Ære være alenemødre ...

Signerer mams. Har bare vært aleinemor i noen måneder, men det går forbausende bra.
Jeg hadde de også mye før vi ble skilt, så overgangen ble ikke så stor. Det eneste som tar mye energi er all arbeidet som vi ofte kunne dele på, feks, oppvaska.
Jeg kan ikke akkurat legge meg på sofan og si at pappa skal lage mat.

Jeg synes overskriften er verken "domm" eller misvisende.
Hvorfor synes du det, Skremmern?

Selvfølgelig er det ære være alenemødre. Jeg har stor respekt for damer/menn som har eneansvar for barna sine. Det er da en formidabel jobb å sitte med alene.
Hvorfor skulle vi ikke la litt heder og ære drysse over dem?

Min mann fant i dag ut at å være alenepappa var hvertfall ingen tilværelse han ønsket seg. Jeg har vært på kurs på dagen mens han har permisjon med minste så han måtte også hente eldste på SFO. Og i kveld har jeg vært på møte i 4,5 time så da har han drasset alle tre med seg ut for eldste skulle på allidretten. Deretter måtte han legge dem. Og nå ligger han utslått på sofaen. Jammen på tide han fikk prøvd seg så han ser hvordan jeg har det når han jobber overtid!

Jeg skjønner AnneC godt jeg, og synes ikke at overskriften eller innholdet er "dommt". Kan føle det slik selv innimellom.

Zoë skrev:

Jeg synes overskriften er verken "domm" eller misvisende.
Hvorfor synes du det, Skremmern?

Selvfølgelig er det ære være alenemødre. Jeg har stor respekt for damer/menn som har eneansvar for barna sine. Det er da en formidabel jobb å sitte med alene.
Hvorfor skulle vi ikke la litt heder og ære drysse over dem?

Hva med alenefedre?

At man ønsker å hylle dem med en egen tråd må være en ærlig sak, det skal jeg ikke legge meg oppi, men å gjøre det fordi man har tilbragt noen dager alene med barna og tydeligvis hadde problemer med det, er teit.

Skremmern skrev:

At man ønsker å hylle dem med en egen tråd må være en ærlig sak, det skal jeg ikke legge meg oppi, men å gjøre det fordi man har tilbragt noen dager alene med barna og tydeligvis hadde problemer med det, er teit.

Jeg skjønner rett og slett ikke poenget ditt.

Om jeg er syk mange dager i strekk, priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke er kronisk syk. Når jeg har måneder som er trange økonomisk,er jeg glad for at jeg ikke er fattig. Når jeg får andres problemer med å få barn tett på livet, kjenner jeg hvor stor pris jeg setter på at vi fikk våre to uten strev. Når man hører om krig i andre land, setter man pris på at ens eget land er et fredelig ett - og når man kjenner på slitenheten etter å ha vært alene med egne barn over en periode, får man vikelig fokus på hvor stor pris man setter på at man er to om dette ansvaret til daglig.

Hovedinnlegget vitner om empati med andre samt takknemlighet over egen livssituasjon. Finnes det noe finere enn å evne disse to tingene?

Zoë skrev:

Jeg skjønner rett og slett ikke poenget ditt.

Om jeg er syk mange dager i strekk, priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke er kronisk syk. Når jeg har måneder som er trange økonomisk,er jeg glad for at jeg ikke er fattig. Når jeg får andres problemer med å få barn tett på livet, kjenner jeg hvor stor pris jeg setter på at vi fikk våre to uten strev. Når man hører om krig i andre land, setter man pris på at ens eget land er et fredelig ett - og når man kjenner på slitenheten etter å ha vært alene med egne barn over en periode, får man vikelig fokus på hvor stor pris man setter på at man er to om dette ansvaret til daglig.

Hovedinnlegget vitner om empati med andre samt takknemlighet over egen livssituasjon. Finnes det noe finere enn å evne disse to tingene?

Fullstendig enig med deg! Mulig det burde stått aleneforeldre i overskriften, men jeg hadde ingen problemer med å skjønne hva HI mente.

Det er kanskje ikke det største og viktigste poenget i verden. Jeg synes det er teit, dere synes det er überkult. Greit nok.

Skremmern skrev:

Det er kanskje ikke det største og viktigste poenget i verden. Jeg synes det er teit, dere synes det er überkult. Greit nok.

...om ikke akkurat "überkult" så ihvertfall ikke teit.

Skremmern skrev:

Det er kanskje ikke det største og viktigste poenget i verden. Jeg synes det er teit, dere synes det er überkult. Greit nok.

Zoë skrev:

...om ikke akkurat "überkult" så ihvertfall ikke
teit.

Apropos teit og überkult. Jeg syns det er teit å bruke ordet überkult.

Som det sies av flere så er det stor forskjell på å være alene og vite at det er slik det er - og å være alene noen dager/uker og kjenne på at den som er på tur skulle ha vært der. Jeg tror det er mange ulike prosesser som gjør at det blir to forskjellige situasjoner, som savn av den som er på reise, irritasjon over at h*n er bortreist, fravær av de vante rutinene f.eks. Den som er alene og vet at slik ER det, går ikke med den samme følelsen av å "mangle" noen. Innstillingen er en annen, og det er jo kjent at måten vi er innstilt på en situasjon preger hvordan vi takler den.
Jeg har vært alenemor i 12 år - de siste 7 årene uten barnefaren i live. Når han døde tenkte jeg at det kom til å bli et vanvittig kjør uten den vante avlastningen (samværshelger) men det viste seg fort at også det gikk veldig greit. Det var jo slik det var. Når man står i det så må man bare og da viser det seg ofte at det ikke er så slitsomt som man fryktet.

Også er jeg helt enig med Skremmern selv om jeg nok ville ha formulert meg litt annerledes i håp om å bli tatt på alvor 😉

Frøken Rattata skrev:

Også er jeg helt enig med Skremmern selv om jeg nok ville ha formulert meg litt annerledes i håp om å bli tatt på alvor 😉

Deg om det.