Niobe skrev:
Det er akkurat i sånne tilfeller det er veldig viktig at man lærer seg å si nei og sette grenser. Selvsagt er det som regel en grunn til at det er vanskelig, jeg tror ingen av de som mener man bør gjøre det likevel, tar det ut av beregningen.
Jeg var alvorlig syk, høyrisikogravid, og fikk kun være hjemme (og ikke på sykehus), fordi vi bodde nær sykehuset og mannen min lovet å holde seg i nærheten. Vi ble likevel spurt om og forventet til stede på dugnad på søkkrike foreldres hytte. Noen ganger er bare ikke «klarer ikke si nei» gangbar valuta. Man må. Og man må lære seg å være trygg og komfortabel med de avgjørelsene og grensene man setter for seg selv. (Vi er fremdeles i relativ unåde for dette. Man blir vant til det.)
Ja, man må. I min verden er det lov til å spørre om det aller, aller meste, så lenge man da også takler et nei. I ditt tilfelle, så var det kanskje litt i grenseland å spørre om hjelp, ut fra din situasjon, men også den er grei, all den tid vi mennesker ofte glemmer å tenke litt :P
Men å ikke sklle kunne spørre egne barn, venner eller foreldre, i redsel for at de, uten min kunnskap, er for slitne, det blir for søkt for meg. Da må heller de som spørres si nei da. Jeg kan ikke vite, skjønne eller tenke meg til alt.
Og det å sitte å syte over å ha blitt spurt, og så bruke det at de som spør har masse penger...
Det koster å ha håndtverkere i hus. Koster mer enn det smaker og er verdt, faktisk. Og selv om man har pengene, så er det da ikke kult å kaste bort penger på noe man mener er unødvendig? Vi sitter greit i det, men vi strør jo ikke rundt oss med penger på ting som kan fikses billigere, enten ved bare egen innsats, eller ved hjelp fra familie og venner.