Snakk pent til barna, sier Jesper Juul

Polyanna skrev:

Min sønn er en skikkelig regelrytter, så jeg ante ikke at han kunne komme på tanken en gang. 😛

Mine sønner hadde muligens blitt inspirert av sin mor.

Polyanna skrev:

Min sønn er en skikkelig regelrytter, så jeg ante ikke at han kunne komme på tanken en gang. 😛

Mannen min ble helt 😱 da jeg fortalte det, og han trodde at jeg enten løy eller i det minste overdrev. Eller at det egentlig var mellomsøster som hadde gjort det og la skylden på storebror.

Min mor har alltid brukt min fars potensielle skuffelse som hersketeknikk eller manipulering, og det er en grusom ting å gjøre mot empatiske og greie unger, slik vi var. (Mot unger generelt også, altså.) Min datter blir KNUST dersom hun aner at noen er blitt lei seg eller skuffet, så å bruke liksom-skuffelse ville vært direkte hjerterått.

Men man må jo få lov til være skuffet når man er det og vise det. Min store endring i fht oppdragelse har vært å vise mine følelser og kreve respekt. Jeg har en mor som ikke har et JEG, men omtaler sge selv i tredjeperson og som aldri har avkrevd respekt. Svigermor er også en JEG-løs dørmatte i samspill med resten av familien. Jeg mener det har bedret samarbeidet i familien og respekten at mannen og jeg ikke omtaler oss selv som mamma og pappa, men sier JEG, og sier at vi blir lei oss, sinte eller slitne når vi er det. Hvordan skal barn lære å respektere andres følelser om vi skjuler dem?

Når det gjelder omverdenens krav til at vi burde være strengere, så blåser jeg av det. Jeg er ikke streng, foreldrene mine, særlig far, var ikke streng og vi har skikket oss 100 ganger bedre enn dem som ble kjeftet på, jult opp eller husarrestert.

btw, jeg kan bli frådende forbanna, altså, jeg er ingen myk pusekatt som snakker med myk liten stemme. Mewn jeg prøver å snakke skikelig til mann og barn. Jeg synes for mange kjefter for mye på kjæresten sin også, og fatter ikke at man vil være sammen med noen som snakker slik til en, slik enkelte gjør.

alfaCharlie skrev:

Jeg er ganske sikker på at en del mener at jeg kjefter mindre enn jeg burde når ungene gjør rare ting. Det er en mulighet for at jeg er fryktelig barnslig, for jeg har ingen problemer med å se humoren i mange spillopper, og har en tendens til å fnise i stedetfor å kjefte. :hippiemamma:

Eh, ja.
Hva i alle dager gjør man, når en fornøyd treåring har "hjulpet" mamma og pappa med å male den (nymalte!) hvite stueveggen med den koksgrå malingen vi hadde brukt på endeveggen i tv-stua!?
Han mente det jo så inderlig godt, så akkurat da visste jeg ikke om jeg skulle gråte eller le.

Madam Mim skrev:

Min mor har alltid brukt min fars potensielle skuffelse som hersketeknikk eller manipulering, og det er en grusom ting å gjøre mot empatiske og greie unger, slik vi var. (Mot unger generelt også, altså.) Min datter blir KNUST dersom hun aner at noen er blitt lei seg eller skuffet, så å bruke liksom-skuffelse ville vært direkte hjerterått.

Enig.
Det er en av de tingene jeg har lovet meg selv å la være ift min sønn, for jeg husker ennå at jeg syntes det var mye verre at mamma/pappa ble "skuffet" og/eller "lei seg" enn at de ble sinte.
Min mor var litt for flink til å bruke det aktivt.

Her var det mye spennende. Jeg har en masse siteringer.

guniss skrev:

Jeg nekter prate pent til Hannah når hun ikke prater pent til meg.

Det er jeg helt enig i. Men det er jo en del av det hele. At man behandler sine barn som individer som fortjener respekt og det øker sjansen for at de også kommer til å behandle oss om individer som fortjener respekt.

him skrev:

Nå føler jeg at vi bør avslutte, klappe hverandre på skulderen og skåle i vodka, mens vi sier "Du och jag, Alfred!"


Nei jeg mente det mer som: "Gitt at noen er blitt behandlet helt riktig, er det ikke da naturlig at de viderefører denne behandlingen?" (og derfor ikke trenger hjelp utenifra)

Dette er jo et viktig prinsipp at man må få for å kunne gi videre. Hvis man vil at barna skal bli generøse, er det lettere å påvirke de ved å opptre generøst ovenfor de, fremfor å tvinge frem en kunstig generøsitet. Samme gjelder andre følelser, og jeg tror veldig sterkt på dette. Det er en "elsk meg mest, når jeg fortjener det minst"-filosofi.

Men dersom man ikke føler at man er blitt behandlet riktig så kan en som JJ hjelpe oss med å sette ord på hva som var galt og derfor hindre at man bare gjentar det automatisk fordi det er den eneste barneoppdragelsen man kjenner til.

I det hele tatt så føler jeg at diskusjoner og bøker om barneoppdragelse er viktig fordi vi ellers ikke har noen andre eksempler enn våre egne foreldre og det er ikke sikkert at det de gjorde var det lureste alltid.

Polyanna skrev:

Og så har du det store flertallet av "midtimellomfamilier", der man stort sett snakker pent til hverandre, men der det bikker for både små og store i blant.

Jessica skrev:

Jeg skal se de som ALDRI har bikket over ved å aldri gjøre noe dumt mot barna.

Når livet butter og stresset tar overhånd er det ikke alltid like lett å være "perfekt" mor/far. Jeg tror ikke barna tar skade av at man bikker over i blant. Blir det det vanlige så er det en annen sak.

Når livet har tatt hardt på må jeg innrømme at jeg har gjort dumme ting i situasjonen der og da, MEN jeg har bedt om unnskyldning etterpå. Det er viktig.

Nettopp. Det at man sier unnskyld viser at man har respekt for hverandre. Jeg bikker over stadig vekk. Jeg ikke bare bikker over. Jeg kan bli så sint at jeg hopper og skriker, men det går fort over og det blir alltid forklart og unnskyldt. Og jeg mener at det er forskjell på å kjefte (som jeg mener at jeg ikke gjør) og det å bikke raskt over. Det første er ovenfra og ned, det andre er en reaksjon som man prøver å hindre, selv om man ikke alltid får det til.

Scarlett skrev:

Det jeg liker aller best med JJ, er at han får meg til å stoppe opp og tenke meg om. Han spissformulerer og provoserer, og jeg er langtfra alltid enig med ham. Men han treffer alltid noe. Det er fordelen (og ulempen) med å være litt tabloid.

Jeg har definitivt dårlig samvittighet for å bruke automatkjefting, og jeg har også tatt meg sammen etter denne artikkelen. Jeg har ingen problemer med at jeg viser at jeg er sint når det er en god grunn til det, men det er ikke OK å ha en sur og kjeftete tone generelt. Ikke mot mannen, og ikke mot barna.

Karsten Isachsen er også en kar som sier en del fornuftig på en tabloid måte, og jeg tar med meg noen ting derfra også. F.eks. at det er jeg selv som bestemmer hvordan jeg skal reagere. Det er ikke andres skyld at jeg blir sint og skriker (på samme måte som det aldri er andres skyld hvis noen slår). Jeg har rett til å bli sint, men jeg kan bestemme selv hvordan jeg vil uttrykke det.

Korrigering av egen atferd er fine greier. Det kalles utvikling. Jeg er fan.

Signerer.

Polyanna skrev:

Opplever dere også av og til at det blir forventet at dere "skjenner"? Jeg kjenner i hvert fall litt på det når noen av gullene har gjort noe helt uakseptabelt, særlig mot andre. Som når storebror tilter og BRØLER fæle ting til meg eller de to store hadde tegnet en DIGER tegning med sprittusj på mormors vegg i sommer.

Jeg føler at andre syns vi lar dem "slippe unna", liksom. Ja, strengt tatt så føler jeg det av og til selv, en slags forventning om at jeg burde vært strengere.

Denne kjenner jeg veldig godt på. Jeg er vokst opp med en ganske autoritær far og vi har stadige uenigheter om hvordan man kan snakke til barn og hva man bør si. Men det bryr meg rett bak. Jeg vil dessuten være veldig forsiktig med å irettesette barn når vi er sammen med andre, det er i hvert fall flaut.

Scarlett skrev:

Det jeg liker aller best med JJ, er at han får meg til å stoppe opp og tenke meg om. Han spissformulerer og provoserer, og jeg er langtfra alltid enig med ham. Men han treffer alltid noe. Det er fordelen (og ulempen) med å være litt tabloid.

Jeg må innrømme at det er derfor jeg reagerer på ham. Som du sier han treffer alltid noe, og jeg vil legge til at han bommer alltid på noe også. Jeg kjenner jeg er veldig mye mer glad i de som er litt mer om, og, men, kanskje og muligens. De er ikke like bastante, vekker ikke halvparten så mye diskusjon som JJ, men til gjengjeld mener jeg at de har mer rett.

Jeg vet du har gitt det før, men jeg tar gjerne navn og boktitler, him.

Jeg har ikke lest halvparten av det i tråden og heller ikke artikkelen.

Det som er "morsomt" med barneoppdragelse er at når man har funnet noe som fungerer bra på en unge kommer en til og ødelegger "fasiten" man hadde funnet.
Tips fra andre om det kommer fra såkalte guruer eller andre er kjekt å ta med seg på veien. Noen tips fungerer ikke, mens andre fungerer bra. Alt må tilpasses her enkelt unge. Men at de fleste av oss gjør ting vi ikke burde er vel ganske så normalt vil jeg tro.