Hva legger du i det å være arrogant?

Mannen og jeg hadde en diskusjon om dette i bilen på vei hjem fra et besøk.

Jeg kjenner/vet om noen få mennesker jeg vil kalle arrogante. Dette er mennesker som ikke alltid gidder å nedlate seg til å snakke med meg (slik jeg oppfatter det), eller som kun vil snakke med meg om temaer som interesserer dem eller som nesten ser på meg som jeg er noe som katten har dratt inn. Jeg får en følelse av at de enten ikke liker meg/interesserer seg for meg, eller at de anser seg selv for å være bedre enn meg.

Disse menneskene er ikke mange, og felles for dem er at jeg ikke kjenner noen av dem veldig godt. Derfor tar jeg høyde for at det er jeg som tar feil om dem.

Mannen min tenker ikke i samme baner. Han oppfatter disse menneskene som sosialt klønete eller usikre på seg selv. (Han ser dog veldig godt hva jeg mener om måten de opptrer på, han har bare en annen forklaring.)

SNL sier dette om arroganse:
Arroganse er det å gjøre seg viktig. Synonymer er hovmod, overlegenhet eller overmot. En handling eller en væremåte kan være preget av arroganse.

Dette får meg til å tenke på om det å være arrogant er (en del av) et personlighetstrekk eller om det kun er en beskrivelse av en væremåte. For det er klart at det alltid en grunn bak menneskers væremåte, og man kan jo derfor hevde at arrogant oppførsel alltid skyldes en eller annen faktor som forklarer dette. Er arrogante mennesker som regel bare veldig usikre på seg selv? Og kan man i tilfelle hevde at de da er arrogante?

Hva legger du i begrepet arroganse? Hva er et arrogant menneske for deg? Og, ikke minst, hvordan håndterer du slike mennesker?

Jeg lærte en gang at folk som er arrogante er ekstremt usikre på seg selv og situasjonen samt sjenert . Dette er mange år siden så jeg husker ikke hva og hvordan. Bare at jeg i etterkant sa til en annen person at xx var utrolig arrogante. Og fikk da dette til svar. Så når jeg møter på arrogante folk nå tenker jeg det. Om det er riktig, vet ikke.

Ja, det gir mening. Men de jeg kjenner virker så utrolig selvsikre. «Kule», har stor omgangskrets etc. Selvsagt kan de være usikre likevel. Men jeg fatter det bare ikke helt.

Noen folk er jo bare ovenfra og ned mennesker uansett om du skjønner hva jeg mener.

Jeg tenker ikke at alle de jeg oppfatter som arrogante er usikre nei. Men at de til dels er klønete sosialt med en ganske stor blindsone kan stemme. Jeg tror også at noen som selv er usikker og sjenert gjerne kan oppfatte andre som arrogante raskere enn de som er trygge på seg selv. Men holder fast på at noen rett og slett ER arrogante altså. Som gjerne ikke snakker med de under sin rang og gjerne kommer med nedlatende uttalelser.

Millen skrev:

Noen folk er jo bare ovenfra og ned mennesker uansett om du skjønner hva jeg mener.

Ja, skjønner hva du mener. Men jeg lurer på hva som får enkelte mennesker til å ha behov for å oppføre seg sånn?

Jeg har et par naboer som nesten aldri hilser. En av dem ser ikke på meg engang. Null øyekontakt. Jeg har aldri tenkt på dem som arrogante, men som sjenerte.

Men jeg har en annen nabo. Han virker überkul og har en utrolig arrogant framtoning. Han hilser, men på en «se så kul jeg er»-måte. Null smil, null varme. Innleder aldri en samtale med meg. Han snakker av og til med mannen min, men om jobbrelaterte ting (de har samme type jobb).

Så kjenner jeg en annen type. Han var høyt på strå i lokalpolitikken, men er i grunnen kjent for å være arrogant. Når jeg spør ham om noe, for eksempel angående hunden hans, så ser han først på meg som om jeg er noe katten har dratt inn, i flere sekunder, som om han vurderer meg. Og så svarer han kort.

Den tredje jeg tenker på er en kvinne jeg nylig har møtt. Hun var nesten helt umulig å føre en samtale med. Mannen min mener hun er sosialt usikker. Men jeg har hørt hun er godt likt, sosial og har tillitsverv. Da jeg spurte en slektning om hun var sjenert, så sa slektningen nei, og at jeg ikke måtte ta det personlig, hun er sånn mot alle. Og at hun snakker med deg hvis det er noe som interesserer henne.

Jeg anser meg selv som en nokså omgjengelig person, og slike mennesker gjør meg veldig usikker. Særlig når jeg ser at enkelte av dem gjerne snakker med andre, men behandler meg som luft. Verst av alle er de som ikke engang svarer når du spør om noe, men det er uhyre sjelden jeg har opplevd det. Og der kom jeg på et fjerde menneske jeg oppfatter som ekstremt arrogant. Han er en sånn som verken gidder se på meg eller svare meg. Og jeg er usikker på hvordan andre egentlig oppfatter ham, for han er en litt kjent person i media og har wt utrolig stort nettverk.

Nå ble jeg litt nysgjerrig på hva jeg selv mener om hva arrogant er. Umiddelbart tenker jeg en som ikke gidder høre på andre, som i avfeier andre uten reell vurdering verken av innhold eller kilde.

Jeg tror at man kan virke arrogant dersom man er sjenert eller usikker og/eller veldig selvgod. Dette kan være vanskelig å skille på uten å bli kjent med personen. Jeg tror også at mennesker som er kjente også kan virke arrogante fordi de sikkert har så mange som kjenner dem, skal hilse på dem, snakke med dem etc at de muligens er der at de ikke vil snakkes til og kan virke arrogante i slike situasjoner. Jeg tenker at det er deres problem og lar meg sjelden påvirke.

For meg så tenker jeg at det er en ting å virke arrogant, noe annet å være arrogant. For å være arrogant så må personen ha sagt ting som jeg oppfatter som arrogant. For eksempel hvis man bryter normer/skikker/lover fordi man synes at en selv er viktigere enn andre og gir uttrykk for det.

Jeg tror ikke jeg kjenner noen jeg oppfatter som arrogante, og i begrepet legger jeg at personen oppfører seg nedlatende mot andre, uttrykker bedrevitenhet og viser arroganse verbalt og non verbalt.

Jeg vet at jeg selv kan bli oppfattet som arrogant i og med at jeg ikke trives i sosiale sammenhenger hvor det er forventet at man mingler og driver small talk. Det er verken usikkerhet eller sjenanse som gjør at jeg fortrekker å observere menneskene rundt meg framfor å sosialisere mer direkte, men mer at jeg kjeder meg og prøver å få tida til å gå på en minst mulig ubehagelig måte. Blir jeg trukket inn i en small talk situasjon - det finnes alltid en eller annen velmenende sjel som skal inkludere særinger som meg - så oppfører jeg meg høflig og imøtekommende.

Det er en person jeg kjenner veldig godt, som jeg oppfatter som arrogant.
Det baserer jeg på at han jevnt over synes at det han liker er litt bedre enn det andre liker, at hans meninger er litt lurere eller litt mer riktig enn det andre mener. Han er flink til å glatte over utad, men jeg opplevde i hvert fall at han bak fasaden hadde lite forståelse og en god del forakt for andre mennesker og ser på mange som litt mindre verdt på grunn av ting de mener, prioriterer eller liker.
At det bunner i usikkerhet og lav selvfølelse kan godt være.

Jeg har ellers noen jeg kjenner mer perifert som jeg også oppfatter som kanskje litt arrogante, men de vil jeg ikke uttale meg så bastant om.

Hyacinth skrev:

Men de jeg kjenner virker så utrolig selvsikre. «Kule», har stor omgangskrets etc.

Det er vel ofte sånn at slike mennesker har en "fanskare". Ikke virkelige og nære venner, men mest folk som vil sole seg i glansen, blir blendet, er usikre selv og derfor vil henge med selvsikre mennesker som kan ta dem litt under vingene sine.

Interessant tråd! Jeg tror det oftest ligger forklaringer under når folk oppfattes som arrogante. En god venninne for eksempel, ser ganske dårlig, og går ofte forbi folk hun kjenner på gaten uten å hilse. Fordi hun ikke har sett dem.

Jeg tror også det ligger forklaringer bak. Derav tråden, egentlig. I dag skal jeg i selskap med denne kvinnen som jeg kun har møtt én gang. Jeg er litt spent på hvordan kommunikasjonen vil gå. En slags menneskeanalyse.

Jeg blir litt fascinert jeg, over folks evne til å være noe annerledes enn de er, hvis dere skjønner. Jeg er liksom bare en utgave av meg selv, og syns det er vanskelig å ta en annen væremåte eller gå inn for å være arrogant. Jeg er nok en enkel sjel… Men kanskje noen bare er slik naturlig også, og så kan man sikkert forveksle usikkerhet, dårlig syn osv med arroganse.

Men for meg å legger jeg følgende i arrogant: noen som tror de er bedre enn andre, tror de er viktigere, fremstår «ovenfra og ned» og som ikke hilser, smiler og gjør slike naturlige ting i gitte sammenhenger. Overser andre.

Appelsin skrev:

Det er en person jeg kjenner veldig godt, som jeg oppfatter som arrogant.
Det baserer jeg på at han jevnt over synes at det han liker er litt bedre enn det andre liker, at hans meninger er litt lurere eller litt mer riktig enn det andre mener. Han er flink til å glatte over utad, men jeg opplevde i hvert fall at han bak fasaden hadde lite forståelse og en god del forakt for andre mennesker og ser på mange som litt mindre verdt på grunn av ting de mener, prioriterer eller liker.
At det bunner i usikkerhet og lav selvfølelse kan godt være.

Jeg har ellers noen jeg kjenner mer perifert som jeg også oppfatter som kanskje litt arrogante, men de vil jeg ikke uttale meg så bastant om.

Som jeg skulle sagt det selv. Når jeg bruker begrepet arrogant, så er det på mennesker som viser aktivt negative trekk. Er man sjenert og tilbaketrukket, så er man det og ikke arrogant. Man kan fint være aktiv og høflig i en samtale uten å si så mye, så hvis man er sjenert eller introvert så er man liksom ikke automatisk arrogant? En arrogant utviser, i mine øyne, en nedlatende holdning og er lite interessert i å endre standpunkt, høre på andres argumenter eller validere andres synspunkt. I mange tilfeller også frekk vil jeg si. Borderline i hvert fall.

Retz skrev:

Jeg vet at jeg selv kan bli oppfattet som arrogant i og med at jeg ikke trives i sosiale sammenhenger hvor det er forventet at man mingler og driver small talk. Det er verken usikkerhet eller sjenanse som gjør at jeg fortrekker å observere menneskene rundt meg framfor å sosialisere mer direkte, men mer at jeg kjeder meg og prøver å få tida til å gå på en minst mulig ubehagelig måte. Blir jeg trukket inn i en small talk situasjon - det finnes alltid en eller annen velmenende sjel som skal inkludere særinger som meg - så oppfører jeg meg høflig og imøtekommende.

Akkurat sånn!
Elsker når noen setter presis ord på det jeg selv ikke klarer å uttrykke.

IzziCreo skrev:

Som jeg skulle sagt det selv. Når jeg bruker begrepet arrogant, så er det på mennesker som viser aktivt negative trekk. Er man sjenert og tilbaketrukket, så er man det og ikke arrogant. Man kan fint være aktiv og høflig i en samtale uten å si så mye, så hvis man er sjenert eller introvert så er man liksom ikke automatisk arrogant? En arrogant utviser, i mine øyne, en nedlatende holdning og er lite interessert i å endre standpunkt, høre på andres argumenter eller validere andres synspunkt. I mange tilfeller også frekk vil jeg si. Borderline i hvert fall.

Enig i det, og jeg synes ikke uten videre at rolige og tilbakeholdne folk virker arrogante. Det er de som ikke svarer deg når du spør, de som er direkte nedlatende og ignorante når man selv prøver å være imøtekommende.

For meg ligger hele forskjellen i blikket. En som møter blikket mitt og fremdeles har en «ovenfra og ned»- oppførsel er arrogant. Folk som unngår blikkontakt (noe jeg svært ofte gjør selv når jeg ikke er komfortabel i settingen) oppfatter jeg ikke som arrogante. Det er rett og slett noe med holdningen som avgjør hvordan jeg kategoriserer sånt.

Det er mange som oppfører seg på en måte som andre kan være ukomfortable med på grunn av at de selv er sjenerte, sosialt utilpass, ser eller hører dårlig, har sosial angst, har ymse utviklingsforstyrrelser, har dårlig selvtillit etc. Men det finnes da vitterlig også folk som faktisk er usympatiske. Jeg tror ikke i det hele tatt på at alle som er arrogante "egentlig" er sjenerte (og jeg tror heller ikke på at alle som mobber og plager andre gjør det fordi de føler seg mindre verdt, selv om det helt klart er tilfelle for mange). Noen folk er faktisk ikke særlig hyggelige.

Men det du egentlig spurte om var jo hva vi legger i å være arrogant. Jeg synes det henger sammen med å se ned på eller ikke respektere andre folk, eller andre folks meninger eller behov. Det kan være at man er så sikker på at man vet best at man ikke hører på innspill, eller at man er så opptatt av å få frem sine egne meninger at man overkjører og avbryter andre, eller at man ikke synes (visse) andre folk er verdt å bry seg om, så man ikke hilser på eller snakker med dem.

Hvordan jeg håndterer slike folk kommer an på om jeg trenger å forholde meg til dem eller ikke. Er det en profesjonell setting, vil jeg nok bare prøve å ignorere tonen og være ekstra sikker på at jeg oppfører meg korrekt og at det jeg sier stemmer.

Arrogant eller ikke, jeg har ved et par anledninger opplevd at min verdi som medmenneske/kollega har blitt nedvurdert etter hvert som den andre har funnet nye og andre mer interessante folk å være med og å vie sin oppmerksomhet. Karismatiske folk som har gitt mye overskudd og glede når man er innenfor radius, og hvor det er veldig tydelig når man faller utenfor denne radiusen for interesse og oppmerksomhet. Det er klart at det er litt sårt, og man føler seg litt lurt når det viser seg at "bare jeg" ikke var nok. Dette er en av de sjeldne tilfellene da jeg gror på meg en kald skulder.

Noen kan selvsagt oppleves som arrogante fordi de rett og slett er usikre på situasjonen og bruker skall eller mangel på genuin kontakt som et vern mot verden. Mens andre rett og slett er overlegne, eller arrogante fordi de rett og slett mener at de har mer betydning og pondus enn diverse andre.

Jeg har også omgåttes personer som alltid har de beste løsningene og erfaringene. Det er slitsomt, men jeg opplever dette også hos folk som jeg ikke umiddelbart vil si er arrogante. Eller rettere sagt de definerer definitivt ikke seg selv om arrogante, bare kanskje litt høyrerestående enn andre.