Et tenkt tilfelle - hvordan var dette på åttitallet?

Jeg skal prøve å skildre skjebnen til ei jente på åttitallet, som mistet sine foreldre og broren i en bilulykke jenta overlevde. Uten gjenlevende slektninger, ville da jenta ha blitt plassert i et fosterhjem? Hvordan var det på den tiden? Jeg har googlet og googlet, men blir ikke klok. Kan noen hjelpe meg?

Barneloven fra 1953 (tror jeg) anbefalte fosterhjem fremfor barnehjem, og barnehjem skulle bare brukes dersom fosterhjem ikke var mulig. Men først på 1970-tallet ble det nedgang i bruken av barnehjem, og det er nok mest sannsynlig med fosterhjem på 80-tallet.

Ah, tusen takk!

Jeg hadde venner som var i fosterhjem tidligere enn det. Kommer litt an på alder. Tenåringer kan det være vanskeligere å finne fosterhjem til. Det kan hende at et barn i den situasjonen blir midlertidig plassert, og det kan være også i barnevernsinstitusjon. Ut fra erfaring med de som har hatt fosterbarn (hvis du vil ha eksempler å utforske skjønnlitterært??) kan det f.eks. Være slik at hun blir plassert i fosterhjem og kommer i opposisjon der. Et av fosterbarna jeg kjenner til, ble feks veldig godt mottatt av tre generasjoner i fosterfamilien, men klarte ikke å tro på det og stakk av og oppsøkte risikosituasjoner. De hadde små barn selv, det endte dessverre med at det ble så mye utrygghet at fosterfamilien prioriterte trygghet for egne barn. Kjenner også fosterbarn som har vokst opp som ekstra barn i huset og alt har gått strålende, men det er det kanskje litt tyngre å skrive spennende om.

Kan sikkert ha vore begge løysingar, ei av mine klassevenninnen budde på barneheim mange år på 80-talet.

Selve fosterfamiliesituasjonen er ikke utgangspunktet for skrivinga, det skal ikke foregå så veldig mye der annet enn at jenta nærmest blir oversett. Hun får altså alt det hun skal ha rent materielt og medisinsk, men den emosjonelle tilknytningen uteblir. Kjekt å vite at jeg kan bruke fosterfamilie for henne. 🙂

Jeg gikk i klasse med ei som bodde på barnehjem på midten av 80-tallet. :bidrar:

Karamell skrev:

Jeg gikk i klasse med ei som bodde på barnehjem på midten av 80-tallet. :bidrar:

Det samme gjorde jeg. Hun ble fjernet fra sin familie og plassert i barnehjem. Hun var i en alder rett før tenårene, og ungdomstiden hennes bar preg av rotløshet.

Jeg har en slektning som av ulike grunner måtte bo hos en annen familie, hun bodde hos min tante. Min tante og onkel hadde da status som fosterforeldre. Dette var på 80-tallet. Vi hadde også naboer som hadde fosterbarn.

Jeg gikk på en fritidsaktivitet sammen med ei som bodde i fosterhjem. Dette var på slutten av 80-tallet.

Og så gikk jeg på folkehøyskole sammen med noen som hadde bodd i samme fosterhjem siden tidlig barndom. Siden dette var snakk om midten av 90-tallet vil jeg tro at dette barnet flyttet inn i fosterhjemmet på på slutten av 70-tallet, tidlig på 80-tallet.

Det var barnehjem i drift i min hjemby på åttitallet. En bekjent bodde der og flere barndomsvenninner hadde praksis der som del av barnepleierutdannelse.

Hvis du lurer på om det fantes fosterhjem på åttitallet, så er svaret absolutt ja.

Du har kanskje hørt om komikeren Trine Lise Olsens historie, som hun har gjort standup av? Fostermoren hennes fikk nylig Kongens fortjenstmedalje:

Siden tidlig på 80-tallet har over 50 barn, i ulik alder, fått et hjem hos Ragnhild. Onsdag kveld fikk hun sin heder, H.M Kongens fortjenstmedalje.

https://www.nrk.no/finnmark/ragnhild-kaaby-har-fatt-kongens-fortjenstmedalje-1.12877836

Her forteller Trine Lise om det:
http://www.nordlys.no/magasin/ni-ar-gamle-trine-lise-grat-av-lykke-da-fostermoren-sa-hun-ville-vare-mamma-og-bestemor-til-hennes-barn/s/1-79-6944758

Det var en rekke barneversninstitusjoner i drift også på åttittallet. Hverken abortloven eller endringer som følge av ny barnevernslov endret behovet for steder uønskede barn og barn uten omsorgspersoner kunne være. Etter 1978 var idealet at alle barna skulle være hos familie, men det var ikke alltid mulig å finne familie eller fosterhjem. Spesielt ikke til litt større barn.

I ditt tenkte tilfelle ville de sikkert saumfart familie og bedt besteforeldre eller onkler/tanter stille opp. I en vanlig slekt villede sikkert gjort det også. Hvis ikke, fosterhjem eller barnehjem.

Her finner du en ganske god oversikt: https://www.regjeringen.no/contentassets/309a0b25076f402bb36fedf92d0be980/no/pdfs/nou200420040023000dddpdfs.pdf

Barnehjem gikk fra å være statlig ansvar (uansett hvem som drev dem) til å bli overført til fylkeskommunene i 1980. Men de fleste ble videreført i ulike former utover åttitallet og noen finnes fremdeles.

Bergen har oversikt over barnehjem: http://www.bergenbyarkiv.no/oppslagsverket/2002/08/29/barnehjem/

Takk for info. Jeg vakler mellom fosterfamilie og tante, og må prøve meg frem her. Skal lese linkene dine. 🙂

Her i byen var det barnehjem i alle fall. Kjente til barn som bodde der.

Min mamma bodde i fosterhjem fra hun var under 1 (1949)år til hun flyttet som 15- eller 16-åring for å studere. På papirene står det pleiedatter.

Hennes pleieforeldre flyttet etter henne til Sørlandet etter at jeg ble født, og bodde i leilighet i huset vårt frem til de døde.

Ei jeg kjenner ble flyttet til sin avdøde tantes enkemann da hennes foreldre døde. Hennes "onkel" fikk da status som fosterhjem.

Jeg tenker at det meste kan ha vært en mulighet.

Jeg gikk i klasse med en gutt som bodde på barnehjem (starten av 80-tallet).

Mens venninna til moren min var fostermor på heltid; i den forstand at hun ikke hadde noen annen jobb. Det er godt mulig at det egentlig var et beredskapshjem for de ungene/ungdommene forsvant ofte fort igjen, men jeg var et barn og spurte ikke om detaljene. Jeg bare lekte med de som til enhver tid befant seg der. :pragmatiker:

Ei venninne av meg er vokst opp med fosterbarn i hjemmet i hele sin barndom. Ei fostersøster bodde hos dem hele oppveksten, så de er vokst opp som "vanlige" søstre, bortsett fra at søsteren hadde biologiske foreldre som hun besøkte av og til. Andre fostersøsken bodde hos dem i kortere eller lengre perioder, og i tillegg var de beredskapshjem. Sørsteparten av oppveksten hennes foregikk på åttitallet, hun er født i 1977.

Jeg setter stor pris på tilbakemeldingene deres! Jeg tror jeg har landet på at det blir en tante og onkel, som gjør det fordi de får kompensasjon for det...

Kan jeg spørre om en annen ting? Var det vanlig å få noen slags form for sorggruppe, psykologhjelp eller annen behandling hvis et barn mistet foreldre og søsken?