Store barneflokker

Tror dere at barna får dekket alle sine behov i familier det det er enormt mange barn? La oss ta utgangspunkt i 6-14, f.eks.

..svogeren min har 7barn. Det er ihvertfall nok å gjøre der.. Men ungene er storfornøyde, og de store skryter av familien sin. Det er godt å ha mange søsken!!

De mister noe, får noe annet.

Jeg har venner som har 10 barn. Barna deres får nok mindre individuell oppmerksomhet enn andre. Og de får definitivt mindre "oppfølging" i form av kjøring til aktiviteter, leksehjelp og sånt.

Men de får et sterkt søskensamhold. Sosial trening i mange trygge relasjoner. Selvstendighet ved å måtte klare mange ting selv tidlig (smøre matpakken sin f.eks., og gå selv til trening og andre aktiviteter).

Summa summarum synes jeg det ser ut som de klarer seg utmerket.

Jeg vil påstå at alt du nevner kan de få i familier med mindre barn, samt mer individuell oppmerksomhet.

Det er stor forskjell på 6 og 14 barn, og det er stor forskjell på foreldre og hvordan de organiserer livet sitt. 6 barn syns jeg er mange, men ikke enormt mange.
Jeg har fire barn og tror nok egentlig at jeg skulle ha klart å ha 6 barn og dekke behovene deres. 14 tror jeg ikke hadde vært noe for meg.

Og hva er det egentlig å "dekke alle behov"?
Er det ideelle å være enebarn og få 100% oppmerksomhet fra foreldrene 24/7 i hele oppveksten?

Onkelen min har 8 barn, vi er 6. Vi er blitt kjørt like mye og mer enn andre barn, vi har fått like mye eller mer leksehjelp, vi har fått like mye eller mer oppfølging enn andre barn.

Jeg kommer fra en ressurssterk familie, og for folk med ressurser det ikke uoverkommelig å administrere en stor barneflokk. Vi har måttet bli fortere selvstendige og selvhjulpne enn mange unger i mindre familier. Vi har måttet hjelpe mer til, hatt mer ansvar og frihet enn mange unger i mindre familier.

Det kommer vel helt an på foreldrene, barna og aldersforskjellene mellom dem. Jeg tror helt sikkert man kan ha en fin oppvekst i en storfamilie. Jeg regner med at en del av behovene vil bli dekket av søsken snarere enn av foreldrene, men det trenger jo ikke være noe galt i det. Samtidig har jeg ingen problemer med å se at en stor familie krever mer jobb og omsorg enn en liten, og at det sikkert kan gå ut over ungene om det blir for mye for foreldrene.

Madam Mim skrev:

Onkelen min har 8 barn, vi er 6. Vi er blitt kjørt like mye og mer enn andre barn, vi har fått like mye eller mer leksehjelp, vi har fått like mye eller mer oppfølging enn andre barn.

Men hvem er "andre barn"? Hvor skal vi legge listen?

Jeg har venninner som sitter i halvannen til to timer hver dag og hjelper ett barn med lekser. Det sier seg selv at det er det umulig å multiplisere med ti. De samme venninnene tilbringer flere kvelder i uken i idrettshaller, og ca. annenhver helg på en eller annen turnering. Det lar seg heller ikke multiplisere med ti. Uansett hvor ressurssterk man er.

allium skrev:

Men hvem er "andre barn"? Hvor skal vi legge listen?

Jeg har venninner som sitter i halvannen til to timer hver dag og hjelper ett barn med lekser. Det sier seg selv at det er det umulig å multiplisere med ti. De samme venninnene tilbringer flere kvelder i uken i idrettshaller, og ca. annenhver helg på en eller annen turnering. Det lar seg heller ikke multiplisere med ti. Uansett hvor ressurssterk man er.

Men det er da slett ikke ideelt å bruke to timer hver dag på å sitte og hjelpe ett barn med lekser. De skal jo lære å bli selvstendige også, og barn uten spesielle behov klarer seg med betydelig mindre leksehjelp enn det.

Barn kan ha en fin oppvekst selv om foreldrene ikke er med i idrettshallen hver kveld.

Sitron skrev:

Jeg vil påstå at alt du nevner kan de få i familier med mindre barn, samt mer individuell oppmerksomhet.

Færre barn, mener du vel?

Søskenforhold gir mulighet til å lære sosiale relasjoner i en trygg situasjon. Man kan bryne seg på andre, uten å være redd for å bli avvist. Jo flere søsken, desto flere personligheter å øve seg på.

allium skrev:

Men hvem er "andre barn"? Hvor skal vi legge listen?

Jeg har venninner som sitter i halvannen til to timer hver dag og hjelper ett barn med lekser. Det sier seg selv at det er det umulig å multiplisere med ti. De samme venninnene tilbringer flere kvelder i uken i idrettshaller, og ca. annenhver helg på en eller annen turnering. Det lar seg heller ikke multiplisere med ti. Uansett hvor ressurssterk man er.

Andre barn er barn i den kommunen jeg vokste opp. Ingen av oss har hatt særlig behov for leksehjelp, men vi har fått etter behov. I motsetning til en del som jeg gikk på skolen med som hadde behov, men ikke fikk hjelp. Og man kan faktisk hjelpe flere barn rundt samme kjøkkenbord samtidig. Mor og far kan dele seg og gjøre ting med forskjellige barn.

Jeg synes du fremstår som litt vanskelig nå. Er det meningen? Jeg liker ikke antydninger om at jeg og andre som er vokst opp i store familier har fått "for lite" og at det skulle være synd på oss på noe vis.

Maximillia skrev:

Men det er da slett ikke ideelt å bruke to timer hver dag på å sitte og hjelpe ett barn med lekser. De skal jo lære å bli selvstendige også, og barn uten spesielle behov klarer seg med betydelig mindre leksehjelp enn det.

Barn kan ha en fin oppvekst selv om foreldrene ikke er med i idrettshallen hver kveld.

Det er jeg helt enig i.

Jeg bare forsøkte å svare Mim, som så ut til å mene at ressurssterke foreldre med mange barn klarer å hjelpe sine barn med lekser like mye som foreldre med få barn. Hvis man ser på hvor mye tid enkelte bruker, er det en matematisk umulighet.

Mine venners barn får mindre leksehjelp enn mange andre. Men jeg tror ikke det er så veldig skadelig - kanskje tvert imot. Og det skyldes definitivt ikke at foreldrene deres ikke er "ressurssterke".

Madam Mim skrev:

Jeg synes du fremstår som litt vanskelig nå. Er det meningen? Jeg liker ikke antydninger om at jeg og andre som er vokst opp i store familier har fått "for lite" og at det skulle være synd på oss på noe vis.

Tvert imot, jeg synes slett ikke det er synd på dere.

Men jeg ble litt fornærmet på mine venners vegne. De er såvisst ikke ressurssvake, og barna deres har det helt utmerket.

Ja, det tror jeg.
Det kommer ikke ann på antallet barn, men på foreldrene.

Tror du automatisk at så lenge man kun har 1-2 barn, så får de alle sine behov dekket?

allium skrev:

Jeg bare forsøkte å svare Mim, som så ut til å mene at ressurssterke foreldre med mange barn klarer å hjelpe sine barn med lekser like mye som foreldre med få barn. Hvis man ser på hvor mye tid enkelte bruker, er det en matematisk umulighet.

Men jeg skjønner fremdeles ikke at man må sitte alene med ett og ett barn to timer om gangen? Og har man 10 barn i grunnskolen samtidig? Unger må da greie å gjøre litt selv? Vi gjorde lekser rundt kjøkkenbordet, og mor og/eller far var i samme rom og kom og hjalp når det trengtes. Men ingen satt med oss på rommet vårt to timer hver kvald. Hvis man trenger så mye hjelp er man enten for lite selvstendig eller bør ha spesiell oppfølging?

allium skrev:

T

Men jeg ble litt fornærmet på mine venners vegne. De er såvisst ikke ressurssvake, og barna deres har det helt utmerket.

men kanskje de burde organisere seg litt annerledes, dersom de føler de ikke strekker til?

Det tror jeg kommer helt an på familien, og kanskje også den utvidede familien med tanke på tanter, onkler, besteforeldre eller hva det måtte være.

Madam Mim skrev:

Men jeg skjønner fremdeles ikke at man må sitte alene med ett og ett barn to timer om gangen? Og har man 10 barn i grunnskolen samtidig? Unger må da greie å gjøre litt selv? Vi gjorde lekser rundt kjøkkenbordet, og mor og/eller far var i samme rom og kom og hjalp når det trengtes. Men ingen satt med oss på rommet vårt to timer hver kvald. Hvis man trenger så mye hjelp er man enten for lite selvstendig eller bør ha spesiell oppfølging?

Jeg sier ikke at man må det! Tvert imot.

Jeg sier at barn med mange søsken antagelig får gjennomsnittlig sett mindre leksehjelp av foreldrene enn barn med få søsken. Jeg sier at det også gjelder i "ressurssterke" familier.

Jeg sier ikke at det er negativt.

Madam Mim skrev:

men kanskje de burde organisere seg litt annerledes, dersom de føler de ikke strekker til?

Snakker vi helt forbi hverandre her? Når sa jeg at de føler at de ikke strekker til?

Jeg følte at du antydet at de ikke var ressurssterke. Det ble jeg litt sur for.

Jeg tror det er litt forbi-hverandre-snakking her. 🙂