Helsepersonell vs. akademikere

Når man er så heldig å ha unger med diverse utfordringer, får man etterhvert tilbrakt en del tid i sykehuskorridorer. Og innimellom vandringene, hender det at man skal ha møter med de hvit/grønn-kledde. Og da hender det også at man sitter igjen etter møtet med en vag frustrasjon. For fikk jeg egentlig vite noe som helst? Jeg fikk en del informasjon "til foreldre", men alt dette hadde jeg jo lest meg til på forhånd. Og noe av det som ble forklart kan vel ikke stemme, ut fra det jeg tidligere har lært om hjernens oppbygning og funksjon?

Det er ingen morsom opplevelse, for en som vanligvis jobber med å ta til seg og videreformidle kunnskap, å plutselig bli redusert til "forelder". Man blir tilbudt forskjellige kurs, hvor alle deltakerne blir plassert på samme nivå siden de alle er "foreldre". Hvor er det blitt av nivådelingen? Inntakstestene som skal hjelpe til med å tilrettelegge undervisningen etter elevens forkunnskaper og evner?

Kan dere ikke bare gi meg ei bok?

Nå er det vel meningen at man skal kunne finne ut litt etter litt hvor på infoskalaen "forelderen" er, og så tilpasse infoen ut fra det, men det er jo ikke så lett hvis man ikke har truffet vedkommende før tenker jeg da?
Men jeg skjønner frustrasjonen din.

Akkurat den er kjempevanskelig. For man skal gi viktig informasjon til folk som man ikke kjenner. Noen foreldre blir provosert om man bruker unødvendig kompliserte ord som "maksimalt", andre skjønner det aller meste om det blir godt forklart.

Det eneste som hjelper, etter min erfaring er at man får en mer langvarig relasjon sånn at man blir litt kjent.

Man trenger ikke engang ha barn med utfordringer for å være redusert til "en som ikke skjønner noenting og kommer bare til å gå i veien". Jeg mener at en del helsepersonell har en jobb å gjøre når det kommer til kommunikasjon og at de ikke kan ha en standardtankegang som tilsier at alle foreldre er hysteriske foreldre.

Sitron skrev:

Man trenger ikke engang ha barn med utfordringer for å være redusert til "en som ikke skjønner noenting og kommer bare til å gå i veien". Jeg mener at en del helsepersonell har en jobb å gjøre når det kommer til kommunikasjon og at de ikke kan ha en standardtankegang som tilsier at alle foreldre er hysteriske foreldre.

Jeg er helt enig i det altså, at kommunikasjonsferdigheter bør det bli mer fokus på og bedre opplæring i for helsepersonell.

Men selv jeg som er veldig obs på det i forhold til andre og absolutt ikke anser alle foreldre som hysteriske og tanketomme synes det er vanskelig nettopp fordi jeg ikke kjenner dem.

Men det er lov å spørre. Eller hva. Ikke bare forvente. Jeg kan ikke si jeg har massiv erfaring, men de to ukene innlagt med Iben og kikhoste, det var massevis av eksempler der alle bare forventet at jeg skulle grine, være hysterisk, svime av m.m. Noe som jo aldri skjedde. Bare det å bli bedt om å gå ut av rommet fordi man ikke skjønner hva legene skal diskutere fordi de bruker mange fremmedord er for meg en total mangel på respekt.

Sitron skrev:

Men det er lov å spørre. Eller hva. Ikke bare forvente. Jeg kan ikke si jeg har massiv erfaring, men de to ukene innlagt med Iben og kikhoste, det var massevis av eksempler der alle bare forventet at jeg skulle grine, være hysterisk, svime av m.m. Noe som jo aldri skjedde. Bare det å bli bedt om å gå ut av rommet fordi man ikke skjønner hva legene skal diskutere fordi de bruker mange fremmedord er for meg en total mangel på respekt.

Det høres jo helt vilt ut. Og ja, man kan virkelig ikke sende ut foreldre fordi "nå skal vi snakke vanskelig" det er jo helt tåpelig.

Men egentlig så synes jeg ikke at de fleste foreldre er så hysteriske jeg, de fleste tar seg veldig sammen og mobiliserer når barnet er sykt og prøver å få til et godt samarbeid med helsepersonellet.

Har flere sånne eksempler. Ble totalt umyndiggjort. Men jeg haddejo såpass mange år på ræva da at jeg ikke var redd for å si fra.

Men det er sannelig ikke lett. Noen ganger forklarer du helt basic og folk sitter som spørsmålstegn, andre ganger forklarer man også basic og så viser det seg at pasienten er anestesilege og man føler seg som en fjott.

Men jeg er enig. Vi kan skjerpe oss.

Sitron skrev:

Men det er lov å spørre. Eller hva. Ikke bare forvente. Jeg kan ikke si jeg har massiv erfaring, men de to ukene innlagt med Iben og kikhoste, det var massevis av eksempler der alle bare forventet at jeg skulle grine, være hysterisk, svime av m.m. Noe som jo aldri skjedde. Bare det å bli bedt om å gå ut av rommet fordi man ikke skjønner hva legene skal diskutere fordi de bruker mange fremmedord er for meg en total mangel på respekt.

Sånn skal det jo ikke være!
Men som tidligere nevnt er det ikke alltid så lett å vite hvilket kunnskapsnivå pasienten har.

Vi hadde et prosjekt da jeg gikk sykepleien, hvor jeg intervjuet en mor med et alvorlig hjertesykt barn med Downs syndrom, og hvordan hun opplevde å bli ivaretatt i forhold til informasjon og kommunikasjon da barnet hennes skulle ha en stor hjerteoperasjon.
Det var ikke veldig oppløftende for å si det slik.
Fortalte at hun ofte måtte ringe faren sin etter møter med legene. Han er lege. Da måtte han ringe legene, spørre hva de hadde snakket om, og så ringe sin datter for å informere. Jeg blir litt flau kjenner jeg.

Vi har nok et stykke igjen enda ja

Åh jeg skjønner godt den frustrasjonen! Jeg blir veldig "kunnskapstørst" i en slik situasjon, og forventer selvfølgelig å bli møtt på på det. Men samtidig har jeg forståelse for at det ikke alltid er lett for helsepersonell å treffe hvilket nivå man skal legge seg på, det er jo så mange slags folk.

Personlig har jeg den motsatte erfaringen. Da jeg var innlagt på sykehus med en ganske alvorlig sykdom, hadde jeg en lege som var veldig fin. Han var veldig flink til å formilde fakta om hva som hadde skjedd med meg. Han trakk fram bøker, viste bilder og forklarte. Men jeg ser at det kunne ha vært skivebom med andre, men da får vi jo håpe han ikke hadde gjort det... Men da hadde jeg hatt den legen gjennom hele sykehusperioden, så da hadde vi jo på en måte blitt litt kjent og han hadde sikkert fått tid til å finne ut hva som passet meg. Det er sikkert greiere å ha en person og forholde seg til over tid, slik at man får en slags relasjon, enn at man snakker med dem man tilfeldigvis treffer på i korridioren. (Dem er det forresten utrolig mange av og man vet heller ikke hvem de er eller hva de egentlig vet og kan - så de er det nesten tryggest å holde seg unna.... )

Noe av frustrasjonen skyldes nok at det er tredje gangen jeg har hatt denne samtalen. Det har vært mye utskiftninger, så jeg håper vi får beholde denne personen litt til slik at vi kan gå videre til samtale nr. 2.

H'n hadde lagt igjen noen utskrifter hos litjtausa, slik at jeg fant dem neste gang jeg var innom. Det hjalp på kunnskapstørsten. Men jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg skal gå på foreldrekurs, når jeg kan lære det samme +++ ved å ta et grunnfag. Men når jeg nevner det rynker de på nesa og mener jeg må tenke på litjtausa. Som om det er noen motsetning...