Er det "lov" å bli sliten av barna sine?

Inspirert av et anonymt innlegg på et annet forum..

En mor innrømmer at det er slitsomt å være hjemme en hverdag per uke med barnet sitt på to år. Jeg forstår henne veldig godt faktisk, det er en krevende alder i grunnen. Toåringer er gjerne svært aktive og viljesterke, og mangler fortsatt en del dømmekraft til å vurdere hva som er farlig eller ei.


Jeg ble oppriktig irritert over å se hvor mange som svarte henne med at hun ikke burde fått barn, at hun foretrakk jobben fremfor barnet sitt og så videre. 😡 Men akkurat nå orker jeg ikke argumentere mot slike mennesker. Derfor spør jeg heller dere kloke damer og menn her inne, er det lov å innrømme at man blir sliten av sitt eget barn? Jeg kan i alle fall med hånden på hjertet innrømme at jeg syntes toårsalderen var mye mer slitsom enn fireårsalderen, som jo er den lengste foreldreerfaringen jeg har til nå.

Jeg synes det er lov å bli sliten av barnet sitt, akkurat som man har lov å bli sliten av mye annet også.

Selv er jeg ikke helt enig i at to-årsalderen var mer slitsom enn noe annet, men det går jo på egne erfaringer med eget barn og han var rimelig grei å ha med å gjøre da han var to. Nå kan han være temmelig uspiselig til tider. 😉

I min verden er det lov - og jeg tror kanskje ikke det kan unngås heller.

I enkelte perioder må man ha litt egenrom for å "puste", men samtidig har man en jobb som mor og den kan jo aldri sies opp!

Ja, det er vel lov.

Jeg blir sjelden sliten av mine, men jeg kan av og til nesten bli innlagt på galehus.

Klart man har lov til å bli sliten. Jeg har aldri vært så sliten som etter at jeg har fått barn men jeg visste heller ikke noe om at jeg hadde så stor utholdenhet før nå! 🙄
Jeg var mer sliten da jeg fikk 1. mann enn jeg er nå med begge, sikkert fordi dengang var alt ukjent og nytt men nå er jeg vel en "erfaren" tobarnsmor. 😮

Jeg løy litt i forrige innlegget mitt. Jeg var sliten da mellomste våknet 8-10 ganger pr natt og jeg var sliten da Iben hadde kikhoste og hostet hvert femte minutt hver natt. Da snakker jeg så sliten at jeg gladelig hadde adoptert ungene bort om noen hadde spurt.

Men for å svare litt mer på HI; sliten av å være hjemme EN dag pr uke med barn? Jeg vil våge å påstå at da disponerer man kanskje tid og aktiviteter noe feil. Man bør ikke bli sliten av en dag i uken, selv med et krevende barn.

Jeg var "litt" sliten da sambo var 12 dager på europaturnè, begge ungerne var syke og sov på forskjellige tidspunkt av døgnet.

Jeg tror mange definerer sliten forskjellig og at det også skaper litt krasjer.


Men ja, jeg håper virkelig det er lov å bli sliten av barnet sitt og mammarollen sin.

Og om man i utgangspunktet ikke ønsker en dag hjemme pr uke med barna, så kan jeg tenke meg man blir sliten bare av tanken.

Ja, man kan bli sliten av sine barn i perioder.

Hilsen hun med to syke barn og syk mann.

Jeg blåser en lang marsj i om andre syns det er "lov" eller ei.
Da tvillingene var babyer og før vi hadde fått innarbeidet faste sove- og spiserutiner, hadde jeg perioder der jeg var så sliten pga. manglende nattesøvn at jeg satt nærmest apatisk med ungene på ammeputa i fanget mens tårene silte. I tillegg hadde vi jo et hjertesykt barn, og bekymringer for henne gjorde ikke ting noe lettere akkurat. Jeg opplevde jo en veldig aksept for at jeg var sliten da, det skal sies - fordi vi hadde fått tvillinger og tre barn på to år. Selv mener jeg at det ikke er antall unger eller hvor tett disse kommer som betyr noe - alle må da få lov til å synes at småbarntida iblant er slitsom!

Idag går alt så mye bedre, vi har unger som legger seg med glede om kvelden og faste rutiner er på plass for lengst. Likevel har jeg ikke et fnugg av dårlig samvittighet for å innrømme at jeg iblant er sliten når ungene er syke, jeg har hatt krevende dager på jobb og/ eller mannen er bortreist. Jeg er ikke supermenneske med en utømmelig kilde av overskudd og energi.

Disse fjottene som måtte mene at jeg aldri burde hatt barn av den grunn kan kysse seg der de er høyest når de plukker bær.

Jeg blir sliten av mine unger rett som det er, og skammer meg slettes ikke. (Og jeg ville IKKE valgt en hjemmedag med dem hver uke. Det skammer jeg meg heller ikke det minste over. :tårnfrid: )

Jeg kunne tenkt meg en hjemmedag uten barn 😉

Karamell skrev:

Jeg kunne tenkt meg en hjemmedag uten barn 😉

Det kunne selvsagt jeg også.

Karamell skrev:

Jeg kunne tenkt meg en hjemmedag uten barn 😉

Det har jeg iblant. Det er da noen fordeler ved å jobbe turnus også. 😀

Jeg blir ikke fysisk sliten av barna, men med storesøster på 2 år og lillebror på 5 mnd så kan det blir litt hektisk, og da helst i hodet mitt. Jeg har ikke veldig stor tålmodighet, og når storesøster gaper MAMMA for 10000-ende gang mens jeg skifter på lillebror, ja da sender jeg noen varme tanker til Byttesentralen på Kløfta og er glad de ikke tar imot unger der.

De fridagene er deg veldig vel unt, MokkMokk. Sier Tinetoff som har vokst opp med yngre tvillingsøsken (og de var sprellfriske og fem, ikke to år yngre enn meg, men det aner meg hvordan hverdagen deres er ).

Ettersom barna mine alltid har sovet som små engler blir jeg så å si aldri fysisk sliten av de. Jeg kjenner meg derimot godt igjen i det Sitron sa om galehus. 😮

Jeg har hatt en fast hjemmedag i uken med storesøster, når hun var i toårsalderen. Det gikk fint, da var jeg nemlig forberedt og hadde mange planer/aktiviteter. Det er de vanlige hverdagskveldene som er verst her i huset.


Jeg har aldri møtt en mor eller far som ikke har blitt sliten av barna sine. Alle blir det. Naturlov.

Tinetoff skrev:

De fridagene er deg veldig vel unt, MokkMokk. Sier Tinetoff som har vokst opp med yngre tvillingsøsken (og de var sprellfriske og fem, ikke to år yngre enn meg, men det aner meg hvordan hverdagen deres er ).

Tja, du sier noe. Jeg har en venninne som fikk barn omtrent på samme tid som meg begge gangene, og jeg ser jo hvor ulike liv vi lever - hun med to og jeg med tre. Ikke kan man si at vi burde visst hva vi gikk til heller - tvillinger kommer jo ikke akkurat på bestilling. Men jeg trøster meg med at det bare vil bli lettere i tiden som kommer, etterhvert som de vokser til.

En vakker dag vil jeg nok tenke tilbake og savne denne tida, det er rart med det.

Det er vel ingen som kan si at man ikke kan bli sliten av barna sine, den følelsen et menneske sitter med er den samme uavhengig av hva andre måtte mene. Det kan ikke måles på noe måte. Det er viktig å ta mennesker alvorlig på de følelser de forteller de har...

Selv skal jeg innrømme at jeg har vært sliten mange ganger. Med ei lita ei som kunne våkne 5-15 ganger hver natt fram til hun var 3 1/2 år, så må jeg si det var slitsomt. Men etterhvert blir det bedre. Man må bare huske at det som regel er en forbigående periode. Når det står på som verst er det godt å ha noen til å avlaste innimellom slik at man får hentet seg inn litt 🙂