Er du omgitt av/bidrar du til kjerringsnakk?

Ja, det skal jeg ha - jeg forteller like gjerne om mine egne fadeser som andres. 😛

Jeg merker stor forskjell på kjerringsnakk i Oslo og i den lille hjembyen min. I Oslo er det mer fremsnakking og baksnakking i hjembyen. Kanskje folk rett og slett er mer kjerringaktig i småbyer?

Jeg kan være litt kjerring selv noen ganger, merker jeg. Særlig på områder hvor jeg selv ikke er så flink. Det er vel i overkant mange ganger jeg har kommentert at en venninne av meg har godt over 100 påskekyllinger rundt om i huset ved påsketider. Jeg har nemlig ikke en eneste en, og når jeg ser hjemme hos henne så tenker jeg jo at jeg ikke er så flink til å verdsette og pynte til høytidene. Ikke at jeg ønsker 100 påskekyllinger, men kanskje 4-5?

Jeg pleier å baksnakke Polyanna jeg. Jeg pleier å si "vi kan ikke være som henne alle sammen, vi får bare gjøre det beste ut av det vi har".

Også sjekker jeg inntekten til eksen sånn at jeg kan fnise ondsinnet av ham på forum.

Snakk og snakk. Jeg liker å kalibrere min oppfatning av verden mot andres, det kan da innimellom dreie seg om andre personer og deres handlinger, utsagn og valg. Dersom jeg merker at det tar av, vil jeg forsøke å roe ned karusellen.

Men jeg må innrømme at jeg ble godt irritert da vi hadde nabodugnad og den familien som aldri har tid til å bidra, sendte et barn ut på det området vi jobbet på. Vedkommede kom stadig med kritiske bemerkninger til om det var noen vits å fikse på dette, og om det ble noe bra. Barnet altså. Jeg reagerte med å bli litt barnslig sur på foreldrene. Og kom nok i skade for å slippe et hjertesukk til en annen nabo. Det finnes sikkert både mange, og gode grunner til å ta ulike valg. Noen ganger oppnår man forståelse, andre ganger ender det med hoderisting og frustrasjon.

Jeg er overrasket over at jeg selv ikke greide å snakke uanstrengt i forbifarten med dette paret på et par uker etter hendelsen. Ikke stolt, men overrasket.

Jeg liker veldig dårlig ordet "kjerringsnakk" og negativ bruk av "kjerring". Det forsterker fordommen om at dette er en typisk kvinnelig egenskap, å slarve om andre, og det mener jeg er feil.

Tjorven skrev:

Jeg merker stor forskjell på kjerringsnakk i Oslo og i den lille hjembyen min. I Oslo er det mer fremsnakking og baksnakking i hjembyen. Kanskje folk rett og slett er mer kjerringaktig i småbyer?

Nok en fordom/myte, etter min mening. Jeg bor i en småby, men opplever i liten grad baksnakking og slarv.

Det er fortsatt noen eldre igjen på det tunet vi bor på, de blir færre. Det er tilfeller hvor de har spurt meg om andre naboer, men jeg velger å ikke besvare. Det blir goes around comes around. Nå fikk vi nye naboer som ventet tvillinger, men så gjorde de plutselig ikke det. Veldig ekkelt.

Men selvsagt er jeg med på å omtale kollegaer og andre, men ikke værre enn at jeg ikke blir flau om de hører det.

noen skrev:

Det forsterker fordommen om at dette er en typisk kvinnelig egenskap, å slarve om andre, og det mener jeg er feil.

Er det? Jeg synes det er påfallende og "sjeldent" hver gang jeg treffer på en mann som slarver i negativ forstand, men jeg har kanskje bare vært heldig og sluppet unna dem?

Jeg kjenner forresten mange nok menn som slarver også. Ikke at det er noe bedre. Innimellom har de andre temaer og "offer" for slarvet, men det er ikke et rent damefenomen altså.

Madicken skrev:

Er det? Jeg synes det er påfallende og "sjeldent" hver gang jeg treffer på en mann som slarver i negativ forstand, men jeg har kanskje bare vært heldig og sluppet unna dem?

Den jeg kjenner som slarver mest er en mann, og jeg kjenner mange kvinner som ikke slarver i det hele tatt.

Noen, jeg skjønner hva du mener. For meg er imidlertid det å "oppførre seg kjerringaktig" en mentalitet, og det er noe alle aldersgrupper og begge kjønn kan gjøre. Det er sikkert et uttrykk som med hell kan erstattes av et nøytralt et, men jeg vet ikke hvilket? "Sladder" er ikke helt dekkende for den mentaliteten jeg tenker på. Bytter gjerne uttrykket ut med et bedre.

Madicken skrev:

Er det? Jeg synes det er påfallende og "sjeldent" hver gang jeg treffer på en mann som slarver i negativ forstand, men jeg har kanskje bare vært heldig og sluppet unna dem?

Tro du meg, menn slarver de også! *jobber i mannsdominert yrke*.

Men ja, jeg kan fare med det du definerer som slarv, men jeg velger mine mottakere med omhu. Jeg diskuterer ikke i ett selskap eller i større grupper. Jeg har 2-3 veldig nære venninner som jeg diskuterer saker med. Å sitte i større forsamlinger og gape om andre menneskers valg, det gjør jeg ikke. Sitte å diskutere andres prioriteringer syntes jeg er ganske ufint.

Jeg kan godt slarve litt med mannen min feks, eller min beste venninne. Men jeg opplever ikke slarving andre steder egentlig.

Men jeg ser jo f.eks. i den lille bygda hvor min mann er oppvokst så er det jo stor lykke den dagen ligningen blir lagt ut. Da skal alle sjekkes i hue og ræva, så man kan finne ut hvordan de hadde råd til den nye bilen eller den dyre reisen de var på. Og jeg ja, jeg blir irritert på sånt. Når det første folk spør med en smålig stemme "Hvor mye kostet det?" eller "Jøss, har du arvet penger?" istedenfor å si "GRATULERER!" når man har kjøpt noe nytt, da kjenner jeg også irritasjon. Jeg syntes ofte at økonomi er gjennstand for spekulasjoner og slarv, det minner om misunnelse, hvilket jeg anser som en dårlig egenskap.

Jeg sier ikke at det alltid er forskjell på stor og liten by. Jeg sier bare at jeg erfarer at det er forskjell, men kanskje er ikke vennegjengen min i gamlebyen litt utenfor normalen. Og jeg har full tro på at de kan være litt mer kjerringaktige enn gjennomsnittet for småbyer.

noen skrev:

, og jeg kjenner mange kvinner som ikke slarver i det hele tatt.

Jeg også, selvsagt, de fleste kvinner jeg kjenner slarver ikke. Men jeg kjenner/vet om langt flere kvinner enn menn som slarver, og har helt til nå trodd at det damene ligger minst et par hestehoder foran når det gjelder antall slarvere.

Og så ble jeg jo selvsagt veldig nysgjerrig på hva alle sladremennene sladrer om! :give it to me:

Tåtti skrev:

....
Skal jeg delta litt,
så blir det om mitt;
jeg elsker å snakke om MEG.

Åh, dette traff meg synes jeg! Jeg skal ikke si at jeg ikke er åpen for å høre om litt sladder, men må innrømme at jeg oftest har nok med meg selv og mitt når jeg skal snakke med andre *Beskuer navlen - igjen*

Jeg aner ikke noe om generelle trender på forskjeller by og bygd, men min erfaring med Oslo er mindre slarv og mindre nedsnakking enn på bygda der det var sånn ca hovedtema i mange samtaler. Og så merker jeg regionale forskjeller: Sør på vestlandet, der jeg kommer fra, er det mye på hva folk GJØR. Særlig om de stikker seg ut på noe. Han der fyren som driver og SPRINGER hele tiden, hva gjør han nå DET for, og hun der med alle ungene med forskjellige fedre, og han andre som liksom er trygdet men male huset, DET kan han, ja!

Lenger nord på vestlandet så teller de hverandres penger, og det noe så innmari også. Det er ikke uvanlig å innlede en beskrivelse av noen med at "ja, han der XX, han er jo tjukk i penger, da. Arvet masse. Jaja. Neinei." De legger overhodet ikke merke til at de gjør det selv, heller! For meg skjærer det skikkelig, for det er IKKE vanlig lenger sør. Der er penger et kjempetabu, og man graver heller i andres seksualliv. 😛

Men, når jeg tenker meg om, det kan være like så mye miljøene jeg ferdes i her, vs. der jeg kom fra. Her er jeg jo i et mye mer selvvalgt miljø. For jeg har jo hørt naboene her i Oslo over hagegjerdet, der de sitter og legger ut om det aller meste (og det meste er galt). Men de omgås jeg jo ikke.

Jeg blir skikkelig trassig av sånn negativ omtale av folk som ikke er til stede, og begynner gjerne å forsvare eller forklare - enda jeg ikke kjenner vedkommende. :mangler sosiale antenner:

Man må aldri undervurdere hvor sterkt negativ omtale påvirker oss. Hører man noe negativt om noen, fester det seg et eller annet sted i bevisst- eller underbevisstheten. Da kommer det til overflaten og neste gang glir det litt lettere inn. Jo mer man blir eksponert for noe, jo mer sant blir det.

Zoë skrev:

Når jeg er sammen med mine nærmeste venner, snakker vi om familiene våre, utfordringer og gleder på jobben, samfunnsrelaterte spørsmål, bøker, film, mellommenneskelige greier og morsomme episoder. Å titte over kjøkkengardinene og kommentere naboen er liksom aldri på agendaen.

Hvordan reagerer dere andre på sladring om " hun som aldri stiller opp på fritidsaktiviteter" og " hun som legger lista altfor høyt når det gjelder bursdager" og "hun som jobber for mye og ikke har tid til barna sine"?

Om disse gardinene nå var GØRRstygge, hadde de ikke blitt kommentert? 😛
Jeg er nok ei sladrekjerring for jeg hadde nok kunne kommentert til ei venninne om DE gardinene til naboen...bla,bla.... Jeg tror jeg er som folk flest... Jeg kunne OGSÅ kommentere om gardinene er fine, " se så flotte gardiner, naboen har fått"...Bla,bla... Ja, i den grad jeg nevner andre sine gardiner, det må jo sies også, jeg er ikke altfor opptatt av det heller. 😉

Ja, ser nok det at jeg sikkert kan kommentere og snakke om ting som kan oppfattes som sladder, men jeg ringer ikke rundt for å spre stygge budskap til kreti og pleti nei.
På den annen side så er jeg ikke redd for å stoppe sladder om jeg synest det går for langt. Det er litt situasjonsavhengig.