Trenger litt moralsk støtte før jeg dør

Vi har også en som i mindre grad liker varme og basseng/strand enn oss andre. Det er jo selvsagt helt ok, og han får trekke seg tilbake på rommet, inn i skyggen, etc.

Men jeg tenker at det er helt greit i den alderen å lære at man er en del av en familie, med sprikende behov og ønsker. Vi får ikke alltid gjøre det vi liker best, noen ganger må vi være med på ting vi ikke er så begeistret for. Noen ganger er det greit å velge å bli hjemme i stedet. Det som ikke er greit, er å ødelegge for resten med å være sur og vanskelig. Samme hvor hormonelt god grunn man har.

Jeg har ei som på nesten alle ferier vi har hatt har fått en nedtur på ett eller annet tidspunkt, der hun har kranglet med søsken, vært sur og grinete, nektet å være med på ting etc. Det hun har hatt behov for da er å få være med på noe bare for seg selv, et avbrekk fra det andre vi har gjort. Uten søsken, det trenger ikke være mye, bare en liten luftetur. Innser at det ikke er lett når du er der alene med dem, men har hun noe ønske om hva hun har lyst til, i stedet for å bade?

Cumulus skrev:

Har hatt nok en lang prat med henne nå. Hun sier hun ikke liker seg i varmen og er lei av å bade. Så da får hun bare være på rommet.

Så fint hun fikk satt ord på det. Jeg var i Spania med mine i fjor. De er i en annen alder nå så å «bare bade» er ikke aktuelt lenger. Vi var på shopping, på cafe, og hadde noen andre aktiviteter i tillegg til å bade, sole oss og leke ved/i bassenget. Å finne noe som er gøy for alle er jo fint når man er på ferie.

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Min erfaring er også at følelser som har vært sterke kan til tider være ekstremt vanskelige å takle. Som om at man har gledet seg ekstremt til ferie, og så har man sett for seg hvordan denne ferien skulle være. Gjerne basert på tidligere erfaringer. Men så var hotellet anderledes, familiesammensettningen var anderledes, det var ikke lett å bli kjent med jevnaldrende osv. Alt raser sammen og man på best mulig måte klarer å takle dette med de emosjonelle kunnskapene man eiere. Men så ender det opp med å bli et salig rot og alt føles bare feil. Det kreves sterk evne til å regulere seg selv, og en god del gode kognitive tanker for å komme ut av en sånn spiral selv.

Og når mamma da er sint på deg selv om hun prøver å skule det så gjør det ikke ting bedre. Kanskje man er skuffet over seg selv som ikke klarer å nyte den kjekke ferien sånn som resten av familien? Kjenner på at man ikke strekker til.

Jeg hadde en feire det året jeg var 11 til Rhodos hvor jeg har fått fortalt at jeg var så sur. Det jeg husker er at jeg var ensom. Og hadde store smerter siden jeg fikk herpes munnsår for første gang. Det var nytt for meg å være i Syden så varmen var tung. Vannet smakte ekkelt og jeg slet med å få i meg veske. Men alt i alt hadde jeg det koselig og opplevde at jeg var heldig som fikk reise. Tror mamma fortsatt i dag husker meg bare som sur det året.

Jeg har lyst å gi deg en klem, for det er jammen ikke enkelt å være alene på ferie for å kose seg og så blir det bare dårlig stemning.
Har 11 åring selv, og vet at det kan være mye følelser både ene og andre veien. Jeg tenker at så lenge hun får tilbud om å være med og lov til å komme med innspill til andre aktiviteter, så gjør det ikke noe om hun er en del inne alene. Hun har jo fått satt ord på noe av det som er kjipt, og det er kjempebra, men en 11 åring må også innse at de er en del av felleskapet og må bidra til at alle skal ha det bra. Dette snakker vi mye om til vår 11 åring, dog med varierende hell.
Håper det bedrer seg!

Jeg har stått i samme problemstilling de siste årene, og mang en gang googlet billetter til min eldste slik at hun kunne komme seg hjem fra «den grusomme ferien hun er tvunget med på». Men vi løser opp i det på et vis hvert år. Problemet er jo at en del unger i den alderen er forskrekkelig flinke til å uttrykke misnøye over situasjonen, men er fullstendig uten evne til å kommunisere hva de faktisk ønsker å gjøre. Og min har i tillegg litt urealistisk forventning til budsjettrammene for hva man kan gjøre.

Men det er en utfordring å ha det fint på ferie når en i familien er pottesur 95 % av tiden.

Sure unger kan vi nok kjenne oss igjen i alle sammen. Det ER kjipt.

Mitt forslag er at ungene får velge aktiviteter hver sin dag. La 11-åringen få bestemme i dag, og så blir dere med på det hun foreslår uten protester. Hvis hun ikke vil noe som helst, så kan dere jo sette opp en liste over alt som er mulig å gjøre sammen først? Bruk feks Tripadvisor.

Bowling, kino, shopping, kjøpe noe hun kan pusle med og som dere kan sitte sammen med i noen timer på dagen, så kommer hun seg kanskje.

Og i følge svigers så kan 11 år gamle barn skjule ørebetennelse med å være sur og det er da det som gjør at de ikke vil bade mer.

Isolde skrev:

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Min erfaring er også at følelser som har vært sterke kan til tider være ekstremt vanskelige å takle. Som om at man har gledet seg ekstremt til ferie, og så har man sett for seg hvordan denne ferien skulle være. Gjerne basert på tidligere erfaringer. Men så var hotellet anderledes, familiesammensettningen var anderledes, det var ikke lett å bli kjent med jevnaldrende osv. Alt raser sammen og man på best mulig måte klarer å takle dette med de emosjonelle kunnskapene man eiere. Men så ender det opp med å bli et salig rot og alt føles bare feil. Det kreves sterk evne til å regulere seg selv, og en god del gode kognitive tanker for å komme ut av en sånn spiral selv.

Og når mamma da er sint på deg selv om hun prøver å skule det så gjør det ikke ting bedre. Kanskje man er skuffet over seg selv som ikke klarer å nyte den kjekke ferien sånn som resten av familien? Kjenner på at man ikke strekker til.

Jeg hadde en feire det året jeg var 11 til Rhodos hvor jeg har fått fortalt at jeg var så sur. Det jeg husker er at jeg var ensom. Og hadde store smerter siden jeg fikk herpes munnsår for første gang. Det var nytt for meg å være i Syden så varmen var tung. Vannet smakte ekkelt og jeg slet med å få i meg veske. Men alt i alt hadde jeg det koselig og opplevde at jeg var heldig som fikk reise. Tror mamma fortsatt i dag husker meg bare som sur det året.

Dette du skriver her kjenner jeg veldig igjen hos min eldste. For det gjelder ikke bare ferier, det gjelder alt som hun har høye forventninger til. Hver jul, bursdagsfeiring, 17.mai og ferie siden hun var helt liten har vært på samme måte. Hun bygger opp masse forventninger, og i stedet for å greie å nyte begivenheten når den kommer, så har hun høye skuldre og er stresset, og redd for at alt ikke skal bli like perfekt som hun hadde håpet. Og det har endt med en meltdown på ett eller annet tidspunkt, i løpet av dagen på julaften eller i bursdagen sin, eller noen dager i løpet av ferien hvor alt har vært "feil". Jeg klarer heller ikke å være tålmodig, og blir frustrert over at hun er sint og sur og tilsynelatende utakknemlig, og det gjør selvsagt ikke situasjonen bedre. Hun fungerer absolutt best i vanlig hverdag. Når høsten kommer, og skolen og hverdagen begynner igjen, så er det som om skuldrene senker seg, det ekte smilet kommer på plass, og hun greier å puste skikkelig igjen.

Nå er hun eldre, og greier å regulere det bedre selv, og er flinkere til å sette ord på følelsene, samtidig som jeg har fått mer erfaring og kjenner henne bedre, og har bedre verktøy for å låse henne opp. Forventningene er ikke lenger like svimlende sommerfulger-høye til f.eks bursdag, jul og 17.mai som da hun var mindre, så der slapper hun litt mer av. Så alt i alt føler jeg at det fungerer bedre nå, men absolutt ikke perfekt, og ferier er fortsatt utfordrende. Jeg er spent på hvordan det går denne gangen.

Isolde skrev:

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.

vixen skrev:

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.

Dette. Sagt mye mer diplomatisk enn hva jeg fikk til
Fordi jeg blir sur og slett ikke alltid gjør så godt jeg kan. Av og til gjør jeg det stikk motsatte. Med vilje.

vixen skrev:

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.

Ja, det er jeg enig i. Man kan ikke bare leve ut alle følelsene hele tiden, det er en del av oppdragelsen å lære det. Og alle trenger en vekker av og til, for å komme ut av sin egen boble og se at de ikke er verdens navle, og at deres velbehag ikke er det viktigste i alle situasjoner. Noen ganger må man faktisk gjøre ting man ikke liker, fordi andre har glede av det.

My skrev:

Ja, det er jeg enig i. Man kan ikke bare leve ut alle følelsene hele tiden, det er en del av oppdragelsen å lære det. Og alle trenger en vekker av og til, for å komme ut av sin egen boble og se at de ikke er verdens navle, og at deres velbehag ikke er det viktigste i alle situasjoner. Noen ganger må man faktisk gjøre ting man ikke liker, fordi andre har glede av det.

Ja.
Enkelt og greit.
Hovedgrunnen til at jeg ikke ville sendt hjem barnet, er at det ville signalisert at hun ikke trengte å ta seg sammen, og hun ville nærmest fått belønning for å ha ødelagt ferien for resten av familien.

Veldig enig med Vixen.


Der er skikkelig kjipt når humøret til et eller flere av barna forsurer stemningen på tur. Vi har hatt noen ferier som har vært "mislykket" fordi et eller flere av barna har vært lite hyggelige (eller rett og slett helt for j..... egosentriske). Spesielt en av feriene ser jeg tilbake på som et mareritt. Mannen og jeg kunne virkelig trengt en to ukers tur alene for å komme over den ene uka med alle barna. Nå skal det sies at et av barna var eksemplarisk hele turen, men de andre kunne du fått kjøpt billig av meg akkurat da. Ingen skal komme å fortelle meg at de gjorde så godt de kunne for det gjorde de absolutt ikke.

Trøsten er at i morgen kan hun være smørblid og elske livet sitt!

Sitat mellombror i den fasen:
Mamma! Jobben min er å være sur på deg, det sier helsesøster!

Håper dere får en hyggelig tur videre. Så får dere heller hygge dere sammen på ettermiddagen og kvelden hvis hun vil være inne på rommet på dagen. Nå har hun sikkert mobil og kan få tak i deg om hun måtte trenge det.

Jeg er spent på hvordan det går når vi skal på tur senere i juli. Har en unge som ikke liker sol og varme og er "tvunget" med til syden med oss andre siden hun ikke ville noe som helst annet heller (det er 2 sommere nå hun ikke har vært med og fått være hjemme med andre). Betingelsen for at hun ble med er at hun får sitte inne på dagtid med wifi og aircondition, og ikke noe mas om når en skal stå opp. Når premissene er satt litt på forhånd så blir jeg ikke sur over ting heller, så får hun styre seg litt selv når vi er ved bassenget eller stranden. Men så er vi jo mer sammen på ettermiddag/kveld, som er mye bedre enn at hun hadde blitt igjen hjemme og sittet inne på rommet sitt hos faren i 2 uker uten å komme seg ut i det hele tatt.

Jeg er også ganske spent på vår ferie om et par uker. Her er det eldste som er mest muggen, han har i grunn vært muggen, deprimert, trist og lei i mange år nå. Vi har lagt en god del planer på forhånd, og gutta vet stort sett hva vi skal gjøre. Vi gjør litt som alle vil, og vi er ikke er familie som ligger på stranda en hel dag. Vi skal se og oppleve, og heldigvis liker gutta det like godt som oss. Det første eldste spurte om når vi fortalte at vi skulle til Italia i sommer var om vi om vi skulle på museum og sånt. Med positivt fortegn.

Du har fått mange gode svar, og i bunn og grunn må man jo bare forholde seg til at folk er forskjellige, man takler varme og forventninger ulikt, og man må tilpasse seg. Det gjelder både dem som blir sure, og dem som må håndtere de sure.

Vi var en gang på en ferie hvor Hiawata var fullstendig tullerusk, og det ble utrolig mye krangling før vi tok en pust i bakken og fikk snakket ut. Vi var på en roadtrip med 1-2 overnattinger per sted, og han rakk rett og slett ikke å lande før vi skulle videre. Vi hadde ikke tenkt på at det kunne være et issue, og han skjønte ikke helt selv at det var det som skjedde. Etter at vi fikk pratet om det så ble det lettere for ham å takle, og det ble lettere for oss å bygge inn litt slack.

Varme og strandliv kan gjøre meg muggen også, kanskje man sover dårligere og det blir vanskeligere å takle motgang. Og har man et søsken som da BARE er søt og snill kan jeg tenke meg at det ikke akkurat hjelper.

vixen skrev:

Kjenner jeg rett og slett er uenig. Alle barn gjør ikke så godt de kan alltid. Ikke jeg som voksen heller. Noen ganger blir man destruktiv og sur og da er det naturlig at man får reaksjoner fra mennesker rundt seg. Som ikke finner seg i å bli behandlet dårlig bare fordi du er sur. Noen ganger må man ta seg sammen rett og slett.

Jeg hadde en krangel med eldste på 11 her i vår da han rett og slett tok til tårene for at han ikke ville bli med besta på tur. Hun begynner å bli dement og har generelt ikke så god peiling på å finne på ting på deres premisser så hun forventer litt at de skal være entusiastisk for hennes påfunn. Men hun er snill og veldig glad i ungene. Så han fikk beskjed om å ta seg sammen for å gjøre besta glad. Jeg sa at selv om jeg skjønner du ikke har lyst, at det er kjedelig så klarer du å i det minste late som du koser deg den tiden. For hennes skyld. Så suck it up! Man må gi og ta litt i relasjoner. Barn må også lære det.

Jeg kjenner at jeg er fullstendig enig med deg. De fleste 11-åringer må klare å ta seg sammen. Det er lov til å være sur og gretten en liten stund over ting, men stort sett bør man klare å oppføre seg nogenlunde greit.

Min egen datter er jo av typen som er en solstråle på trening og på skolen. Det er liksom ingen begrensning på hvor mye skryt hun får. Men hun kan være fullstendig uspiselig på hjemmebane. Og vi har nå måttet bli klare på at det faktisk er begrenset hvor mye eder og galle vi som foreldre orker også.