Personlig hygiene++ hvis man er i koma lenge

pøbelsara skrev:

Flott beskrevet, nextlife. Dette er selve kjernen i sykepleiefaget, forøvrig - å ivareta pasienters grunnleggende behov når de ikke klarer det selv.

Det, og ivareta pasientens egenomsogsevne så lenge det lar seg gjøre.

Da en eldre dame jeg kjenner skulle inn på sykehus for en operasjon, fikk hun beskjed om at sminke ikke var tillatt. Hun sa at det var greit, men at lebestift måtte hun ha. Hun smurte på seg før operasjonen. Mens hun var i narkose, fjernet de selvsagt lebestiften, men var fintfølende nok til å ta den på henne igjen før hun våknet. Slikt gjør meg glad over de fine folkene i helsevesenet. <3

-ea- skrev:

Nei, jeg mener ikke at det er tid eller sted for å ta den kampen.
Men det er trist at det er blitt sånn, og det er dessverre ingen bedring i sikte heller.

Jo, men jeg tror ikke at mannens 100 år gamle mormor direkte var offer for nåtidens skjønnhetstyranni, selv om hun ville være "ordentlig" kledt og ha håret rullet opp. Hun var alltid nøye på at klærne skulle matche og at de skulle være skikkelige, og at fasongen skulle være kledelig. Og jeg synes bare det er på sin plass at man gjør sitt beste for å etterkomme dette behovet også etter at de ikke lenger kan sette kravene selv. Det er et stort intervall mellom det å være skjønnhetsslave, og det å gi fullstendig blaffen i hvordan man ser ut. Jeg liker også å kle meg i klær jeg liker og ordne håret mitt før jeg går ut blant folk. Om jeg ikke er veldig opptatt av sminke og hårfjerning, så liker jeg uansett å se velstelt ut. Og det ønsket forsvinner nok ikke selv om jeg blir syk. Og vi har alle ulik oppfatning av hva som skal til før vi føler oss velstelt.

Divine skrev:

Jeg hadde mensen da jeg ble lagt inn for blindtarmbetennelse. Jeg var åndsnærværende nok til å be mannen min pakke ned et par tamponger, men jeg ble jo liggende i flere dager, så jeg måtte be om bind på sykehuset. Og sykehusbind og stringtruse (som jeg brukte den gang) var en dårlig match. Særlig når jeg måtte gå over golvet KUN iført dette for å få tatt CT.

Lille*My skrev:

Om jeg ikke er veldig opptatt av sminke og hårfjerning, så liker jeg uansett å se velstelt ut. Og det ønsket forsvinner nok ikke selv om jeg blir syk.

Der er man jo forskjellig. Nå har jeg faktisk ligget i koma flere ganger (kortvarig, maks noen dager) og vært virkelig virkelig syk og vet derfor hva som var viktig for meg da og det var på ingen måte utseendet (selv om jeg altså til vanlig liker å være velstelt). Om noen skulle kommet og ordnet håret mitt i en eller annen frisyre, sminket meg eller nappet et hår på haka hadde jeg følt at de invaderte privatlivet mitt (intimsonen er tross alt invadert nok når man er alvorlig syk) og la seg opp i ting som virkelig var helt uvesentlig der og da. Verdighet ligger slik sett ikke i neglelakk og pene frisyrer, men om å kjenne/bli kjent med personen og behandle dem slik de ville ønsket.

Myria skrev:

Der er man jo forskjellig. Nå har jeg faktisk ligget i koma flere ganger (kortvarig, maks noen dager) og vært virkelig virkelig syk og vet derfor hva som var viktig for meg da og det var på ingen måte utseendet (selv om jeg altså til vanlig liker å være velstelt). Om noen skulle kommet og ordnet håret mitt i en eller annen frisyre, sminket meg eller nappet et hår på haka hadde jeg følt at de invaderte privatlivet mitt (intimsonen er tross alt invadert nok når man er alvorlig syk) og la seg opp i ting som virkelig var helt uvesentlig der og da. Verdighet ligger slik sett ikke i neglelakk og pene frisyrer, men om å kjenne/bli kjent med personen og behandle dem slik de ville ønsket.

Nemlig. Når alt kommer til alt så er det jo dette det handler om, enten man har behov for å bli stelt litt ekstra eller ikke.

Når mamma lå i koma ble hun hun vasket både her og der, de pratet seg gjennom hele prosessen, så hun visste hva de drev med. De vet jo ikke hva pasienter hører eller ikke hører.
En dag kom vi og presiserte håret hennes, det var så mykt og fint, j da hadde de vasket det. Det gjorde de en eller to ganger i uka.
Moren min var veldig jålete og viste seg ikke ute uten både " sparkel og maling", men når hun kom til seg selv brydde hun seg fint lite om hår på haka og unappede bryn.
Men de de på intensiven var veldig klare på, det var besøk av andre enn familien.
Ville hun ha likt om en nabo kom, venninde osv?
De var opptatt av å skjerme pasienten. Man så jo ikke ut som man pleide.

Urin og avføring ja, mamma hadde utlagt tarm så der hadde de full kontroll.
Så fikk hun kateter til urin.

Som sykepleier og relativt forfengelig selv er dette noe jeg lett "ser" hos pasienter. Det betyr så mye når de opplever tap av identitet pga sykdom, og kanskje til dels verdighet når en må ha hjelp med elementære behov som å bli tørket bak.
Det å få på litt sminke, få gredd eller rullet håret. Sette på finblusen eller perlekjedet. Det å føle seg vel og fin rundt frokostbordet med medpasienter. Det er så små ting som kan gjøre så mye.

Et barn i familien lå 90+ dager i koma, den første tiden var h*n så hardt skadet så vedkommende lå uten for mye berøring. Men ettersom tiden gikk ble h*n ble behandlet som andre pasienter. (Matet med sonde og væsketilførsel selvfølgelig). Men hygieniske behov og ikke minst de fysiske behovene ble godt dekket. Familie, fysioterapeuter og pleiere - det er et ganske stort apparat med mennesker rundt disse som ser til deres ve og vel. H*n ble lest og sunget for, snakket med, berørt, klemt og klappet, vasket og stelt. Fysioterapi er veldig viktig for de som blir liggende lenge for videre opptrening når de våkner igjen.

Min farmor døde jo helt på slutten av 2014, nyttårsaften faktisk. Hun ble innlagt på sykehjemmet på bittelille julaften. Vi var i Spania da, så jeg fikk ikke besøkt henne, men pappa fløy jo tur/retur, på 2 dager, ettersom vi så fort hvilken vei det bar.

Dagen før hun døde, så var pappa der kl 12. For hun var streng på det, hun tok imot besøk kl 12.00 og 17.00. Og da skulle hun sitte i stol, med strømpebukse, innesko, skjørt, bluse og strikkejakken sin. Enkelt og greit. INGEN skulle besøke henne når hun var sengeliggende.
Først på morgenen på nyttårsaften, kl 07.30, så fikk de tre barna hennes som var hjemme komme inn på rommet hennes, men da hadde hun, nærmest bevistløs, gitt beskjed om at håret skulle kammes, og blusen og strikkejakken skulle på, i senga.
For det var viktig for henne, og gikk på verdighet. Hun var så svak at det var vel knapt at hun fikk med seg at hun hadde bluse og strikkejakke på, men det var viktig for henne at hun lå der og var "anstendig", og noe hun snakket mye om de siste ukene før hun døde.
Hun døde der, med blusen, strikkejakken og smykket på, med tre av ungene rundt seg, der datteren sang "bønn til sjøfolk" og de ba fadervår. Akkurat som hun ønsket. Verdighet. Som er det viktigste.

Og farmor hadde en stor bekymring når det kom til døden.

Og det var at det skulle være støvete bak nattbordet hennes, og at noen skulle se det, og tro at "I e sjuskete!". Så jeg lovte henne, dyrt og hellig, at når hun døde, så skulle JEG være førstemann inn på soverommet, og jeg skulle tørke støv - bak nattbordet.

Og det løftet holdt jeg.
Det var selvsagt ikke et eneste støvkorn der. 😉

Camomilla skrev:

Når mamma lå i koma ble hun hun vasket både her og der, de pratet seg gjennom hele prosessen, så hun visste hva de drev med

Dette vil jeg gjerne trekke frem fra innlegget som noe av det viktigste vi gjør i stell, uansett hvilken tilstand pasienten er i.
Det å forberede og forklare.
En av de mest lærerike øvelsene under studier til helsepersonell er å fysisk sette seg inn i pasientens sted under stell, og å oppleve hvordan det føles å bli vasket hår, pusset tenner, matet osv. Man kan jo ikke vite hvordan det er dersom man er i koma, men øver på å ha bind for øynene, ørepropper og å ligge som om man ikke er i stand til å gjøre noe selv.
Og hvis noen av dere bruker skjeen til å skrape mat rundt munnen til barn dere mater, prøv å få noen til å gjøre det på dere selv. Jeg lover at dere aldri kommer til å skrape en eneste munn igjen. Det er ufattelig ekkelt og ubehagelig.

Veldig interessant tråd. Har lært mye nytt. Takk til alle som har delt personlige opplevelser.

Kjempeinteressant ja!

Hørselen er en av de siste sansene som forsvinner før en dør. Jeg snakket alltid med pasientene mine, uansett hvilken form de var i. Jeg forklarte hva jeg skulle gjøre og hvorfor for å aldri glemme at det var et annet menneske jeg hadde i hendene.

Nextlife skrev:

Dette vil jeg gjerne trekke frem fra innlegget som noe av det viktigste vi gjør i stell, uansett hvilken tilstand pasienten er i.
Det å forberede og forklare.
En av de mest lærerike øvelsene under studier til helsepersonell er å fysisk sette seg inn i pasientens sted under stell, og å oppleve hvordan det føles å bli vasket hår, pusset tenner, matet osv. Man kan jo ikke vite hvordan det er dersom man er i koma, men øver på å ha bind for øynene, ørepropper og å ligge som om man ikke er i stand til å gjøre noe selv.
Og hvis noen av dere bruker skjeen til å skrape mat rundt munnen til barn dere mater, prøv å få noen til å gjøre det på dere selv. Jeg lover at dere aldri kommer til å skrape en eneste munn igjen. Det er ufattelig ekkelt og ubehagelig.

Mamma var tørr i huden, så da smurte de hele dama med deilig krem, de sang og var strikse på å ikke gi oss annet enn positiv info om helsa hennes, når de ikke hadde gode nyheter gikk vi ut.

Intensiven på Fredrikstad sykehus, de var utrolig gode.
Noe jeg har formidlet videre til de.

Jeg husker veldig godt da moren min var terminal, og det var ganske åpenbart at hun ikke ville overleve natta. Da ene sykepleieren gikk av vakt, kom han inn til oss og sa til henne: "God natt, X, vi sees i morgen!" Det husker jeg som veldig fint.

Personlig hygiene er en viktig sak for meg og de fleste andre pleiere tror jeg.
Hos pasienter i terminalfasen er det like viktig som hoa oppegående. Det blir vasket og smurt, ikke bare for velvære, men også for å holde huden ren og myk og fri for sår og infeksjon. Og jeg er en sånn som prater meg gjennom hele stellet og alt annet jeg driver med. Informasjon er viktig.
Når det gjelder komatøse av andre årsaker veit jeg ikke hvordan det er, men spør meg igjen om et par måneder når jeg jobber på en post hvor mange er alvorlig syke, sengeliggende og på respirator. Jeg vil anta at det er veldig viktig der og. Både barbering og napping og alt annet