"Blande seg" på venteværelse?

Her om dagen skulle jeg til legen, og satt selvfølgelig på venteværelset. Det var kun to andre der, og en haug med stoler i hestesko. Jeg satt og leste et blad.

Så kommer det en dame ut fra legens kontor, og setter seg i stolen ved siden av meg. Privat som jeg er, ville jeg selv valgt en annen stol, (med noen stoler i mellom), men nok om det.

Damen har nok fått noen dårligen nyheter hos legen antar jeg, ettersom hun etterhvert begynte å gråte.

Så til spørsmålet; ville du "blandet deg inn", og spurt hva det var? Jeg gjorde ikke det, men følte jo hele situasjonen som noe spesiell. Hadde det vært en jeg kjente til, så ville jeg jo gjerne trøstet om jeg kunne, men et helt ukjent menneske i nabostolen på venterommet hos legen?

For meg ble det for privat, på en måte, men jeg satt jo og tenkte på om hun ville at jeg skulle spørre, ettersom hun jo omtrent satte seg oppå meg. Hun sa ikke noe, da. Så jeg gjorde ikke noe, fikk et snev av dårlig samvittighet, men vil egentlig ikke ha det. Når jeg er hos legen så har jeg som regel nok med meg selv og min egen årsak for å dra dit.

Jeg skjønner hvordan du tenker, og hadde nok tenkt det samme selv.

Jeg er som deg, og ville følt meg ukomfortabel med at denne personen satte seg så tett oppi meg, når det likevel var mange ledige stoler.
Jeg hadde nok ikke spurt hva det var jeg heller, og jeg syns ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du ikke gjore det. Som du selv sier, man har ofte nok med seg selv når man går til legen.

Kanskje hun syntes det var godt å bare sitte ved siden av deg. Bare det å kjenne at det var noen der, og ikke sitte helt alene.

Greit, jeg liker ikke at personer setter seg for "tett på" hvis det er andre ledige stoler. Men jeg ville nok ha strøket den gråtende personen på armen, eller hentet en legesekretær om ikke annet. Ville ikke hatt samvittighet til å oversett situasjonen. Jeg er da litt medmenneske.

Jeg ville selvfølgelig "blandet meg"!! Skulle bare mangle!

Jeg tenker at kanskje legesekretæren burde sett dette selv, og evt gjort noe?
Det er ikke andre pasienters ansvar å ta vare på de som evt har fått dårlige nyheter.

Jeg blir lett litt usikker i sånne situasjoner, og har ikke lett for å ta på personer jeg ikke kjenner.

Jeg kunne nok sikkert hintet til legesekretæren, hvis personen ble sittende lenge sånn, uten at vedkommende gikk derfra/noen hentet vedkommende eller at legesekretæren ikke såg denne personen.

Frances skrev:

Greit, jeg liker ikke at personer setter seg for "tett på" hvis det er andre ledige stoler. Men jeg ville nok ha strøket den gråtende personen på armen, eller hentet en legesekretær om ikke annet. Ville ikke hatt samvittighet til å oversett situasjonen. Jeg er da litt medmenneske.

Tror jeg ville gjort det samme. Jeg tror rett og slett ikke jeg hadde klart å overse et gråtende menneske, hvor ubehagelig det enn var.

Frances skrev:

Greit, jeg liker ikke at personer setter seg for "tett på" hvis det er andre ledige stoler. Men jeg ville nok ha strøket den gråtende personen på armen, eller hentet en legesekretær om ikke annet. Ville ikke hatt samvittighet til å oversett situasjonen. Jeg er da litt medmenneske.

Jeg tror nok jeg hadde spurt om jeg skulle ha hentet noen - men jeg håper du ikke mener at Anda ikke er medmenneskelig? 😉

For jeg tror vi reagerer veldig forskjellig i slike settinger, og det kan også være at det er riktig å ikke gripe inn.

TBM skrev:

Jeg tror nok jeg hadde spurt om jeg skulle ha hentet noen - men jeg håper du ikke mener at Anda ikke er medmenneskelig? 😉

For jeg tror vi reagerer veldig forskjellig i slike settinger, og det kan også være at det er riktig å ikke gripe inn.

Jeg både tror og håper at Anda er medmenneskelig 🙂. Men sett fra min side så virker det litt rart å ikke klare å bry seg når man ser et gråtende menneske. Hva jeg synes er medmenneskelig i en gitt situasjon, trenger ikke å stemme med en annens mening.

Jeg husker jeg satt på bussen en gang, da en person foran meg plutselig begynte å gråte ganske høylydt. En person lenger framme reiste seg da opp og gikk bak til denne personen. Snakket med og var medmenneske. Jeg beundrer slike mennesker, ønsker å være slik selv - men vet sannelig ikke hva jeg hadde gjort i venteromsituasjonen

Hvis jeg hadde vært den som gråt på venteværelset så ville jeg nok garantert ikke ønsket noen innblanding fra ukjente. Vanskelig å vite hva som er riktig i sånne situasjoner.

Jeg hadde ikke blandet meg. Hadde jeg selv begynt å gråte på venteværelse så håper jeg virkelig ikke at noen hadde tatt på meg eller pratet til meg. Jeg ville ikke likt det.

Jeg ville ikke hatt innblanding dersom jeg gråt på venterommet, men jeg tror jeg ville sett an situasjonen dersom noen andre gråt. Det er forskjell på folk. Har jeg lært.

Maximillia skrev:

Hvis jeg hadde vært den som gråt på venteværelset så ville jeg nok garantert ikke ønsket noen innblanding fra ukjente. Vanskelig å vite hva som er riktig i sånne situasjoner.

trøtt skrev:

Jeg hadde ikke blandet meg. Hadde jeg selv begynt å gråte på venteværelse så håper jeg virkelig ikke at noen hadde tatt på meg eller pratet til meg. Jeg ville ikke likt det.

Der er jeg også.

Jeg har selv grått på venteværelset på legevakten pga. smerter og sånt og har ikke ønsket innblanding. En gang var det en annen pasient som spurte om han kunne hente mannen min (jeg hadde da rykket fremover i køen og satt inne på de indre gemakker og ventet på blodprøvetaking). Selv om jeg ikke ønsket innblanding så var det en OK måte å blande seg.

Når det gjelder damen i hovedinnlegget så hadde jeg kanskje spurt om jeg skulle hente noe papir eller noe. Synes det er en nøytral måte å blande seg på og man finner antakelig fort ut om vedkommende ønsker innblanding eller ei.

Om jeg ikke hadde ønsket at noen skulle blande seg inn hadde jeg nok ikke satt meg ned på stolen ved siden av noen som allerede satt på venteværelset.

Forhåpentligvis hadde jeg vist medmenneskelighet ved å stryke vedkommende over armen eller spurt forsiktig om jeg kunne hente litt vann eller gjøre noe.

Veronal skrev:

Jeg har selv grått på venteværelset på legevakten pga. smerter og sånt og har ikke ønsket innblanding. En gang var det en annen pasient som spurte om han kunne hente mannen min (jeg hadde da rykket fremover i køen og satt inne på de indre gemakker og ventet på blodprøvetaking). Selv om jeg ikke ønsket innblanding så var det en OK måte å blande seg.

Når det gjelder damen i hovedinnlegget så hadde jeg kanskje spurt om jeg skulle hente noe papir eller noe. Synes det er en nøytral måte å blande seg på og man finner antakelig fort ut om vedkommende ønsker innblanding eller ei.

Jeg hadde nok uansett spurt om det var noe jeg kunne gjøre, feks hentet legesekretæren. Så kunne jo personen sagt nei om h*n ikke ønsket innblanding. Jeg hadde heller ikke ønsket innblanding i form av kroppskontakt og dype samtaler i en sånn situasjon, men jeg tror nok likevel jeg hadde satt pris på at noen spurte, og ikke bare overså meg.

Men det vet man vel aldri før man er i situasjonen.

Palmen skrev:

Om jeg ikke hadde ønsket at noen skulle blande seg inn hadde jeg nok ikke satt meg ned på stolen ved siden av noen som allerede satt på venteværelset.

Akkurat det tenkte jeg også, at om personen ville gråte alene og uforstyrret, så hadde h*n nok satt seg så langt bort fra andre som mulig, ikke i stolen ved siden av et annet menneske.

Frances skrev:

Greit, jeg liker ikke at personer setter seg for "tett på" hvis det er andre ledige stoler. Men jeg ville nok ha strøket den gråtende personen på armen, eller hentet en legesekretær om ikke annet. Ville ikke hatt samvittighet til å oversett situasjonen. Jeg er da litt medmenneske.

Jeg ville sette veldig pris på å ikke bli strøket på armen eller andre steder av et vilt fremmed menneske. Så hva som er medmenneskelig og det riktige å gjøre i en sånn situasjon er det ikke noen fasit på. For meg er det ihvertfall helt feil med påtvungen kroppskontakt.

Milfrid skrev:

Akkurat det tenkte jeg også, at om personen ville gråte alene og uforstyrret, så hadde h*n nok satt seg så langt bort fra andre som mulig, ikke i stolen ved siden av et annet menneske.

Det kan jo hende at hun ikke enset helt hvor hun satte seg også, da.