Barn og konkurranse

Jeg er for breddeidretten! I et folkehelseperspektiv er det viktg at flest mulig barn og unge er aktive lengst mulig. Det å finne glede ved idrett selv om man kanskje ikke er så god er ikke så lett, men jeg synes det er viktig at både klubber/lag og foreldre samarbeider om å få det til. Alle bør få tilbakemelding på sitt nivå om mulig. Er ikke enig i at konkurranse alltid er sunt for store og små.

Katta skrev:

ORG, er det bare de som kan bli gode i en idrett du synes det er noe poeng at er med som barn?

Om du mener som utøvere av en idrett: Nei, på ingen måte. Jo mer bredde, jo bedre.

Om du mener som deltagere i en konkurranse, altså konkurranseutøvere: Ja, med mindre barnet (og foreldrene!) er 110 % klar over, og aksepterer, at her måles ens prestasjoner skånselsløst etter helt fastsatte regler, at enhver dårlig prestasjon her også betyr en dårlig resultatplassering, og at den dårligste av alle dagens prestasjoner betyr en bunnplassering.

Først DA har barn (og voksne for den del) noe som helst i en KONKURRANSE å gjøre! Inntil da får man konkurrere mot egne prestasjoner, eller kose seg uten å tenke prestasjoner! Uten å være bremsekloss og ødelegge for den som VIL tenke prestasjoner!

Jeg tror i hvert fall at det er veldig viktig at man velger en idrett som barna er nogenlunde flinke til, slik at de får oppleve en mestringsfølelse. Det er mye glede forbundet med å føle at man får til noe SELV om det ikke er noe skam i å være sen eller mer klossete enn andre.

Jeg sier ikke at man ikke skal la poden spille fotball når man ser at han overhodet ikke har anlegg for ballspill, men at man kanskje ser om det er noe annet han har lyst til som han ville klart bedre?

Min datter hadde utrolig lyst å danse, så hun fikk være med på dansekurs. Selv om det ikke er konkurranse i dans, og selv om det overhodet ikke finnes rangeringer der merket hun fort at hun ikke fikk til det de fleste andre fikk til. Hun manglet koordinasjonen og hadde ikke like god rytmesans som de andre. Etterhvert dalte interessen, det er ikke så gøy å være med på noe som man føler at man ikke behersker.

Hun er derimot veldig rask og sterk, så vi foreslo friidrett og deltok i noen prøvetreninger. Jenta blomstret opp- plutselig var det noe som hun fikk til skikkelig bra, og da ble det jo så gøy! Lillebror er derimot ikke rask eller sterk, og ender som regel opp på jumboplass i barnehagen når de skal stå på ski eller leke sisten. Selv om det ikke er konkurranse i barnehagelek forstår han jo at han ikke får til dette på lik linje med de andre gutta. Han er derimot flink til å klatre, så vi har meldt han til klatretrening, og det er en stolt gutt som har funnet noe han er veldig god til. Da er det heller ikke så farlig at han ikke kan spille fotball eller løpe like rask som de andre.

Jeg tror vi foreldre har en jobb å gjøre med å få til balansegangen mellom å la idretten være morsom og ikke ta den seriøs, men styre mot en aktivitet som barna har en mulighet å få til. Det er noe for alle, selv om det sikkert kan være utfordrende på små steder hvor det gjerne bare finnes hånd- og fotball.

ORG skrev:

Om du mener som utøvere av en idrett: Nei, på ingen måte. Jo mer bredde, jo bedre.

Om du mener som deltagere i en konkurranse, altså konkurranseutøvere: Ja, med mindre barnet (og foreldrene!) er 110 % klar over, og aksepterer, at her måles ens prestasjoner skånselsløst etter helt fastsatte regler, at enhver dårlig prestasjon her også betyr en dårlig resultatplassering, og at den dårligste av alle dagens prestasjoner betyr en bunnplassering.

Først DA har barn (og voksne for den del) noe som helst i en KONKURRANSE å gjøre! Inntil da får man konkurrere mot egne prestasjoner, eller kose seg uten å tenke prestasjoner! Uten å være bremsekloss og ødelegge for den som VIL tenke prestasjoner!

Da lurer jeg på hvordan du ser det for deg organisert? For stort sett er det slik at man melder seg på og da er renn/kamper/konkurranser en del av pakken. Stort sett fritt for prestasjonsjag i de yngste klassene, heldigvis. Mener du at det i stedet bør være konkurranser kun for de som vil piske åtteåringene fremover og at de andre kun møter på trening? Eller mener du at det bør være to opplegg, ett for de som "satser" og ett for resten? Jeg er veldig enig med deg i at barn ikke bør konkurrere før de er klare for det, forskjellen er at jeg mener at ingen barn er klare for det presset en foreldregruppe kan utøve når det blir fritt frem for prestasjonsfokus. Det er alt for viktig at alle barn inkluderes i fysisk aktivitet til at man kan ta for mye hensyn til de som vil konkurrere tidlig.

Katta skrev:

Da lurer jeg på hvordan du ser det for deg organisert? For stort sett er det slik at man melder seg på og da er renn/kamper/konkurranser en del av pakken. Stort sett fritt for prestasjonsjag i de yngste klassene, heldigvis. Mener du at det i stedet bør være konkurranser kun for de som vil piske åtteåringene fremover og at de andre kun møter på trening? Eller mener du at det bør være to opplegg, ett for de som \\\"satser\\\" og ett for resten? Jeg er veldig enig med deg i at barn ikke bør konkurrere før de er klare for det, forskjellen er at jeg mener at ingen barn er klare for det presset en foreldregruppe kan utøve når det blir fritt frem for prestasjonsfokus. Det er alt for viktig at alle barn inkluderes i fysisk aktivitet til at man kan ta for mye hensyn til de som vil konkurrere tidlig.

Renn/kamper/konkurranser er ikke \\\"en del av pakken\\\", det er en del av tilbudet (fordi idrett i bunn og grunn ER konkurranse). En del man utmerket godt kan takke nei til om man ikke er interessert. Selvfølgelig kan man da få stemplet mindre god, men DET får et barn tåle, om det skal delta i en organisert aktivitet. Ingen har nemlig noe som helst KRAV på å bli vurdert som gode av andre, her som på noe annet av livets områder.

Men jeg er helt enig i det Olympen skrev, og jeg har en mistanke om at en god del barn, særlig unge barn, er med på en idrett fordi FAR/MOR vil, ikke fordi barnet SELV egentlig så gjerne vil. Så forventer FAR/MOR at avkommet skal prestere, og gjør ikke barnet det skal man i alle fall ikke ha noe av barnet \\\"henges ut\\\" som den dårligste. Altså må vi få konkurransefri idrett, slik at MITT/VÅRT barn (og dermed VI/JEG) ikke blir hengt ut!

Det problemet tror jeg løses best ved at klubb/lag faktisk vurderer litt selv og løser konkurransepåmelding på annen måte enn å si at \\\"selvfølgelig skal NN være med i den og den konkurransen, han/hun er jo en del av gruppen\\\". Først presenteres at da og da og da skal det være konkurranse slik og slik og med de og de vilkårene. SÅ spørres barnet - i enerom - om det ØNSKER å være med på konkurransen (og gjerne også får en antydning om hvilket resultat det kan forvente seg). Svarer ikke da barnet et klart JA, får aldri foreldrene noen konkurranseinnbydelse og barnet får ikke delta som klubbens påmeldte, samme hva foreldrene hyler i ettertid! Svarer derimot barnet JA, får det papirer med hjem, og så er det opptil foreldrene å innvilge/avslå, ut fra hvordan de kjenner barnet. At LAGLEDER er interessert i at barnet skal være med i konkurranse må ikke få styre, en lagleder som notorisk ikke er i stand til å skille mellom egne interesser og barnets ønsker her er uegnet og må kort og godt fjernes.

Men ER først barn konkurransedeltagere, må det også innfinne seg med konkurransens vilkår! Her som ellers i livet!

Stompa skrev:

Mine barn deltar i bryting. De er 9 og bryter som knøtter. For denne aldersgruppa, fram til det året barna fyller 11, praktiseres det telling av poeng under kampene, men poengene slettes fra plakatene umiddelbart etter kampslutt og blir ikke skrevet ned noen steder, og det gjøres ingen ting ut av hvem som fikk hvor mange poeng. Begge deltakerne ropes opp som vinnere, og alle knøtter får premie. Jeg synes denne måten å gjøre det på er helt ok. Det du skisserer er mer problematisk, for da blir det veldig fokus på hvem som var best.

Jeg tør ikke begi meg inn i denne diskusjonen helt, men vil bare si at jeg synes dette var en fin måte å løse det på

Nei, ingen har krav om å bli vurdert som gode i noe på noe tidspunkt. Men jeg tror det er lurt å la små barn få leve i den illusjonen at de er verdensmestere og kan greie hva de vil. Det er normalt for små barn å tro de kan greie alt. Det er normalt for små barn å bli bunnløst lei seg når så ikke er tilfelle. Det er ikke normalt for små barn å skjønne hva de begir seg ut på hvis de takker ja til en konkurranse på voksne premisser. Og enten man synes det er viktigst at talentene får vokse frem eller at breddeidretten er viktigst tror jeg det er en fordel å ikke knuse småbarn i startgropa. Jeg tror at et "vi anbefaler deg ikke å være med i rennet fordi du ikke er god/moden nok" er like demotiverende som å komme på jumboplass.

Jeg er ikke nødvendigvis imot all bedømming av barn heller, men det kommer an på måten det skjer på og opplegget rundt. En poengbedømming synes jeg er helt greit, hvis disse poengene legges sammen over tid og danner grunnlag for en serie av noe slag er det ikke fullt så greit. Graderinger er helt ok. Av og til er vi nok litt for redde for å kåre vinnere også, ungene skjønner jo hvem som er best uansett. Men foreldre og trenere skremmer meg til tider, det er ikke mye fintfølelse der når det er snakk om å leve ut egne drømmer gjennom avkommet.

ORG skrev:

Tåler man ikke vennskapelig erting for å være sist, så TÅLER man ikke å være sist.

Mobbes man - systematisk - for å være sist, så er ikke problemet konkurranse, eller ikke konkurranse. Den som vil mobbe en person finner alltid noe å mobbe for. Kan man ikke bruke det ene (f eks resultatlisten), så kan man bruke noe annet (f eks utstyret). Så da er det helt annen medisin som trenges. I alle fall om man skal løse dette problemet på sikt, ikke bare tildekke det her og nå - og la det få gro seg stort og sterkt.

Mitt barn ble altså utsatt for såpass grove reaksjoner etter et skirenn at det var uakseptabelt og han mobbes altså ikke i det hele tatt til normalt. Så jeg vil si du tar feil.

Barn skal ikke trenge å plages selvom de ikke plages i det daglige.

Jeg lar for ordens skyld ikke mitt barn erte de som er dårlige på skolen heller. Hverken mobbeofrene eller venner eller andre.

ORG: Du er litt manisk i innleggene dine?

Det er (heldigvis) bred enighet om at barns deltakelse i ulike sportslige aktiviteter har mange andre mål enn akkurat konkurransesituasjonen.

Barns skal føle glede og mestring og utvikling. Hvilken plass en får i en konkurranse er ikke nødvendigvis den beste sporen til sportslig utvikling hos små barn. Gode tilbakemeldinger og riktig input fra trenere er det som fører til god utvikling og det å få lov til å føle seg bra nok langt opp i barneårene er utelukkende positivt.

Mine gutter har deltatt i ulike sportslige aktiviteter og har heldigvis kun kommet ut for gode trenere som har hatt glede, felleskap, mestring og utvikling i fokus. Jeg er evig takknemlig for at barn mine har vært omgitt av kloke voksne på trening og måtte det vare lenge.

Jeg vet ikke om du selv trener barn (du virker veldig engasjert i konkurranse, så kanskje du gjør det), men jeg håper ikke det med den litt enkle innstillingen du har til barn og idrett. Det finnes heldigvis mange gode barnetrenerkurs hvor det formidles helt andre holdninger enn du fronter her.

Det er noe som heter gylden middelvei her som alle andre steder - det å ikke utsette barn for hyppige, individfokuserte konkurransesituasjoner med stadige rankinger i best og dårligst er ikke det samme som å pakke barn inn i bomull og ødelegge for noen som helst. Mestring og glede er den sanne basis for all framgang - og alvoret kommer helt av seg selv i de eldre barneårene.

smilefjes skrev:

Jeg lar for ordens skyld ikke mitt barn erte de som er dårlige på skolen heller. Hverken mobbeofrene eller venner eller andre.

Veldig godt poeng, SF. Er det greit med litt "vennskaplig erting" av de som ikke gjør det så bra på skolen?

For at noe i det hele tatt skal være vennskaplig erting, må man være nok med og trygg nok til at det oppleves som greit. Hos små barn er det som regel ikke tilfelle. Da oppleves alt sånt som plaging uansett hvordan det er ment.

Katta skrev:

Nei, ingen har krav om å bli vurdert som gode i noe på noe tidspunkt. Men jeg tror det er lurt å la små barn få leve i den illusjonen at de er verdensmestere og kan greie hva de vil. Det er normalt for små barn å tro de kan greie alt. Det er normalt for små barn å bli bunnløst lei seg når så ikke er tilfelle. Det er ikke normalt for små barn å skjønne hva de begir seg ut på hvis de takker ja til en konkurranse på voksne premisser. Og enten man synes det er viktigst at talentene får vokse frem eller at breddeidretten er viktigst tror jeg det er en fordel å ikke knuse småbarn i startgropa. Jeg tror at et "vi anbefaler deg ikke å være med i rennet fordi du ikke er god/moden nok" er like demotiverende som å komme på jumboplass.

Jeg er ikke nødvendigvis imot all bedømming av barn heller, men det kommer an på måten det skjer på og opplegget rundt. En poengbedømming synes jeg er helt greit, hvis disse poengene legges sammen over tid og danner grunnlag for en serie av noe slag er det ikke fullt så greit. Graderinger er helt ok. Av og til er vi nok litt for redde for å kåre vinnere også, ungene skjønner jo hvem som er best uansett. Men foreldre og trenere skremmer meg til tider, det er ikke mye fintfølelse der når det er snakk om å leve ut egne drømmer gjennom avkommet.

Veldig enig med deg. Det er sunt å være verdensmester når man er liten. Det betyr ikke at de ikke får et mer realistisk selvbilde når de blir større.

Det er ikke noe i veien for at de beste får utvikle seg selv om de ikke får karakter i en konkurranse heller. Hvis jeg tar som utgangspunkt turningen til største så er de 20 på rekrutteringspartiet, dette er unger som har valgt å trene mer enn vanlig. Der er treningene delt inn i nivågrupper. Det er ikke noen som reagerer på det, det er naturlig at de får trene på sitt nivå og komme seg videre, samtidig som de som er i gruppen under kan komme seg opp fra sitt nivå. Det betyr ikke at de må få karakterer og komme opp på en palle for å rangere 1-3. De får tilbakemeldinger på hva de gjør i konkurransene og jobber videre med det. De konkurrerer jo, men de blir ikke rangert. De trener og gleder seg skikkelig til konkurransene og er veldig fornøyde med å få tilbakemeldinger og premier. Alvoret kommer tidlig nok synes jeg.

Jeg synes det er helt greit, men så lar jeg da også ungen min spille sjakk. Sjakk uten resultater er fullstendig meningsløst. (Sjakk er ikke med i NIF).