Kvinners sykefravær øker mer enn menns ...

Jeg måler i grunn ikke likestilling mellom meg og min partner utfra hvem som gjør mest husarbeid. Vi har ulik standard for hva som er godt nok av rengjøring etc, og dersom min mann synes det er fullstendig waste of time å støvsuge hver dag mens jeg synes det er nødvendig - da tar jeg det på egen kappe. Nå er det tilfeldigvis slik at vi gjør sånn ca like mye/lite husarbeid, men det gjør oss altså ikke likestilte.

Ansvar for barnet og karriere er det svake punktet tenker jeg. Hva gjelder foreldrerollen overfor barnet vi har er vi fullstendig likestilte. Virkelig. Karriere er derimot mer ustabilt. P.t. jobber vi like mye, men jeg frykter ubalanse når/hvis vi får flere barn. Jeg tror det er jeg som kommer til å lide da, og det bekymrer meg. Og han, forsåvidt. Men av diverse praktiske årsaker er det vanskelig å gjøre det annerledes. Jeg frykter at dersom jeg blir mer forelder enn han så vil det forfølge oss videre, og vi havner i en klassisk "din jobb er viktigere enn min"-felle.

Snakket jeg meg bort nå?

Nei ikke egentlig, for det du sier er viktig.
Som pedleder i barnehage ser jeg forskjellen i foreldrerollen når barna blir levert og hentet. Forskjell i oppdragerstil er en ting, det kan faktisk slå ut begge retninger. Der skiller ikke foreldre så veldig mye. Noen menn er usikre fedre, noen kvinner er usikre mødre og omvendt. Men det jeg uten unntak ser er at det er mødrene som har ansvar for barnas klær, og utstyr. Far får ansvaret for å handle inn bleier. Det er stort sett fedre, som etter "beskjed" fra mødre deltar på foreldremøter og på foreldrekaffe. Til foreldresamtalen kommer mødrene. I noen få tilfeller kommer begge foreldre. Aldri bare far.

De "alene" fedrene jeg kjenner, dvs de som har mer eller mindre delt omsorg opplever at når barna kommer over i skolen er det mor som får informasjon om hvordan barnets skolehverdag er. Bare unntaksvis sørger skolen for at begge foreldre får den informasjonen de behøver. I de tilfeller der barnet av ulike årsaker sliter veldig på skolen, og kanskje spesielt i forhold til grensesetting blir far kalt inn på teppet, fordi fedre generelt blir sett på som flinkere til å sette grenser.

Derimot ser ganske mange offentlige instanser på mor som udugelig (her da snakk om enslige mødre) og har en formening om at hvis bare far kommer på banen vil alle problemer forsvinne. Dette er noe jeg selv har opplevd mange ganger, til tross for at jeg har informert om at far ikke ønsker å ha noe med barna sine å gjøre. (Med unntak av når hans kjærester krever at han skal stille opp for barna).

Så når og hvor er det vi er så likestilt. Min kjære handler inn dagligvarer ved behov og lager også enkle middagsretter. Han har motstand mot å åpne kokeboken fordi menn er fødte kokker. (en noe ute på jordet holdning)

Guttene i klassen min på høyskolen ble en gang spurt hvorfor de hoppet over så mange forelesninger...hvorpå de svarte "Fordi vi er menn, vi får uansett jobb når vi er ferdig med vår utdanning. Det er ingen som ser på hvilke karakterer vi har." Flott holdning.


Egentlig er jeg litt sur i dag, jeg har vært syk i mange dager og irriterer meg grønn over 4 hannkjønn jeg deler bolig med. Her er i allefall ingen likestilling. Og jeg som ønsket meg en mann som kunne passe litt på meg når jeg ble syk. Jaggu ikke heldig med den gitt.

Hjemme hos oss er vi faktisk ganske likestilte. Husarbeidet deles det på og det samme gjøres med omsorg for LilleVenn. Jeg har nok muligens tatt litt flere sykt barn dager de siste årene, men det er fordi det er lettere for meg å jobbe hjemmefra (i praksis blir det jo da hjemmekontor og ikke fravær...). Jeg jobber mest, men til gjengjeld er jobben min veldig fleksibel.

Noe annet ville for min del aldri ha fungert