Abort eller ikke

Jeg registrerer at mange, meg selv inkludert, har reagert med motstand mot moren i en annen tråd her som har tatt abort fordi hun ventet tvillinger.
Jeg er for selvbestemt abort, noe annet er jo vanskelig å argumentere for. Dette forhindrer ikke at jeg synes abort er et følsomt tema, og jeg skulle nesten ønske det var satt et eller annet slags krav til time hos psykolog eller lignende i forkant av en abort.

Dette er noe som har forandrer seg over tid hos meg. I yngre dager mente jeg at abort var uproblematisk og et greit hjelpemiddel dersom man skulle bli uplanlagt gravid, noe jeg da heldigvis aldri ble. I dag kan jeg ikke se for meg at jeg på noe som helst grunnlag skulle tatt abort. Det måtte isåfall vært en særs god grunn som voldtekt eller lignede.
Denne forandringen skjedde hos meg etter at jeg fikk mitt første barn og så hvor stort dette er, mitt eget kjøtt og blod, mine fantastiske døtre. Abort er for meg bare i dag en grusom utvei jeg ikke synes noe særlig om. Tror også det er derfor jeg vemmes med tanken på denne moren som tok bort sine to fine foste fordi det ikke passet inn.

Føler dere annerledes rundt abortspørsmålet etter at dere har fått egne barn?

Jeg håper aldri jeg kommer i den situasjonen at det blir aktuelt. Men blir jeg gravid selv om vi bruker prevensjon tar jeg abort. Vi vil ikke ha fler enn de to barna vi har. Jeg fikser ikke psykisk å gå gravid og føde et barn til. Jeg har ikke overskudd og tålmodighet til å få fler barn. Jeg begynner å nærme meg 40 år osv. Det er ikke noe jeg ville ta lett på og jeg vet at jeg kom til å slite med det resten av livet. Men fler barn skal jeg ikke ha.

Nei.

Jeg har aldri kunnet se for meg at jeg skulle ta abort, og har ikke vært sammen med noen som ikke har vært informert om dette på forhånd.

Ser ikke noe annerledes på det nå i dag enn før.
Det bør fortsatt være selvbestemt, men kan være enig i at det kunne vært greit med en pålagt samtale når man søker abort, hos noen som evner å sette ting i riktig perspektiv.

Jeg har faktisk tatt abort selv på tross av bruk av prevensjon - som 16 åring, og har ikke angret et sekund på det.

Jeg har samme syn nå som før jeg fikk barn. Jeg syns abort burde være en nødløsning, som ideelt sett bare bør brukes ved fare for mors liv, når det ikke er forenelig med liv hos barnet, eller når graviditeten er resultat av incest og voldtekt.

Men, jeg er for selvbestemt abort inntil 12. svangerskapsuke.

Nei, hadde jeg blitt gravid utenfor forhold så hadde jeg glatt tatt abort. I forhold.. nei.

Jeg svarte jo egentlig ikke helt på spørsmålet..... Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, og er det fremdeles.

sjuggerpløm skrev:

Ser ikke noe annerledes på det nå i dag enn før.
Det bør fortsatt være selvbestemt, men kan være enig i at det kunne vært greit med en pålagt samtale når man søker abort, hos noen som evner å sette ting i riktig perspektiv.

Jeg har faktisk tatt abort selv på tross av bruk av prevensjon - som 16 åring, og har ikke angret et sekund på det.

Bytt ut 16 med 19, så har du meg også.
Jeg syntes selv jeg hadde svært tungtveiende grunner til å gjøre som jeg gjorde den gangen, og de grunnene virker like gode i dag.
Det var en vanskelig situasjon der abort sto som det eneste rette alternativet for meg, og jeg har aldri angret på min avgjørelse.
Faktisk har jeg tenkt på hva som kunne vært situasjonen i dag om jeg ikke hadde gjort det, og den tanken er mer skremmende.

Jeg står fremdeles ved mine tanker om emnet fra den gang, selv etter at jeg har fått et høyst planlagt og ønsket barn.
Med det sagt, nå når jeg er i et stabilt og meget godt parforhold ville en abort vært utelukket om det skulle dukke opp en uplanlagt graviditet - men det inngikk også i mine meninger om abort den gangen.
I tillegg ble jeg av den opplevelsen sikker på at det kom jeg ikke til å gjøre igjen.

Jeg er for abort. Tror alltid jeg har vært det, men er ikke sikker.

Jeg tror ikke jeg har forandret mening, men det er mulig at det for meg personlig ville være enda vanskeligere/umulig å skulle gjennomføre en eventuell abort etter at jeg vet hva det innebærer å få barn. Men min personlige oppfatning av dette fører ikke til at jeg stiller meg annerledes til prinsippet om selvbestemt abort, som jeg altså er for. Jeg kjenner flere som har gått fra å være enig i dette til å bli fullstendig motstander av abort etter at de har født (og forsåvidt mistet) barn, og selv om jeg godt kan forstå bakgrunnen for denne personlige endringen, kan jeg ikke helt forstå at de mener at deres personlige erfaringer/oppfatninger skal påvirke og endre lovgivningen. For meg personlig ville en abort være den ytterste nødløsning, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg synes det skal gjelde for alle andre og nedfelles i loven.

Jeg er for selvbestemt abort. Jeg tok selv abort som 16-åring, og totalt sett var nok det et riktig valg den gangen.

I dag ville jeg ikke klart å ta abort, tror jeg. Jeg syns ikke jeg i dag har gode nok grunner til å skulle gjøre det.
Jeg tror heller ikke at jeg hadde greid å gjennomføre det nå. Etter å ha bært frem og født de 3 barna våre ville det vært et fryktelig vanskelig valg å ta. Det var vanskelig den gangen også, men etter å ha fått barn er det for meg enda vanskeligere. Så selv om jeg ikke ønsker flere barn nå så ville et uplanlagt barn vært velkomment allikevel.

Det endrer imidlertid ikke det faktum at jeg ser at jeg gjorde et riktig valg den gangen for 21 år siden.

Jeg var mot abort før jeg fikk egne barn. Nå derimot har jeg endret standpunkt, og er for selvbestemt abort.

Jeg tok en kirurgisk abort som attenåring, etter å ha blitt gravid mens jeg gikk på p-piller. Etter dette har jeg hatt et utall SA både før jeg fikk eldstemann, og før jeg fikk minsten. Jeg kommer aldri i verden til å ta abort igjen med mindre graviditeten er et resultat av en voldtekt, eller fosteret viser seg å ha skader som er uforenlig med liv.

Jeg tenkte ikke så mye på abort før jeg fikk barn, men syntes det hørtes fælt ut og hadde nok aldri klart å gjennomføre det selv. Jeg ble enda mer "imot" da jeg fikk egne barn og innså verdien av et lite menneskeliv også mens det er i magen. Hele meg skriker etter å være imot abort, jeg vil være imot. Men jeg skjønner jo at de ikke bare kan kutte ut fri abort uten videre, uten å ha alternativer.
Men jeg hadde aldri tatt abort selv. Ja, så bombastisk er jeg.

Jeg er for selvbestemt abort.

Nå har jeg ingen planer om å finne det ut, men jeg tror ikke jeg hadde hatt problemer med å ta en abort om jeg hadde blitt gravid nå.

Hadde jeg blitt det hadde det skjedd til tross for prevansjonsbruk og forsiktighet, og jeg er ikke klar for enda et barn.

Enhjørning skrev:

Bytt ut 16 med 19, så har du meg også.
Jeg syntes selv jeg hadde svært tungtveiende grunner til å gjøre som jeg gjorde den gangen, og de grunnene virker like gode i dag.
Det var en vanskelig situasjon der abort sto som det eneste rette alternativet for meg, og jeg har aldri angret på min avgjørelse.
Faktisk har jeg tenkt på hva som kunne vært situasjonen i dag om jeg ikke hadde gjort det, og den tanken er mer skremmende.

Jeg står fremdeles ved mine tanker om emnet fra den gang, selv etter at jeg har fått et høyst planlagt og ønsket barn.
Med det sagt, nå når jeg er i et stabilt og meget godt parforhold ville en abort vært utelukket om det skulle dukke opp en uplanlagt graviditet - men det inngikk også i mine meninger om abort den gangen.
I tillegg ble jeg av den opplevelsen sikker på at det kom jeg ikke til å gjøre igjen.

Som om jeg skulle sagt det selv. Har som sagt aldri tvilt på at det var riktig avgjørelse for meg da. Synes også at grensen i forhold til tid skal være som i dag - frem til uke 12.

Jeg er så absolutt for selvbestemt abort, men har svært vanskelig for å forestille meg en situasjon der det ville vært aktuelt for meg. Dette er et standpunkt jeg alltid har hatt, og det har ikke endret seg med årene. Jeg blir lei meg når jeg hører om folk som tar eller ville ha tatt abort av grunner jeg personlig ikke ser på som "gode nok", men jeg er fullstendig klar over at det MITT problem, og ikke noe jeg belemrer andre med. Men dersom noen spør meg direkte, så sier jeg selvsagt hva jeg mener om saken.


Jeg vet jeg er litt ekstrem på dette punktet, uten at jeg selv vet helt hvorfor. Så jeg prøver å ligge litt lavt i terrenget når abort er et tema, siden mine følelser tydeligvis er litt i utakt med de fleste andres.

Er helt klart for selvbestemt abort, men vet ikke om jeg hadde klart å ta det selv.
Må sies at har jeg fått et helt annet forhold til abort etter jeg selv hadde en SA og var inne til utskrapning. Abort er en forferdelig påkjennelse psykisk og jeg er veldig glad for at jeg ikke har vært ufrivillig gravid.

Jeg hadde ikke klart å ta abort selv, da måtte det ha vært særdeles spesielle årsaker, som andre nevner. Jeg respekterer selvbestemt abort, selv om jeg ikke forstår de i mange tilfeller. Som f.eks. å ta abort fordi man ikke vil ha barn sent på året.. Ja, det vet jeg faktisk om noen som har gjort, og det er for meg helt sykt.

Jeg hadde en spontanabort som 19-åring uten å vite at jeg var gravid, og jeg vet ikke hva jeg hadde gjort på den tiden, jeg følte både lettelse og sorg da jeg innså hva som hadde sett, men jeg fikk samtidig beskjed om at jeg kunne få problemer med å bli gravid senere, og det påvirket jo reaksjonen min en del vil jeg tro.

sjuggerpløm skrev:

Ser ikke noe annerledes på det nå i dag enn før.
Det bør fortsatt være selvbestemt, men kan være enig i at det kunne vært greit med en pålagt samtale når man søker abort, hos noen som evner å sette ting i riktig perspektiv.

Jeg har faktisk tatt abort selv på tross av bruk av prevensjon - som 16 åring, og har ikke angret et sekund på det.

Det har jeg også, bare at jeg var ett år eldre. 😉

Det er ikke en tvil i min sjel at det var den rette avgjørelsen. Og uansett hvor kynisk og fæl det måtte høres ut, så har jeg hverken angret eller tenkt noe mer over det etter det skjedde. Og jeg tror helt klart at jeg håper at min datter ville valgt slik også. Og jeg vet at jeg ikke hadde hatt problemer med å gjennomføre det nå igjen, om jeg ble gravid nå. Selv om jeg er i et fast og godt forhold, fast og trygg jobb, uten pengeproblemer og med to barn fra før.