Bekymringsmelding til barnevernet ... skal - skal ikke?

hei
jeg har et dilemma
Er det greit at et ti års gammelt barn er alene hjemme fra klokken 1730 og til klokken 2400 mens forelder er utenbys. - 4o minutter unna - altså ikke hos"naboen"

Forelder drakk alkohol, vet ikke om det-betyr det noe som helst i sammenhengen

familien har bodd i tomansboligen i to måneder. (dvs ingen relasjoner i området er av eldre karakter)vet ikke om det-betyr det noe som helst i sammenhengen heller....

Skal jeg som oppservatør reagere når forelder sier at dette er barnet vant med og barnet går å legger seg når klokka er slik og sånn, at barnet ikke har frykt i seg og syns dette er helt greit og at dette har de praktisert lenge....

(Forelder har vært en del av mitt liv fra vår felles ungdom)

Jeg synes ikke dette høres greit ut, men barnevernsmat synes jeg heller ikke at det er (hvis det ikke er flere ting som er ugreit i heimen). Barn er så forskjellige, noen er mer selvstendige enn andre.

Den var vrien. Vangligvis sier jeg at ved tvil så la den komme barnet til gode. Jeg synes ikke dette høres bra ut, men jeg var jo alene hjemme selv i den alderen, men da med naboer jeg gikk inn og ut hos.

Jeg synes ikke det er greit i det hele tatt, og jeg synes at dersom du har en dårlig magefølelse så er det bedre å ta en telefon for mye enn en for lite.

Det er heller ikke din jobb å vurdere om det er grunn for bekymring: den jobben kan du trygt overlate til barnevernet. Din jobb er å melde fra hvis du lirer på om det er grunn til bekymring, ikke å avgjøre om det er grunn.

Har du mulighet til å snakke med jenta og høre diskret om hun synes det er greit selv? Eventuelt tilby henne å være hos dere hvis det skjer igjen? Jeg synes ikke det virker som det er noe i veien for å se det an et par måneder og se om det blir flere grunner til bekymring, ut i fra akkurat det du skriver her. I mellomtiden kan du godt skrive ned hendelser og datoer, slik at du har konkrete ting å legge frem når/hvis du ringer.

Jeg synes ikke dette er barnevernsmat. Men jeg er enig med Teofelia. Vent litt og se, skjer det flere ting du stusser på, så kan det jo samlet sett være nok til å kontakte barnevernet.

Avvent det litt. Ville også lagt dette et annet sted enn på åpent forum.

Tja. Tvilstilfelle. Jeg tror ikke jeg ville reist fra 02-modellen så lenge neste år, selv om hun er tøff og selvstendig. (Det hadde nok stått mer på oss enn på henne, og litt hvis-om-at-noe-skjer...)

Men samtidig var ikke jeg veldig mye eldre da jeg satt barnevakt for flere småbarn til langt på natt temmelig ofte, riktignok med telefonnr til foreldrene og slikt klart. Og venninnene mine og jeg var også alene hjemme hele helger da vi var litt eldre enn dette. Dette var før FB og sms riktignok. Og det er forskjell på 10 år og 12/13.

Jeg synes det er et viktig poeng å vurdere om dette er en enkelthendelse som du stusser over, eller om det er siste hendelse av en rekke som gir deg dårlig magefølelse?

I det første tilfellet er det sikkert greit å avvente telefonen. Hvis det er det første, stiller saken seg annerledes.

Husk at folk på internett kun vurderer ut i fra akkurat det du skriver. Vi har ikke sett helheten, og vi kjenner ikke folkene det er snakk om. Hvis magefølelsen din sier at noe er galt, så følger du den. Da må du ikke la en gjeng fremmede på nett overtale deg til å gjøre noe annet.

Tja. Stort sett er svaret ja hvis noen er i tvil om de skal sende bekymringsmelding. Her hadde jeg ikke gjort det tror jeg med mindre det er mer som gjør at magefølelsen er dårlig. Jeg synes dette er på grensa, men ikke så langt over grensa at det er helt uforsvarlig. Det kommer litt an på hvor man bor også. Jeg har en 9,5-åring selv. Jeg kunne fint latt han være alene en kveld, men jeg vil ikke la han sove alene ennå. Jeg er for min del usikker på når jeg vil synes det er greit at han sover alene et par timer før vi kommer hjem. Det er ikke sikkert det er så lenge til heller, jeg vet rett og slett ikke. Men nå blir vi sånn til at vi i en sånn situasjon garantert hadde hatt semi-barnevakt i en av naboene som holdt øye med huset. Det har vi forsåvidt allerede gjort i et kortere tidsrom.

Jeg ser ikke problemet, men jeg har en 12 åring som er meget selvstendig og har vært det lenge.

Jeg tviler på at min nå 6-åring blir så selvstendig som eldste, ergo folk og barn er forskjellige.
Forskjellen er at jeg ikke drikker når 12-åringen er barnevakt.

Jeg synes ikke dette er noe problematisk. 10 åringer er ulike, og foreldrene hadde vel ikke latt han være hjemme om han ikke ville?
Mellombror her tror jeg var alene i den alderen, storesøsteren vil vel ikke mer enn være hjemme alene den dag i dag.
Man har mobiler og taxier. Jeg er ikke hysterisk på moderate mengder alkohol med barn tilstede heller. Vi er ulike og farges vel av egne opplevelser og prinsipper.
Jeg synes det er veldig lettvint å si at man skal sende bekymringsmeldinger så snart andre tar andre valg enn en selv. Det er ikke farlig å bli kjent med folk og da danner man seg ofte et inntrykk.

takk for innspill.
Det er da en grense ting. Jeg ser denne familien svært skjeldent. Vi bor ikke i samme by og det jeg tror kan skje om jeg tar opp temaet med foreldreren så vil addferden ikke endres, men bare ikke fortelles om lengre... Forelderen forteller at barne ofte er alene og at barnet syns det er helt greit. Det er forelderens røst, ikke barnets uttalelser.

Jeg lar saken ligge i kroppen et par dager og se hvor jeg havner....
vil gjerne ha flere innspill

Nå har ikke jeg 10 åring selv, men det er ikke så veldig langt unna.

Når jeg ser hvor stor forskjell det er i modenhet på barn i den alderen, så må jeg si at jeg ikke umiddelbart reagerer på at en 10-åring er alene på kveldstid.

Jeg er helt sikker på at det er mange 10-åringer som mestrer godt å være alene på kveldstid. Det jeg umiddelbart reagerer litt på er avstanden fra hjem til der foreldrene er, med mindre de har en avtale med en naboe eller andre omsorgspersoner barnet kan kontakte ved behov.

Dette er jo en situasjon hvor det er lett å komme i tvil om det er ok eller ikke. Men en sak for barnevernet? Med mindre det var andre ting som skurret så tror jeg faktisk ikke den tanken hadde truffet meg i det hele tatt.

Min 9,5-åring får lov til å sykle alene til kamerater. Han får gå hjem fra SFO når han vil. Han får bruke mikrobølgeovnen når han er alene hjemme, men ikke stekovnen. Han får være hjemme alene en hel dag. Han får være hjemme alene på kveldstid, men ikke etter han har sovnet uten at noen av naboene har overoppsynet med huset. Han tar bussen alene til byen, går gjennom sentrum til fritidsaktiviteter selv. Han kan passe lillebroren utendørs, men vi reiser ikke noe sted når det er han som ser etter han.

Han er en ganske moden niåring på mange plan, han greier det meste av det vi ber han om eller han setter seg fore selv. Det vi er mest opptatt av er at vi ikke setter han i en situasjon hvor han vil få varige kvaler om han opplever at han har ansvar og det går galt. Men som du ser er det ikke så veldig fjernt fra å være hjemme alene frem til midnatt, jeg ville bare ikke gjort det uten at det var en voksen lett tilgjengelig i nabolaget. Og så er han jo ikke alene, og å være alene hjemme i flere timer med ansvar for en toåring er helt uaktuelt, derfor har aldri problemstillingen kommet opp heller.

Jeg har en tiåring - en 2000-modell. Hun er helt klart i stand til å være hjemme seks timer alene, men det er nok jeg som har sperrer mot at hun skal være alene på kvelden så det har hun ikke vært enda. Jeg er ikke helt sikker på om jeg husker riktig, men jeg tror faktisk at hun og storebroren på 12 var alene hjemme i sommer da vi dro på harryshopping til Sverige fordi de ikke ville være med - altså et par timers kjøretur unna. Svigerfar bor i byen og han visste at de to eldste ungene var hjemme, de hadde hatt det helt fint og hadde ikke kjent behov for å ringe til farfaren sin.

Hvis dette er en isolert hendelse så syns ikke jeg at dette er noe å ringe barnevernet for. Senest idag har jeg brukt tiåringen min som barnevakt for lillebroren på 6 år - de var hjemme et par timer mens vi var og handlet.

Har barnet tlf. er trygg og det finnes steder å henvende seg for h*n om noe uforutsett skulle skje er dette innenfor grensene til adekvat ommsorg.
At foreldrene drikker alkohol er heller ikke nødvendigvis alvorlig , det kommer helt an på graden av beruselse og om de kommer "dritings"hjem. Noe som ville være bekymringsfullt.
Om det skjer en skjelden gang og barnet er helt trygg alene og selv ikke utrykker behov for barnevakt er dette ikke grunnlag for en bekymringsmld.

Jeg personlig synes ti er tidlig fordi min 11 åring ville blitt veldig redd, mens jeg har en seks åring jeg tror ville synes det var helt i orden om to tre år-

Barn er forskjellige det er ikke nødvendigvis alder det kommer an på med modenhet OG det aller viktigste (her er det adekvat ommsorgsbiten kommer inn) foreldrenes forståelse av barnets utvikling og behov. Om 10 åringen har behov for barnevakt og lider overlast av at foreldrene lar henne være alene er det IKKE i orden, men om barnet faktisk har det fint og dette ikke er foreldrenes prosesjering ford de selv ønsker frihet da er det god nok ommsorg.

Sånn til sist, (igjen ) Alle skal og kan melde bekymring om de er urolig for et barn, om man misstenker at et barn lever under forhold som kan skade deres helse eller utvikling skal man melde fra til lokal barneverntjeneste- det er ikke melder som skal ha bevis eller vurdere om dette er riktig eller ikke. Det er barneverntjenesten som har annsvar for å undersøke og som har midlene og den faglige kompetansen til dette. Det er en belastning for en familie og bli undersøkt, men en saksbehandler er og skal være utdannet til å foreta underøkelser etter "minste inngripens prinsipp" dvs at man er så hennsynsfull som overhodet mulig i både undersøkelse og i vedtak som følger. Dett er viktig å tenke på når man begynner å kjenne i magen at noe ikke stemmer, man skal kunne stole på at systemet gjør jobben sin også når det ikke er noe alvorlig som blir avdekket. Det er ikke farlig å ta feil , men det kan være farlig å ikke si fra om det er noe galt.

Men akkkurat i denne saken utfra det som kommer fram her tror jeg ikke at det vil bli åpnet noe sak slik det står nå- om dette skjer flere ganger i måneden vil jeg si at det er bekymringsfullt uansett hvor selvstendig tiåringen selv annser seg for å være, men som sakt det det kommer ann på hvordan situasjonen faktisk er og om hun er ivaretatt om noe skulle skje.

Litt på siden, men her i huset er barna hjemme alene i ferier. Det er fra kl 8 til 15, de første par timene sover de. vi har ingen avtale med naboer ang dette.
Det er jo mange timer hjemme uten annen tilsyn enn telefonkontakt.

Men for meg er det en sperre på kveldstid. Da skal de ha barnevakt hvis vi skal ut. Men er det egentlig noen forskjell kontra sove alene hjemme på morgenkvisten og kveldstid?

Jeg hadde selv stusset litt i dette tilfellet, men synes ikke det er barnevernsak med mindre det er flere ting som skurrer.

Jeg er ganske hønemor av meg, så ville nok ikke reist bort sånn selv - men det vet jeg forsåvidt ikke da sønnen min bare er 8 år - nå er ikke han noen tøffing så ville jo ikke reist fra han da...

jeg synes nøedvendigvis ikke det høres så ille ut å la en 10-åring være hjemme såpass om han kanskje er vandt med å være alene, liker det og synes det er veldig greit.

Personlig opplever ikke jeg dette som ille. Men det skal lite til for å tippe det over til ille for å si det slik. Hvis man har mobil, og har mulighet til å reise ved opprigning (de må jo ha hatt en måte å kommet seg hjem på selv om de drakk?) så tenker jeg at dette er helt kurrant.

Men det kan selvfølgelig også være at det satt en veldig redd 10 åring hjemme ... Men jeg tenker at hvis det gjorde det så var det andre ting enn akkurat det at barnet var alene hjemme. (Eksempelvis at foreldrene drakk seg overstadig beruset, at de ikke var tilkallende, at det ikke kom hjem hvis barnet var redd etc)

Min tiåring ville ikke hatt et problem i verden med dette. Ikke jeg heller. Broren kunne overhodet ikke vært alene slik da han var ti.