Når man ikke er sikker lenger

Hei hei

Jeg våkner nok engang opp i et hus jeg ikke er sikker på om jeg orker å være i lenger. Jeg snur meg rundt og der ligger han ..i dag igjen...

Vi har jo hatt det kjempefint da vi var yngre, og har holdt sammen i 15 år allerede, selv om jeg ikke er mer enn 32. Vi har to flotte barn som trives og har det veldig bra slik som situasjonen er nå, jeg tror at min kjære er klar over at om ikke det hadde vært barn å ta hensyn til så hadde vi våknet i separate senger hver morgen. I separate hus.
For snart 10 år siden flyttet vi fra min hjemby og til hans. Jeg har mast helt siden vi dro om når han egentlig skulle bli klar for å reise tilbake. For det var hele tiden planen. Et par år på ett mindre sted, oppleve noe annet enn storbyen også tilbake til byen. Flere muligheter for voksne og andre kultur opplevelser for barna.

Han vil ikke lenger tilbake, det betyr at jeg sitter fast her. Det er en klaustrofobisk følelse som hver dag sniker seg innpå meg. Han vil ikke tilbake fordi han er redd for jeg skal dra. Om vi hadde vært tilbake der jeg vil være hadde det blitt enklere for meg. Om vi blir her så hvor skal jeg gå? Liten by på 10000 mennesker. Vi hadde blitt naboer. Ikke at det hadde egentlig gjort noe, vi kan godt bli naboer. Men jeg vil hjem! Om jeg går fra han her må jeg uansett bli, ungene skal selvfølgelig være like mye hos pappaen som hos meg. Ikke noe fly frem og tilbake mellom byene.

Så da er dilemmaet mitt. Kanskje jeg bare blir her og svinner hen sammen med han. Det finnes verre skjebner, absolutt!
Ellers så?

Veldig takknemlig for forslag.....

Man kan synse og føle og gruble på slike saker til man blir sprø.
Det hjelper ikke.
Man må bestemme seg for hva man skal og gjøre det beste ut av det man har valgt.

Det er ikke veldig hjelpsomt, men det er ikke noen andre enn deg og mannen din som kan hjelpe dere, tror jeg.
Har dere snakket om dette?

Om du blir der, betyr ikke det at du må "svinne hen". Det betyr at du må finne en måte å ha det bra på.
Ikke vær martyr.

Jeg syns du skal bli.
Mest fordi jeg ikke kjenner deg og situasjonen.
Bli litt til. Men ta noen grep for å ha det bra.

Ikke reis fra ungene. Ikke ta ungene med vekk. Det kommer de neppe til å tilgi. Jeg vet ikke om ett eneste tilfelle av at barn eller barnefaren er blitt forlatt som har fått en happy ending. Barn, også store barn, som blir forlatt får sår i sjelen.

Kan dere flytte? Vil dere ha det fint da?

Ellers stemmer jeg for nabo.

Jeg stemmer for å bli nabo dersom forholdet ikke kan reddes. Man kan få det fint i småbyer om man velger seg for det. Å være martyr er ikke min greie, jeg er mye mer for å ta tak.

Du bør si hvordan du har det ifht. der dere bor i første omgang.

Dere har investert mye i hverandre og familien deres. Ikke gå før du er helt sikker på at alt har vært prøvd for at du skal få det bra der du er. Familievernkontor/psykolog kan hjelpe og bør være prøvd. Husk at den avgjørelsen du tar nå skal du leve med resten av livet. Hvis magefølelsen sier at du har virkelig prøvd alt bør du ta konsekvensene av det og gå. Spørsmålet om å bli i samme byen/flytte vekk kan du tilnærme deg på samme måte. Har du prøvd alt for å trives? Kan du si til deg selv og barna om ti år når dere alle sammen har vært gjennom mye styr - at du rett og slett var nødt og så ingen annen utvei.

Er det han som er problemet, eller er det boplassen og det at han ikke vil gjøre som dere avtalte, og som du trenger, som tapper deg for kjærlighetsfølelsene? Kunne du blitt lykkeligere og mer glad sammen med ham dersom dere flyttet tilbake til storbyen, slik planen var?

Jeg tenker mest hva som gjør at du ikke liker han som kjæreste/mann lenger? Kan det fikses? Jeg tenker og at om det ikke kan fikses, så bo i nærheten.

Jeg vet i hvert fall at jeg heller hadde bodd på nordpolen enn å flytte fra ungen min.

Nei, har på ingen måte tenkt å bli en slags martyr eller synes fryktelig synd på meg selv. Vi har bare vært gjennom så mye de siste årene og jeg blir litt sliten...

Kommer aldri til å flytte fra barna mine....

Jeg tenker det er helt umulig for oss å svare på hva du skal gjøre. Først og fremst må du snakke med mannen din om dette. Hva ønsker han? Og hva ønsker egentlig du? Hva vil du mest; flytte tilbake til byen eller fra mannen din?

Hva med jobber?

DM skrev:

Er det han som er problemet, eller er det boplassen og det at han ikke vil gjøre som dere avtalte, og som du trenger, som tapper deg for kjærlighetsfølelsene? Kunne du blitt lykkeligere og mer glad sammen med ham dersom dere flyttet tilbake til storbyen, slik planen var?

Joda, ser det nå at den første tråden jeg poster ikke ble super vellykket.
Har vell egentlig ikke tenkt at noen skal komme med et kjempegodt råd der jeg får en åpenbaring om hva jeg skal gjøre...
Men når alt kommer til alt... vi er gift...det teller jo for endel. Vi har to skjønne unger..teller enda mer.
Og selv om vi sliter i perioder og jeg ikke helt har akseptert at det er her vi blir boende, så kommer vi nok til å holde sammen.
Forhold er litt sånn opp og ned innimellom og vi er visst i en nede periode.

Takk for alle svar 🙂

Inntil du er sikker på at du ikke vil bli, så blir du. Og hvis du drar så kan du ikke dra langt på grunn av at du deler barn med en som bor der du bor nå, og barna har sitt nærmiljø der du bor nå. Dere må snakke sammen og gjerne med en tredjepart. Har dere hatt kontakt med familievernkontoret?

Når man ikke er sikker, så er det lurt å vente til man er sikker. Og prøve å få ting til å fungere, så godt man kan. Fortelle den andre hva man føler, hva man savner, og hva man setter pris på.

søtsur skrev:

Joda, ser det nå at den første tråden jeg poster ikke ble super vellykket.
Har vell egentlig ikke tenkt at noen skal komme med et kjempegodt råd der jeg får en åpenbaring om hva jeg skal gjøre...
Men når alt kommer til alt... vi er gift...det teller jo for endel. Vi har to skjønne unger..teller enda mer.
Og selv om vi sliter i perioder og jeg ikke helt har akseptert at det er her vi blir boende, så kommer vi nok til å holde sammen.
Forhold er litt sånn opp og ned innimellom og vi er visst i en nede periode.

Takk for alle svar 🙂

I så fall, så tenker jeg at løsningen din her, er å snakke skikkelig med mannen din om hvordan du har det, og hvor viktig det er for deg å flytte tilbake slik planen deres var. Du skriver at han er redd det blir lett for deg å gå fra ham om dere flytter tilbake, men slik det er nå, så sier du jo at du mest sannsynlig ønsker å bli værende med ham, fordi dere er gift og har barn og det er viktig for deg. Men at det er mer sannsynlig at det skjer dersom dere blir boende der dere er nå, fordi det sliter slik på deg. Jeg tenker at det er viktig at du får det tydelig frem. Dere må kanskje gjennom mange slike samtaler før dere kommer til en enighet. Og det er ikke sikkert du når inn første gangen du forsøker å forklare, men du må jo fortsette, slik at dere sammen kan komme frem til noe, og få være med på prosessen begge to.

My two cents: jeg tror at for min del, om jeg følte meg fanget på et bosted, så ville det også økt følelsen av å være fanget i ekteskapet, om det allerede var litt ruskete. Og jeg tror ikke det er veldig bra for et forhold, at en av partene føler seg fastlåst. Sånn sett har dere kanskje bedre, og ikke dårligere odds for å holde sammen om de flytter tilbake. Men om du allerede står helt på kanten til å dra, så tror jeg flytting vil være det som slipper deg fri til å dra, slik mannen din frykter. Så jeg tror du bør drive ganske mye ærlig selvransakelse og så snakke ganske ærlig med mannen din.

Ingen dårlig tråd dette. Mange fornuftige damer her inne. Håper du finner ut av det.