Gå i begravelse?

Jeg skal i begravelse i morgen. Mor til naboen min gjennom 28 år. Var på hils med den gamle damen og slo av noen ord når vi møttes. Jeg går i begravelsen for datteren sin del.
Når pappa døde og bror min ble drept så var det mange av mine venner som reiste for å delta i begravelsene. Det gjorde utrolig godt å ha vennene mine der.

Jeg tenker man deltar i begravelse for å støtte de sørgende som å "ære" den døde. Da jeg mistet min far var ingen av mine venner der. Jeg var 16 og tenkte ikke på det da, men i ettertiden tenker jeg nok at man bør være der som venner

Hadde jeg hatt mulighet, hadde jeg gått i begravelsen, av omtanke for venninna mi.

Jeg syntes det var utrolig godt å se min nærmeste barndomsvenninne i min fars begravelse. Det var så godt å se hennes ansikt i forsamlingen som skulle kondolere, jeg kunne gå bort og bare klemme henne. Det var et kjent og trygt ansikt blandt alle forretningsforbindelsene. Familien var selvfølgelig også der, men jeg opplevde det som veldig godt å ha henne der. Så ja, jeg syntes du skal gå i begravelsen for venninnen din. Hun ble også med på samlingen etterpå og hun satt sammen med meg - veldig naturlig og godt. Hun har kjent meg i 42 år, som bare en venninne kjenner meg.

mina skrev:

Jeg har bare vært i fem begravelser i mitt 40-årige liv (inkl. til tre besteforeldre og et søskenbarn), så jeg vet ikke om jeg har begravelseskutymen inne.

Nå døde mora til ei venninne i går. Jeg visste godt hvem hun var og har prata med henne, men kjente henne ikke.
Da jeg nevnte dette og tenkte høyt og funderte på når begravelsen skal være, så reagerte både mann og eldstedatter omtrent sånn: "Hæ? Skal du i begravelsen? Kjente du henne da?"

Jeg føler at det er naturlig å gå i denne begravelsen, ikke først og fremst fordi jeg kjente den avdøde, men for å vise/gi min støtte til venninna som har mista si kjære mamma.

Hadde du gått i denne begravelsen?
Dere som har mistet f.eks en forelder: Har vennene vært i begravelsen?

Dersom du føler det naturlig, så er det jo helt greit.

Jeg mistet faren min da jeg var ung og syntes det var veldig ubehagelig at så mange kom, jeg følte meg på utstilling og begravelsen ble en belastning mer enn en trøst.

Nær venn så hadde jeg gått ja. Vi satte veldig pris på at mannens nærmeste venner kom i begravelsen til svigerfar, det var veldig godt å ha dem der.

Jeg har vært i flere slike begravelser. Ei barndomsvenninnene hulkegråt da hun så oss venninner. Hun hadde vært så redd for at ingen av oss kom, fortalte hun etterpå. Det gjorde veldig inntrykk på meg.

Esme skrev:

Jeg mistet faren min da jeg var ung og syntes det var veldig ubehagelig at så mange kom, jeg følte meg på utstilling og begravelsen ble en belastning mer enn en trøst.

Ja, dette er viktig. En av barnas venner mistet sin ene forelder på barneskolen, der fikk klassevennene beskjed om at barnet ikke ønsket venner i begravelsen. Så jeg ser den også.

Jeg måtte tenke litt. Mine beste venninner, de eneste jeg kjenner foreldrene til godt, bor et helt annet sted, og det hadde betydd reise. Men jo, kanskje, likevel. I samme by: Utvilsomt.

Jeg ville gått. Da faren til bestevenninnen min helt fra barndommen døde, gikk jeg i begravelsen. Venninnen min ble veldig glad for at jeg kom, og moren hennes satt også veldig stor pris på det. Jeg er glad jeg gikk.

Jeg ville ha gått, uten tvil. Dessverre har jeg vært i svært mange begravelser, og ikke alle har jeg kjent like godt,men har da vært der for vennen eller familiemedlemmet som er igjen.

Jeg ville gått i begravelsen, uten tvil.

Ei jobbvenninne sa det var veldig godt å se at det kom både kollegaer og venninner i begravelsen til faren.

Takk for at dere delte erfaringer og meninger! 🙂

Jeg er ikke i tvil om at jeg kommer til å gå i begravelsen.

Esme skrev:

Dersom du føler det naturlig, så er det jo helt greit.

Jeg mistet faren min da jeg var ung og syntes det var veldig ubehagelig at så mange kom, jeg følte meg på utstilling og begravelsen ble en belastning mer enn en trøst.

Jeg vet at vi har diskutert dette før, og jeg er vel den eneste her inne som er på Esmes side. Om mamma hadde dødd, hadde jeg blitt veldig glad dersom folk som kjente henne, stilte i begravelsen. Jeg synes derimot ofte det blir helt feil at folk som ikke kjenner avdøde, skal delta i en så personlig stund som en begravelse er. :kjerringa mot strømmen:

Susse skrev:

men har da vært der for vennen eller familiemedlemmet som er igjen.

Det er nettopp det der jeg ikke forstår. Hadde jeg vært etterlatt, hadde jeg nesten følt det som kikking, hadde folk som kjente meg, men ikke avdøde, stilt opp. Tror jeg. Men jeg har selv stilt i en begravelse jeg egentlig ikke tenkt å stille i, fordi en etterlatt ba så pent om at jeg måtte stille. Og da gjorde jeg selvsagt det. Så jeg skjønner at det normen, men jeg klarer ikke helt å forstå følelsene rundt det sånn helt på det personlige plan.

Divine skrev:

Jeg vet at vi har diskutert dette før, og jeg er vel den eneste her inne som er på Esmes side. Om mamma hadde dødd, hadde jeg blitt veldig glad dersom folk som kjente henne, stilte i begravelsen. Jeg synes derimot ofte det blir helt feil at folk som ikke kjenner avdøde, skal delta i en så personlig stund som en begravelse er. :kjerringa mot strømmen:

Om man ønsker det veldig intimt må man nesten kunngjøre at det er det man ønsker. Det er jo helt legitimt å ønske det, men det er nok lurt å tenke gjennom hvordan man formidler det til andre.

For veldig mange er ikke begravelse en intim handling, men har mer en karakter av offentlighet og hvor lokalsamfunnet, venner, utvidet vennekrets osv tar avskjed.
I flere tilfeller skjer det også at det kommer folk rett og slett for å representere (organisasjoner, bedrifter osv) og de fleste opplever det som veldig godt.

Om en gravferd ikke kunngjøres eller at det skrives i annonsen om bestemte ønsker av publikum unngår man at folk kommer.

Ja, jeg er som sagt klar over normen, og jeg ville ikke ha ønsket lukket gravferd om noen av mine nærmeste døde. Det er fordi jeg føler at det er jeg som er litt sær, og jeg ville ikke ha ødelagt for mange som ser på det annerledes. Men, som du sier, Guava, så er det viktig å ha tenkt gjennom det. Det var ikke før i diskusjoner her inne at jeg skjønte at mitt syn på begravelser avviker fra de fleste andres.

Jeg er vant, som Guava sier, at en begravelse er "offentlig" dersom den er annonsert "på vanlig måte" gjennom en dødsannonse i avisa. Hvem som helst kan gå i den da.
Noen ganger blir det også opplyst (i kirka dersom seremonien er der) at det er minnestund/kaffe etterpå, og det betyr at alle er velkommen der hvis de vil. Noen ganger er det minnestund etterpå for de som har fått vite om den fra pårørende enten direkte eller via andre, da er det gjerne sånn at man ikke ønsker at kreti og pleti og alle skal delta i denne. Noen ganger er det sånn at bare den nærmeste familien samler seg til minnestund etterpå og ikke sier noe om det før/under seremonien, eller sier at det er noe men kun for nærmeste familie.

-ea- skrev:

Jeg er vant, som Guava sier, at en begravelse er "offentlig" dersom den er annonsert "på vanlig måte" gjennom en dødsannonse i avisa. Hvem som helst kan gå i den da.
Noen ganger blir det også opplyst (i kirka dersom seremonien er der) at det er minnestund/kaffe etterpå, og det betyr at alle er velkommen der hvis de vil. Noen ganger er det minnestund etterpå for de som har fått vite om den fra pårørende enten direkte eller via andre, da er det gjerne sånn at man ikke ønsker at kreti og pleti og alle skal delta i denne. Noen ganger er det sånn at bare den nærmeste familien samler seg til minnestund etterpå og ikke sier noe om det før/under seremonien, eller sier at det er noe men kun for nærmeste familie.

Det er vanlig her også.
Det er også vanlig at de nærmeste har en mer privat samling kvelden før og da gjerne med syning.

Divine skrev:

Jeg vet at vi har diskutert dette før, og jeg er vel den eneste her inne som er på Esmes side. Om mamma hadde dødd, hadde jeg blitt veldig glad dersom folk som kjente henne, stilte i begravelsen. Jeg synes derimot ofte det blir helt feil at folk som ikke kjenner avdøde, skal delta i en så personlig stund som en begravelse er. :kjerringa mot strømmen:

Om man nå ser bort fra de som har eget forhold til avdøde, og som da klart greit kan gå i begravelse, men bare tenker på de som stiller opp for å gi støtte til en venn som har mistet en forelder for eksempel.
Det som det koker ned til, tror jeg da, er om man synes det er støtte i at folk møter opp, eller om man synes det er en belastning.

Jeg er liksom alltid vertinne, så jeg får ikke tenkt på meg selv dersom det kommer masse folk som jeg føler at jeg må snakke med og sånt, så for meg er det ikke en støtte, men merarbeid.

Og så kommer det an på også, dersom min mor hadde dødd, så har hun levd et så langt liv og har så mange egne relasjoner at det er ikke bare min begravelse. Da hadde jeg overhodet ikke tenkt at man skulle holdt begravelsen noe annet enn "offentlig". Men bortsett fra de aller næreste venner, så hadde det ikke tilført meg noe positivt om mer fjerne venner møtte opp.

En annen ting hadde det vært om et av barna mine døde. Den begravelsen hadde vært strengt privat, jeg hadde ikke villet ha noen andre enn de aller næreste der. Det hadde vært et mareritt å ha halve bygda i noe som hadde vært en så stor påkjenning fra før av, at dersom det var sånn det måtte være, så hadde jeg faktisk vurdert å ikke gå i begravelsen, så ekstremt privat er jeg av meg.