SV-statsråd og småbarnsfar Audun Lysbakken vil ha mindre fokus på amming

Mor må kunne prioritere jobb foran barns behov for pupp, mener barneministeren.

http://www.dagbladet.no/2011/10/22/nyheter/politikk/sv/regjeringen/amming/18728578/

Et middel i likestillingen er å få far mer på banen. Men er det å få mor mindre på banen veien å gå?

Han mener ammedebatten skal handle mer om likestilling.

Sånn ellers synes jeg det er greit at han peker på at flaske (MME) er like bra i et land som Norge og presset på å amme noen ganger er for stort. Dette gjelder jo for de som ikke får det til.

Men jeg synes ikke man skal ta vekk ammingen som et argument om permisjonsfordeling. Jeg synes tapet med å ikke amme er for stort til at man skal ofre det.

Jeg savner at man løfter fram barna og barnas behov i disse likestillingsdebattene. De fortoner seg mest av alt som en drakamp mellom kvinner og menn, arbeidsgivere og politikere - og barna, de henger nå med på lasset alt etter tidens skiftende vinder.

Jeg syns amming er viktig og syns det er trist at man skal bagatellisere dette i likestillingas navn - så likestilte er vi da enda ikke, at mor og far overhodet ikke er ulike, særlig ved livets start. Forøvrig så er jeg flasket opp på MME, og det har jeg levd veldig godt med ;-).

Slik jeg har lest det så er det at han ikke vil at amming skal være et argument for at mor skal være hjemme.

- Selv om vi skal ha tydelige råd om at amming er bra, må det også være tydelig at i et land der hygienen er god og vannet er rent, kan rådene veies opp mot andre viktige hensyn. Som likestilling, fars mulighet til å komme tidlig hjem, mors mulighet til å komme raskt tilbake i jobb, og stressnivået i familien, sier han.

- Vi som er opptatt av mer pappapermisjon, blir ofte møtt med at det er viktig at mor er hjemme hele veien for å fullamme til seks måneder. Realiteten er at de fleste allerede tilpasser ammerådene til egne liv. Det er legitimt, og vi må kunne innrette politikken etter det. .

Når jeg sammenlikner det som blir skrevet om det han visstnok har skrevet, og det han sjøl har skrevet på egen facebookside, så er det mer i tråd med det Fnatten og Callisto sier - et ønske om å klare å ha to tanker i hodet på én gang - både si at amming er sunt og bra og viktig, og å nyansere litt ifht. det psykiske presset mange opplever rundt amming og at det må være legitimt å ta en helhetsvurdering av hvordan familien som helhet best ordner seg.

Men han er i overkant naiv hvis han trodde han kunne komme og mene noe om amming uten å få solid juling fra alle kanter...

Uansett hvordan han har ment det, jeg mener at å kunne følge råd om fullamming til 6 måneder og deretter gradvis overgang til fast føde er viktig. Det betyr at jeg mener det i utgangspunktet bør være slik at mor kan være hjemme til ungen er ca 8 måneder gammel. Hvordan de ordner det kan de gjøre som de vil med. Det betyr også at jeg er fullstendig imot tvungen todeling av permisjonen og også egentlig tredeling siden det ved 100% lønn betyr at mor må ut i arbeid før barnet er 8 måneder.

Jeg er helt på linje med Audun Lysbakken, og ser at ymse overskrifter ikke akkurat passer helt sammen med innholdet i det han har sagt og skrevet. Ser fram til å lese boka hans, jeg mistenker at jeg tenker mye likt som ham.

Men da bunner det jo egentlig ut i at folk bør få innrette seg etter det som funker for dem, åkke som. Mor kan jo være kortere hjemme i dag om hun vil. Men hva med de som får til amming og som ammer mye også etter 6 mnd. Skal samfunnet kunne forvente at også de kommer tilbake i jobb da? Mange starter jo med fast føde så smått da, men ammer kanskje mye i flere måneder etterpå. 9 mnd blir da noe helt annet, da de spiser fast føde og kan drikke mer vann.

Det burde i så fall være greit at de som kan og ønsker å være hjemme pga. bl.a. amming kan det, og de som ikke ammer og vil starte jobbe før gjør det.

Å kunne velge er fint. En deling som innebærer f.eks. 50% permisjon til hver, som sikkert kunne vært et alternativ om amming ikke var et agument, tror jeg vil føre til mer ulønnet permisjon, og et steg tilbake i "likestillingen". Det er ikke følelsesmessig lett å dra fra en baby for alle, og følelsene spiller inn for mange av oss. Men det er ofte ikke legitimt å si det. Da sier du at far er dårligere forelder enn deg. Men noen ganger betyr det bare å gi mor og barn litt mer tid.

Man kan halvdele det som er igjen når den permisjonen som er lovfestet til mor av medisinske årsaker er ferdig. Den delen bør ikke inngå i det som skal deles. Da er vi ca i mål i dag.

Darth skrev:

Jeg savner at man løfter fram barna og barnas behov i disse likestillingsdebattene. De fortoner seg mest av alt som en drakamp mellom kvinner og menn, arbeidsgivere og politikere - og barna, de henger nå med på lasset alt etter tidens skiftende vinder.

Jeg syns amming er viktig og syns det er trist at man skal bagatellisere dette i likestillingas navn - så likestilte er vi da enda ikke, at mor og far overhodet ikke er ulike, særlig ved livets start. Forøvrig så er jeg flasket opp på MME, og det har jeg levd veldig godt med ;-).

Amen.

Jeg mener forøvrig også at en likestillingseffekt er en bieffekt av det vi bruker foreldrepermisjoner til. Disse permisjonene er først og fremst av hensyn til barnet etter min mening. Jeg mener av hele mitt hjerte at foreldre av begge kjønn er like verdifulle. Jeg mener også av hele mitt hjerte at der er en soleklar forskjell på mor og far for et nyfødt barn. Det at far kommer innpå og får like stor betydning som mor, eller mer for den sakens skyld, er en prossess som går gradvis. I starten er det altså ikke ett fett for ungen hvem som er tilgjengelig. Dersom man sier at permisjonen skal deles i to like deler så sier man samtidig at egge foreldre hele veien er like sentrale.
Jeg mener da at man kan dele likt den delen hvor foreldrene faktisk er like sentrale. Det er jo helt merkelig om mor skal ha kortere tid enn far hjemme med barnet fordi mor er pålagt å bruke tre av sine uker før fødselen. Det vil være omtrent like teit om far skulle ta sin halvdel av de ukene som er før fødselen. Jeg mener dermed at man i dag reelt sett har på plass en halvdeling av den permisjonen som er "for kos".

Dog blir jo ikke dette halvdelt sett fra arbeidsgiveres side. Dersom man skal gjøre fødsler helt likestilte sett fra arbeidsgiver må altså ukene deles helt på midten. Og mor altså ha kortere tid med barnet enn far siden hun må være hjemme før fødselen. Og vordende fedre må kreve tilrettelegging som om de hadde bekkenløsning. Inntil alt dette er der så vil det ikke være til å komme fra at det er mer pes med barnefødsler for kvinnens arbeidsgiver enn for mannens. G da kan vi like gjerne slutte å snakke om millimeterdeling av ukene som likestillingstiltakt i arbeidslivet.

smilefjes skrev:

Jeg mener forøvrig også at en likestillingseffekt er en bieffekt av det vi bruker foreldrepermisjoner til. Disse permisjonene er først og fremst av hensyn til barnet etter min mening. Jeg mener av hele mitt hjerte at foreldre av begge kjønn er like verdifulle. Jeg mener også av hele mitt hjerte at der er en soleklar forskjell på mor og far for et nyfødt barn. Det at far kommer innpå og får like stor betydning som mor, eller mer for den sakens skyld, er en prossess som går gradvis. I starten er det altså ikke ett fett for ungen hvem som er tilgjengelig. Dersom man sier at permisjonen skal deles i to like deler så sier man samtidig at egge foreldre hele veien er like sentrale.
Jeg mener da at man kan dele likt den delen hvor foreldrene faktisk er like sentrale. Det er jo helt merkelig om mor skal ha kortere tid enn far hjemme med barnet fordi mor er pålagt å bruke tre av sine uker før fødselen. Det vil være omtrent like teit om far skulle ta sin halvdel av de ukene som er før fødselen. Jeg mener dermed at man i dag reelt sett har på plass en halvdeling av den permisjonen som er "for kos".

Dog blir jo ikke dette halvdelt sett fra arbeidsgiveres side. Dersom man skal gjøre fødsler helt likestilte sett fra arbeidsgiver må altså ukene deles helt på midten. Og mor altså ha kortere tid med barnet enn far siden hun må være hjemme før fødselen. Og vordende fedre må kreve tilrettelegging som om de hadde bekkenløsning. Inntil alt dette er der så vil det ikke være til å komme fra at det er mer pes med barnefødsler for kvinnens arbeidsgiver enn for mannens. G da kan vi like gjerne slutte å snakke om millimeterdeling av ukene som likestillingstiltakt i arbeidslivet.

Amen.

Hvis det han mener er at det må være greit å velge annerledes, er jeg helt på linje med han. Vi har valgt annerledes to ganger sånn sett. Men hvis det han mener er at vi skal se bort fra barnets behov fordi det ikke er mulig å vise at det er en overveldende forskjell på amming og MME for å gi rom for å likestille foreldre 100% i en situasjon hvor de så til de grader stiller med ulikt utgangspunkt, er jeg svært uenig med han. Jeg mener at når man først har et så fint gode som den lange permisjonen i Norge blir det for dumt om man skal tvangsdele den på en slik måte at det ikke blir mulig for mange å følge internasjonale anbefalinger for spedbarnsernæring. Permisjonstiden tjener tre behov; mors behov for å komme seg etter en av de største påkjenningene hun skal gjennom. Barnets behov for trygg tilknytning og best mulig ernæring den første tiden. Og begge foreldrenes behov for å bli kjent med barnet sitt. I tillegg må man skule litt til likestilling fordi dette er en situasjon som tradisjonelt sett skaper et skille mellom menn og kvinner både hjemme og i arbeidslivet. Men helt likestilt tror jeg ikke det er mulig å få til dette uten at det går på akkord med behovene til mor og barn eller å forlenge permisjonstiden nok til at man kan todele uten at det går utover dette.

Det er jo akkurat det han sier, at det skal være mulig å velge annerledes, og at det også er greit? Jeg steilet jeg også da jeg hørte TV2 Nyhetskanalens tabloide versjon av dette i morges, men siden jeg både kjenner mannen og vet hvordan medier klarer å vri på ting, fant jeg heller frem til det faktiske intervjuet. Der synes jeg han sier veldig mye klokt. Han skrev også på Facebook i går (og det er en offentlig side, ikke lukket profil, så jeg kan sitere): "Mange unge kvinner har sagt til meg at de opplever et krevende ammepress når de får barn. Det er neppe uvanlig at den ene som på barselgruppen finner frem tåteflasken, føler hun må forklare seg. Jeg har advart mot slikt ammepress i Dagbladet i dag, og sagt at de som velger annerledes må få respekt for det. Jeg har skrevet litt om det i boken min, "Frihet, likhet, farskap", også. Tydelige råd om fordelene med amming er derimot bra, og jeg ønsker å styrke kvinners rett til ammefri med lønn."

Med andre ord, to tanker i hodet på en gang. De som av ulike grunner ikke ammer skal respekteres for det, og de som ønsker å amme lenge skal ha rett på ammefri med lønn. Fine greier, synes jeg.

Jeg er veldig glad for at vi er ferdig med permisjoner nå.

Hilsen en mamma der Minstemor nektet fast føde fram til 8 mnd. og var flaskenekter fram til fylte ett år.

Jeg ser at flere her snakker om 50/50-deling av permisjonen og likestilling til minste detalj, dette er noe jeg ikke har fått med meg er et diskusjonstema i debatten. Har Audun Lysbakken foreslått det?

Irma skrev:

Jeg ser at flere her snakker om 50/50-deling av permisjonen og likestilling til minste detalj, dette er noe jeg ikke har fått med meg er et diskusjonstema i debatten. Har Audun Lysbakken foreslått det?

Niks.

Irma skrev:

Jeg ser at flere her snakker om 50/50-deling av permisjonen og likestilling til minste detalj, dette er noe jeg ikke har fått med meg er et diskusjonstema i debatten. Har Audun Lysbakken foreslått det?

Nei, men når noen begynner å angripe amming som argument for å at mor skal ha mulighet til å være hjemme med det nyfødte barnet noen måneder er det kort vei til å tenke at det er dit de vil. Det kommer jo med jevne mellomrom opp argumenter som at det ikke spiller noen rolle om mor er hjemme eller ikke, for det finnes jo brystpumper og ammefri. Nå var det vel ikke dit han her ville denne gangen, men det har vært en prosess hvor det har vært et poeng å korte inn perioden som er nødvendig for at man skal kunne velge å følge anbefalingene for spedbarnsernæring, så jeg ender med å argumentere mot det når det kommer slike overskrifter som har vært nå.

Men at man skal kunne velge annerledes med hevet hode er jeg helt for, det blir noe helt annet.

Jeg kjenner jeg er veldig på linje med Lysbakken. Jeg har vært heldig og klart å kombinere både jobb og amming selv om jeg gikk forholdsvis tidlig tilbake i jobb; 9 og 7 måneder etter fødsel. Knerten spiste egentlig svært lite da jeg begynte å jobbe og tok ikke flaske, men godt hjulpet av ammefri så gikk det veldig fint. Det var visst ikke noe problem å spise grøt når jeg bare ikke var i nærheten. Hvis jeg var der, så foretrakk han pupp. Jeg synes godt at barn på 7-8 måneder kan ta til seg annen føde enn bare pupp.

Jeg innser at ikke alle har det like enkelt som meg. Men etterlyser tidvis litt fleksibilitet også fra mor i disse debattene.

han er vel bare missunnelig for at han ikke får amme.