrene. Men å oppfordre barn til ikke å være sammen med dette barnet, synes jeg er veldig, veldig feil. Hva om det var ditt eget barn det var snakk om?

Det kommer så veldig, veldig an på.
Det skal en del til at jeg ville anbefalt mine unger å ligge langt unna en annen unge. Men det kan hende det kan komme til det ja.

Da er ikke barn som har syndrom eller lignende de det vil være snakk om. Men det finnes unger der ute som er helt umulige å forholde seg til fordi de rett og slett ikke greier normal oppførsel - eller fordi de ikke vil av en eller annen grunn. Og selvom jeg som voksen ser at det å snu alle piggene ut er et rop om hjelp så forventer jeg ikke at mine unger i barneårene sine skal respondere på et slikt rop med å være punschingballer. Er det aldeles for ille så må de voksne få skikk på ting først.

Har vært borti noen "tilfeller" ja...

Da guttungen begynte i førsteklasse, så forsto vi fort at de hadde et stort uromoment i klassen. Jeg fikk stadig høre om hva denne gutten gjorde, og hvordan han behandlet sine medelever.

Han tyraniserte alt og alle. Det var slag og slåing, stein og div som ble kastet etter andre, og i det hele tatt. Det var daglige situasjoner jeg fikk høre om. Men jeg fikk også høre at læreren stadig var "på han", så jeg forsto at ting ble fulgt med.

Godt utpå året så endret gutten min seg i skolesammenheng. Eller, ikke skole, men sfo. Jeg ble stadig oppringt fra sfo med beskjed om at gutten min var kvalm og hadde vondt i magen, hvorpå jeg dro for å hente han, og fikk hjem en frisk og rask gutt.

Det tok sin tid før jeg forsto tegninga, og da jeg spurte han om det var noe galt på skolen, så kom det veltende ut av han... Det var denne andre gutten. Min gutt hadde jo også fått gjennomgå, og så var det det at han generelt reagerte på oppførselen hans, og han ville ikke være nær han.

Da tok jeg affære. Skrev enmail til lærer, og ble oppringt formiddagen etter, og møte på skolen samme ettermiddag. Da hadde lærer vært i samtale med rektor, ang min mail, for å høre hva hun kunne fortelle meg.

For jo; skolen hadde jo selvfølgelig en sak gående på denne gutten, og han var under utredning. De ventet da på en midlertidig diagnose, slik at han kunne få egen assistent, og så skulle de ta tak i situasjonen etterhvert som de viste mer.

I en periode da, så sa jeg klart fra til min gutt, at om han ikke ville være med denne gutten, så var det helt ok. For det er ok å ta avstand fra andres oppførsel, selv om vi nå viste hvorfor. Heller det enn å sende min gutt livredd på skolen, for å _måtte_ være med denne gutten. Jeg forklarte selvfølgelig også at gutten nå skulle få hjelp, og at han slettes ikke var slem for å være slem, men at han rett og slett ikke kunne styre dette.

Nå går det forøvrig mye bedre med gutten.

I nabolaget her hadde vi en gutt som storesøster her lekte endel med da hun var mindre. Denne gutten utviklet seg sakte men sikkert til å bli en liten villmann i gata, og han tok med seg de andre ungene på ting jeg slettes ikke aksepterte. I dette tilfellet så var det nok ikke noen diagnose inne i bildet, med mindre det kan kalles en diagnose å ha foreldre som ikke setter grenser for barna da...

Uansett...her tok ting så mye av at jeg til slutt forbød jenta mi å være med denne gutten. Han tok de andre ungene med på ting som var livsfarlig. Blant annet så tok vi dem i å være nede på hovedveien her, hvor gamet var å løpe over veien mellom bilene... Det var foreldre i gata som snakket med hans foreldre, men de bare trakk på skuldrene og skyldte smilende på at de er jo bare barn... Da fikk jeg nok, og satte ned foten her. (han er halvannet år eldre enn henne, og manglet ikke venner, så jeg hadde ikke dårlig samvittighet.)

Sånt er ordentlige vanskelig. Snuppa har en slik gutt i barnehagen. Snuppa fortalte oss daglig at i dag hadde hun blitt slått av P igjen. Jeg tok det opp med barnehagen. Ikke at P var et problem, men at jeg ønsket å vite om de var klar over at snuppa oppfattet det som et problem. Vi liker jo heller ikke at hun vokser opp i et miljø hvor det å bli slått er en dagligdags ting. De hadde allerede skaffet en assistent til P to dager i uka, og assistenten skulle begynne dagen etter.

I ettertid har jeg vært litt ekstra oppmerksom, og har sett at P ikke har det så greit. P blir blant annet beskyldt for å ødelegge leken til de andre uten å ha gjort noe som helst. Og barna som beskylder ham for det blir trodd fordi personalet er så vant med at P lager kvalm.

Jeg har forsøkt å fortelle snuppa at hun må være snill med P og la ham være med noen ganger. Hun vil ikke det, og jeg skjønner henne. Det er ikke så lett å leke med en som ikke forstår "lekens regler". Gutten er i tillegg nesten to år yngre enn snuppa så hun er ingen naturlig lekekamerat.

Jeg synes det er en tragedie at terskelen for å få hjelp/ assistent er såpass høy at de bruker "vent og se" prinsippet. Unger ende da opp med stempel som slem og vanskelig. Det blir ofte hengene ved.

At de får hjelp i 2 eller klasse vil ikke helt fjerne stigma.

Mazungen har vært "buffer" for en vanskelig gutt de første månedene. Det var tøfft for henne. Hun var ikke den som ble utsatt for mest. Da hun har fått beskjed om å ignorere den negative adferden. Det er ikke lett å høre trussler om drepe bestevenninnen din, eller å stadig bli skumpet med vilje. Vi er ikke informrt om noen diagnose, men jeg legger jo sammen 2+2 og læreres reaksjoner. Når elever blir tatt kveletak på er det ikke akseptabelt.

Man kan ikke presse barnet til å ha kontat med noen som oppfører seg uekseptabelt. En kan snakke om hvorfor og oppmuntre, men jeg vil at barnet mitt skal lære å sette grenser selv. Hennes grenser går ved fysisk eller psykisk vold.

Men hvis det er snakk om en unge som ikke er fysisk utagerende, heller bare litt intens, impulsiv og kan kanskje være litt slitsom og blir fort sint - er det greit å unngå slike unger? Skal unger få lov til å kutte ut barn som det er litt mer jobb med?

Jeg forventer ikke at barn skal være like gode venner med absolutt alle i klassen, nei.

Tito skrev:

Men hvis det er snakk om en unge som ikke er fysisk utagerende, heller bare litt intens, impulsiv og kan kanskje være litt slitsom og blir fort sint - er det greit å unngå slike unger? Skal unger få lov til å kutte ut barn som det er litt mer jobb med?

Nei, jeg synes ikke det er greit. Jeg synes man skal lære barna sine at alle er forskjellig, og at man ikke skal støte noen bort fordi de er annerledes enn en selv. På skolen er barna plassert sammen i et "arbeidsmiljø". For å få best mulig læring skal dette miljøet være trygt,-derfor bør alle føle seg inkludert i klassen, enten en er et intenst barn, eller ikke. På skolen har man regler alle skal følge, som også går på inkludering,- derfor kan ingen velge å sile bort enkeltpersoner.

Samtidig skal ingen behøve å engste seg eller være redd pga en annens elev utagerende atferd. Da må tiltak settes inn fra skolens side. Dersom et barn blir sosialt isolert pga atferd, tror jeg negativ atferd forsterkes, og dette barnet blir lett en syndebukk.

Hva mener du med å "kutte ut" barn? Er det naturlig å ville leke med barn som f.eks. slår og sparker? Jeg forlanger ikke at sønnen min skal gå tungt inn for å være venner med barn som oppfører seg dårlig mot ham.

Go\jenta skrev:

Nei, jeg synes ikke det er greit.

Jeg quoter deg her, men det jeg skal spørre om er i grunn rettet til alle som mener det samme...

Dere som mener dette, hva legger dere egentlig i det? Er det så at dere "tvinger" barna deres til å være sammen med barn de kanskje ikke liker så godt, og at barnet ikke kan velge venner selv?

Jeg har i grunn hele veien latt være å blande meg i hvem barna mine er sammen med. Unntakene er de to tilfellene jeg nevnte lengre oppe, men det var tilfeller som gikk på helsa løs.

Ut over dette så har jeg ikke blandet meg, og det kunne ikke falt meg inn å forlangt at de skal være venner med noen de ikke går overens med. Snakker da om andre barn generelt, og ikke nødvendigvis barn som er "annerledes" på noe vis.

Nå er mine to 8 og 11,5 år gamle, og de har funnet sin vennegjeng. Storesøster har sine nære venninner, og hun holder sammen med dem. Det samme med 8 åringen egentlig, men han er nok litt mer både her og der ennå. Han er jo gutt også, og de knytter vel ofte ikke disse nære og intime vennskapene.

Nå er det ingen av dem som har uvenner, men de omgåes ikke alle i klassen feks. Endel av jentene i klassen til storesøster er for henne "bare noen jenter i klassen", og hun er nok det samme for enkelte der. Og de hun ikke er venner med, de har jo andre venner.

Når jeg sier at jeg ikke blander meg i vennevalgene deres, så må jeg også si at jeg ikke aksepterer utestengelse av enkeltpersoner i feks bursdagssammenheng. Skal de be inn alle av samme kjønn i klassen, så er det ALLE, for å si det sånn.

Jeg spør ut av ren nysgjerrighet her altså, og mener ikke å være kritisk til andre holdninger enn min egen.

Sånne saker er kjempevanskelig. Vi hadde en jente som rett og slett mobbet Glitterbarnet i barnehagen, både med vold og med ord. Etter at hun sluttet har han fått en helt annen hverdag og trygghet på seg selv.

Vi så selvsagt at denne jenta slet med endel, både i seg selv og familiært, men etterhvert så kunne vi rett og slett ikke ta hensyn til dette. Hensynet til sønnen vår måtte komme først, og han måtte føle at vår lojalitet var hos ham.

Selv om det ikke er snakk om fysisk utagering. Så vil jeg kunne si at hvis det går langt nok, så er det greit for min sønn å trekke seg unna noen han opplever som for ubehagelig over for lang tid. Det er grenser for hva man skal ta i mot fra andre. Dersom det over lang tid ikke hjelper å inkludere og overse negativ adferd - så synes jeg det er greit å trekke seg unna. Det er trist å si det og jeg føler meg kjempeslem - MEN min sønn skal lære å sette grenser for hvordan det er greit å oppføre seg over for han.

I utgangspunktet er jeg veldig for tanken om å la alle som vil være med, og at selv om noen ikke alltid er greie, er det mye bra i alle barn. Jeg opplever at de fleste unger stort sett er tilsnakkendes, og mener at om barna legger godviljen til kan de få positive lekeopplevelser og styrket sosial kompetanse av å være sammen med ulike mennesketyper.

Eldsten hadde det vanskelig med en gutt i klassen sin da han startet på ny skole. Dette varte et års tid. Han fikk slengbemerkninger og ekle kommentarer, og noe fysisk var det også. Men etter at den andre eleven hadde et utbrudd i klassen, der det blant annet gikk ut over HE sine saker, fikk de skværet opp, og nå er guttene venner. -Det har ikke vært en eneste negativ episode siden. Men en annen gutt, som har vært mye hos oss, er jeg tilbøyelig til å ønske å skjerme ungene mine fra. Han er veldig ubestemmelig, stikker stadig av fra de han leker med, bryter avtaler og svikter igjen og igjen. I tillegg er han veldig til å hevde seg selv ved å rakke ned på andre. Og HE blir skrekkelig lei seg hver gang det skjer. Jeg skjønner jo at denne gutten trøbler med noe, men skal jeg la ham tråkke på selvfølelsen til mitt barn igjen og igjen av den grunn?

Jeg kjenner også til noen (ganske få) svært voldelige barn fra tiden min i skoleverket, og hadde det vært noen barn med samme aldeles ukontrollert voldelige og uberegnelige oppførsel i klassene/omgangen til barna mine, ville jeg gjort alt jeg kunne for å skjerme mine unger. Da ville jeg nektet dem å være sammen med disse barna,og jeg ville krevd at skolen også gjorde alt for å skjerme elevene mot den voldelige adferden. Vi ber voksne mennesker som lever i voldelige forhold om å komme seg vekk, og det ville være aldeles urimelig å be barn om å være tålmodige, forståelsesfulle og snille i slike tilfeller. Som Smilefjes sier det, ønsker ikke jeg å la mine barn være punchingballer for barn med problemer.

glitterchick skrev:

Sånne saker er kjempevanskelig. Vi hadde en jente som rett og slett mobbet Glitterbarnet i barnehagen, både med vold og med ord. Etter at hun sluttet har han fått en helt annen hverdag og trygghet på seg selv.

Vi så selvsagt at denne jenta slet med endel, både i seg selv og familiært, men etterhvert så kunne vi rett og slett ikke ta hensyn til dette. Hensynet til sønnen vår måtte komme først, og han måtte føle at vår lojalitet var hos ham.

Selvsagt må man ta hensyn til egne barn først og fremt, man skal slett ikke godta alt, det var ikke det jeg mente i posten min altså. Hvis det er ett barn som får gjennomgå alltid, så må man jo reagere selvsagt, og er det ens eget barn må man jo verne om det.