Utholdenhet i ekteskapet

Jeg tror det ofte går på at man vil rettferdiggjøre et evt valg om brudd. For å kunne rettferdigjøre det, så er det et naturlig spørsmål å stille. Altså har man forsøkt lenge nok? Har man gjort det man kan for å unngå brudd og nettopp unngå å utsette ungene for det et brudd medfører.

Men, jeg er helt på linje med deg og er enig i at man må erkjenne at det er et valg man tar på bakgrunn av egne behov og egne grenser.

Polyanna skrev:

Ser dere hvor fort diskusjonen sporer over på "holder man ut lenge nok?"?

Jeg tror ikke det er DET som er viktigst i forhold til traumer for skilsmissebarna, men om man anerkjenner det at man har tatt et valg som i en viss/noen/stor grad handler om egne behov, og anerkjenner barnets behov for å sørge/rase over det valget.


Men nå gjentar jeg meg selv.

Det finnes de som holder ut for lenge, sånn at de ikke kan bli arrestert på å ikke prioritere barna, selv om det beste for dem hadde vært et brudd tidligere.

Det er ingen automatikk i at det er best for barna at foreldrene bor sammen. Men det burde være automatikk i at man lar barna få reagere (som Polyanna sier) og sørge, uansett hva.