Er du omgitt av/bidrar du til kjerringsnakk?

rine skrev:

Zoe: I slike tilfeller pleier jeg å si noe slikt som "Ja, ja, men hun er jo veldig flink til å bake, da" eller "jeg synes det er flott å invitere alle i klassen, jeg hadde ikke giddet det" for å skifte samtaleemne, og jeg tror ikke jeg fornærmer noen ved å gjør det slik. De gangene jeg tier, er det fordi man snakker om en person jeg ikke liker, og dermed ikke gidder å forsvare. Jeg synes likevel det er litt kjipt å baksnakke en som er en del av fellesskapet,(slik som i tilfellet du skisserer) og sier sjelden noe selv, men har jeg ikke noe til overs for personen, gidder jeg som sagt ikke bryte inn og si noe.

Jeg gjorde som du beskriver over her. Å irettesette andre direkte sitter langt inne.

daffy skrev:

Jeg er ingen sosial broiler, og et dilemma jeg ofte finner meg selv i er om taushet = samtykke? Altså hvis man snakker med noen som kommer med en eller annen teit ytring, "må" man da gå inn og argumentere, eller får teitingen bare stå for sine egne utsagn?

Mitt dilemma også. Men jeg har kommet fram til st man ikke må på på barrikadene og kjempe alle kamper. Jeg synes det ofte må være tilstrekkelig å avstå fra praten om man ikke kan stå inne for det som blir sagt.

daffy skrev:

Jeg er ingen sosial broiler, og et dilemma jeg ofte finner meg selv i er om taushet = samtykke?

Dette synes også jeg kan være veldig vanskelig. Jeg klarer ofte ikke å la være å si fra dersom jeg opplever det jeg mener er store overtramp i forhold til omtale av andre mennesker, og jeg har som regel følt stort ubehag etterpå. Jeg liker rett og slett ikke at andre blir sure på meg (og det blir jo ofte den som "arresteres"), selv om jeg mener jeg har gjort det rette. Dette har medført at jeg nok har lagt lista noe høyere for når jeg sier fra.

Har ikke lest hele tråden:

Jeg prøver å aldri si noe om dem som ikke er tilstede, enn det jeg fint kunne sagt direkte til dem. Da unngår jeg å bli sladrete og det trives jeg best med
Blant mine venner er det lite sladring, men i nabodamegjengen jeg er sosial med er det tendenser til fryktelig mye sladring om andre naboers ve og vel. Spesielt hvis det er noe som kan være litt negativt. Jeg liker ikke å bidra til å hause dette opp, og er vel den som prøver å nyansere litt.... Lykkes som regel, men innrømmer at det har hendt at jeg har glemt meg litt bort

Av og til er jo sånn smålig sladring hillarious også. Har ennå friskt i minne to bekjente som i fullt alvor kritiserte en felles venninne for de amatørmessige pannekakene hennes: " har du sett de tykke pannekakene hun steker??"

Zoë skrev:

" har du sett de tykke pannekakene hun steker??"

Jeg håper for menneskehetens skyld at samtlige damer var over 80 år.

Madicken skrev:

Jeg håper for menneskehetens skyld at samtlige damer var over 80 år.

Under 30.

Teofelia skrev:

Det er mange måter å være kjerring på, og det å fremheve egen fortreffelighet, ved å belyse andres feil, er ikke så veldig mye mer sjarmerende enn å ha feilene selv, nødvendigvis.

Men her gjør du jo det selv. 😉
(dette kan bli rene skjære kjedebrevet)..

Zoë skrev:

Av og til er jo sånn smålig sladring hillarious også. Har ennå friskt i minne to bekjente som i fullt alvor kritiserte en felles venninne for de amatørmessige pannekakene hennes: " har du sett de tykke pannekakene hun steker??"

Jeg innser at jeg ganske sikkert er kilde til mye kjerringsladder siden mine pannekaker til og med alltid revner.

rine skrev:

Jeg innser at jeg ganske sikkert er kilde til mye kjerringsladder siden mine pannekaker til og med alltid revner.

:tsktsk:

Zoë skrev:

Nå synes ikke jeg at å meske seg med nedvurdering av en hyggelig dame som har invitert barna våre i selskap er noe særlig god stemning å skryte av så å vri fokus over på at hun idet men ikke hadde gjort så mye klanderverdig synes jeg er en helt kurant greie. Å være meningstom og stilltiende når andre tillater seg å baksnakke en som tilhører gruppen men som vi ikke kjenner, er noe man bør gjøre for å bidra til "god stemning"?

Jeg tror ikke st valget står mellom å fornærme noen og å være en skinnhellig kjiping. I en samtale rundt et bord må det da være rom for å delta i samtalen med egen mening, så lenge man er høflig og respektfullt? For meg er det merkelig å skulle ha " man må for søk del ikke fornærme noen" som ledestjerne. Hva med hun som ble omtalt på en så kjip måte? Det er vel ikke noe videre grei behandling av andre?

Hæ?

Zoë skrev:

Til orientering: jeg får ikke til å redigere egne innlegg på Iphonen... Beklager skrivefeil.

Og der kom forklaringen, ja. 😀

Det jeg mener er at det går fint an å snu negativt snakk uten å fornærme noen og dermed bevare en god stemning, slik du skrev at du er opptatt av. Jeg pleier gjøre som Katta, eller jeg pleier å si at "Jeg kjenner ikke xxx så godt, men jeg synes hun virker hyggelig. 🙂 " på en kvitrekoselig måte og deretter komlimerer jeg det gøye håret eller de flotte gardinene til sladredamen. Det pleier å løse det meste - bare prøv.

007 skrev:

Det jeg mener er at det går fint an å snu negativt snakk uten å fornærme noen og dermed bevare en god stemning, slik du skrev at du er opptatt av. Jeg pleier gjøre som Katta, eller jeg pleier å si at "Jeg kjenner ikke xxx så godt, men jeg synes hun virker hyggelig. 🙂 " på en kvitrekoselig måte og deretter komlimerer jeg det gøye håret eller de flotte gardinene til sladredamen. Det pleier å løse det meste - bare prøv.

Helt enig i dette. Det er sånn jeg gjør det også. Da bryter man likevel litt med forventningen om at "nå skal vi alle kose oss med å sladre om xxx", så det kan være litt ubehagelig av og til det også - særlig om man ikke kjenner folk godt. Aktiv komplimentering hjelper, ja!

Gjentar meg selv på at det er ikke konseptet å diskutere problemer man opplever i møte med andre som er greia her. Jeg blir selv irritert på folk som snurper sammen munnen og alltid sier "ikke si noe stygt om andre!". Vi opplever små og store vanskeligheter i møte med andre og det trenger vi å lufte både for å få støtte og hjelp når det røyner på.

Det er i settinger som jeg skisserer i HI at jeg synes det blir lavmål. Ingen trenger å lete etter bittesmå feil hos andre og blåse dem opp i en setting som er ment å skape gode relasjoner. Og mangel på menneskelig raushet er noe av det kjipeste jeg vet, så det er mulig dette er en kjepphest - uten at jeg går rundt og irettesetter andre av den grunn.

Jupp, med mannen kan jeg slavre ganske uhemmet. Ondskapsfullt også. Men bare om folk som fortjener det
Med andre er jeg langt mer varsom ja, og kan nok finne på å avbryte om ting blir ondskapsfulle eller for usannsynlige. Jeg liker en god historie, men helst skal den være sann. Og derfor er det veldig få som slarver med meg. Men de slaver sikkert om meg

007 skrev:

...og deretter komlimerer jeg det gøye håret eller de flotte gardinene til sladredamen. Det pleier å løse det meste - bare prøv.

Det fungerer utmerket dersom hensikten hovedsakelig er å bevare den gode stemningen - og noen ganger er også jeg enig i at man må la det være et hovedmål, men dersom sladringen er direkte ufin, skal det en del til før jeg ikke sier fra, fremdeles på en høflig måte. Det synes jeg både sladredamen, eller -mannen, og nattesøvnen min fortjener.