My son, the Prince of Fashion: Michael Chabon

Jeg dumpet over denne artikkelen i GQ mens jeg drakk morgenkaffen min i dag, og jeg ville dele den med dere. Den "struck a chord in me", som man sier. Både med tanke på identitet, å bli sett, finne seg selv, være alene i seg selv og hvor godt man trivels med det (eller ikke), foreldreskap, og sikkert fordi jeg kunne kjenne meg igjen både i faren og sønnen. Jeg har vært det barnet, og på et vis er jeg den forelderen nå, bare i en litt annen konktekst. Desverre for meg hadde ikke jeg Michael Chabon som far, men jeg håper jeg kan være litt som ham som mor.

http://www.gq.com/story/my-son-the-prince-of-fashion?mbid=social_cp_fb_tny

Jeg hadde lest gjennom hele før jeg så hvem som hadde skrevet den, han en av mine yndlingsforfattere.

Fin artikkel og kul Abe, som tross alt, likevel må sies å være heldig fordi han har den faren han har, selv om de ikke deler interessen fullt ut.

Min sønn går i fotballtrøyer. (punktum)


Han har hatt sine snev av moteinteresse innimellom og er opptatt av sveis og solbriller og vil gjerne se kul ut. Men akkurat nå er det fotballtrøyer. (punktum)

ikke sant, Koma? Han har vært heldig med faren sin. Hiawata deler ikke moteinteressen, men han har andre interesseområder som jeg prøver å forstå, men som jeg også ser at han skal få forståelse for, men ikke nødvendigvis trenge å dele med oss.

Fin og tankevekkende. Og litt trist på en god måte.