Bør religion bli historie?

Espen Andersen fra BI har skrevet en kronikk i Aftenposten:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Religion-br-bli-historie-6737376.html

Er han helt på jordet her, eller har han noen gode poeng? Bør RLE faget revurderes, eller trenger vi et slikt fag i skolen?

Det er absolutt rom for å diskutere endringer i RLE, men jeg vet ikke hvor stor tillit jeg har til en person som sammenligner bibelhistorien med Harry Potter.

Enig med Rine. Harry Potter er jo langt mer troverdig.

Det blir relativt kunnskapsløst å sammenligne Bibelen og Harry Potter, samme hvilket syn man måtte ha på kristendommen som religion.

Innholdet i RLE kan man nok saktens diskutere, men jeg mener kunnskap om religioner, trosliv og kultur er enda viktigere nå enn før. Med tanke på at verden blir "mindre" og samfunnene i større grad multikulturelle. Men hva som da er relevant religionskunnskap, det er jo noe annet. Detaljer fra GT er muligens ikke helt der, det kan jeg kanskje være enig i.

Niobe skrev:

Det blir relativt kunnskapsløst å sammenligne Bibelen og Harry Potter, samme hvilket syn man måtte ha på kristendommen som religion.

Innholdet i RLE kan man nok saktens diskutere, men jeg mener kunnskap om religioner, trosliv og kultur er enda viktigere nå enn før. Med tanke på at verden blir "mindre" og samfunnene i større grad multikulturelle. Men hva som da er relevant religionskunnskap, det er jo noe annet. Detaljer fra GT er muligens ikke helt der, det kan jeg kanskje være enig i.

Niobe sier det bra. Å sammenligne med Harry Potter blir litt å ta bort seriøsiteten i det hele. For han har gode poenger i forhold til å få inn mer kildekritikk. Å se på den historiske tiden da de ulike bøkene (og deler av bøkene) ble skrevet tror jeg kan ha større betydning. Og kanskje også sette fokus på at mange velger å la religionen følge samfunnsutviklingen, mens andre velger å tro bokstavelig på det som står.

Nå har ikke jeg hatt RLE faget, så jeg vet ikke hvor mye historie som vektlegges når de ulike religionene gjennomgås. Jeg er vokst opp med kristendom på grunnskolen og religion på vdg.

Kristendommen og den kulturarven som følger med er en viktig del av vår norske historie, sånn sett kunne en del av dette gått inn i historiefaget. På samme måte er det viktig å være klar over forutsetningene for andre religioner og kulturer, men man kan ikke kildekritisere Bibelen eller andre hellige bøker for å forvente å få konkret historisk kunnskap, man må se hvordan de ulike religiøse tekstene har blitt vurdert opp gjennom historien og i de forskjellige kulturene for å få økt forståelse av både historiske perioder og andre kulturer.

For å kunne forstå noe om andre kulturers handlinger og tenkemåter så må en også kjenne til en del fakta eller regler fra de aktuelle religionene. Kunnskap er makt.

Jeg vet ikke hvordan disse samfunnsfagene er lagt opp idag, men det er jo ikke direkte ufornuftig å tenke på religionshistorie, vanlig historie og språk/kulturhistorie som et trekløver, det samme med religion, samfunnslære og musikk/kultur. Det siste synes jeg man har alt for lite av i norsk skole. Det er også mye mer spennende å lære når man ser sammenhenger mellom musikk/kultur, historie og hvordan folk levde og praktiserte religion i en tidsepoke.

Niobe skrev:

Det blir relativt kunnskapsløst å sammenligne Bibelen og Harry Potter, samme hvilket syn man måtte ha på kristendommen som religion.

Innholdet i RLE kan man nok saktens diskutere, men jeg mener kunnskap om religioner, trosliv og kultur er enda viktigere nå enn før. Med tanke på at verden blir "mindre" og samfunnene i større grad multikulturelle. Men hva som da er relevant religionskunnskap, det er jo noe annet. Detaljer fra GT er muligens ikke helt der, det kan jeg kanskje være enig i.

Uansett hvor glad jeg er i Harry Potter, så er jeg enig med Niobe. Kunnskap om religioner, filosofier og kulturer er viktig, og det er også viktig å snakke om etikk og moral, og skape forståelse for hva som har drevet utviklinga av menneskeheten framover, både sett fra et evolusjonært aspekt, og sosialantropologisk. Det blir aldri helt det samme som historie.

Men kan ikke historien gjøre forståelsen bedre i enkelte tilfeller?

Hele religionsfaget kan vel ikke bli historie tenker jeg, men jeg har aldri skjønt hvorfor ikke historiebiten av de ulike fagene er mer samkjørt. Jeg hadde en fantastisk pianolærer som elsket å snakke, og det er jo få ting som gjør det mer spennende enn å se sammenhenger mellom religion, kultur og samfunnet forøvrig i ulike tidsepoker. Jeg vet ikke om jeg synes at religion nødvendigvis må være et eget fag som idag, men at det må ha en solid nåtidsbit er helt klart.

Eg har gitt elevane mine prøveoppgåver der dei skal drøfte skilnaden mellom religion og Harry Potter, og eg synest ikkje samanlikninga er heilt hårreisande. Det er ei problemstilling som åpner for refleksjon rundt religionane si eigenart, på same måte som der er naturleg å refleketere rundt religionen The Church of the Flying Spagetthi Monster, i forhold til kva som er definisjonen av ein religion. For viss vi forstår religion som eit felleskap rundt myter, kva skil då kristendom frå Ringnes Herre? Viss vi forstår religion som noko som gir meining til livet og fellesskap, kva er då forskjellen på fredagsbønnen i moskeen og ein fotballkamp mellom Vålerenga og Lilleatrøm? Eg synest på ingen måte spørmålet er useriøst.

Når det gjeld religionsfaget er det ikkje utdatert. Det stadig meir globaliserte og fleirkulturelle samfunnet vi lev i, treng at den oppvoksande generasjonen har både kunnskap og forståing i møte med andre religionar og kulturar. Det er så mykje framandfrykt og så mange fordommer som preger samfunnet vårt i dag, og dette kan bare bekjempast med kunnskap. Når det gjeld innhaldet i læreplanen, er eg veldig åpen for at det skal kunne diskuterast, og eg er tildels einig i det kronikkforfattaren skriv om at faget kan ta form av å vere ein antropologiske anbudsrunde, kor regionane kappast om å frastå som mest tolerante. Meir refleksjon og meir samanlikning, meir om religion som kjelde til konfliktar osv, for ikkje å snakke om meir plass til filosofi og etikk - ja takk! Det er store skeivheiter i læreplanen, når det gjeld vekting av ulike område. Og dette kan med fordel reviderast. Men faget er på ingen måte historie.

Eg stusser også på dette avsnittet:

"Rusproblemer, incest, rasisme, trafikkulykker, spilleavhengighet, båtføreropplæring, overvekt, mobbing, spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, vold mot kvinner, HIV/aids, konfliktløsning, mangel på søvn, mangel på mosjon, mangel på frokost, mangel på frukt, mangel på en hobby, mangel på farsrollemodeller, mangel på venner, tobakksforebygging, ensomhet, nettvett, islamisme, meditasjon, yoga, skismøring, sykkelferdigheter, integrering, tannstell, diskriminering, homofili, entreprenørskap, medisinering, resirkulering, kroppsfiksering, dyrehold – ja hva det enn skulle være, så er alltid universalsvaret: "Dette må inn i skolen!"

Det er veldig mange av desse tema som allereie er ein del av religion og etikk-faget. Når eg les dette, tenker eg eigentleg at kronikkforfattaren ikkje har skjønt kva faget dreier seg om, på vidaregåandenivå. For eg bruker i alle fall langt meir tid på slike emner som dette, enn på detaljar om David og Goliat.

Katta skrev:

Hele religionsfaget kan vel ikke bli historie tenker jeg, men jeg har aldri skjønt hvorfor ikke historiebiten av de ulike fagene er mer samkjørt. Jeg hadde en fantastisk pianolærer som elsket å snakke, og det er jo få ting som gjør det mer spennende enn å se sammenhenger mellom religion, kultur og samfunnet forøvrig i ulike tidsepoker. Jeg vet ikke om jeg synes at religion nødvendigvis må være et eget fag som idag, men at det må ha en solid nåtidsbit er helt klart.

Dette diskuterer vi faktisk oss i mellom, som norsk-, historie- og religionslærarar, kvart år i begynnelsen av skuleåret. Men så er det det evinnelege tidspresser som gjer at vi aldri får gjennomført eit meir tverrfagleg opplegg i desse faga, sjølv om vi kunne gjort mykje spennande, om vi hadde hatt tid og ressurser til det. Eg har i det minste framleis ein draum om å få det til, ved eit høve.

Katta skrev:

Jeg vet ikke hvordan disse samfunnsfagene er lagt opp idag, men det er jo ikke direkte ufornuftig å tenke på religionshistorie, vanlig historie og språk/kulturhistorie som et trekløver, det samme med religion, samfunnslære og musikk/kultur. Det siste synes jeg man har alt for lite av i norsk skole. Det er også mye mer spennende å lære når man ser sammenhenger mellom musikk/kultur, historie og hvordan folk levde og praktiserte religion i en tidsepoke.

Veldig viktig. Jeg leste engang til norskeksamen i tredje klasse på videregående med en fyr som var en racer i historie, men han greide ikke å overføre dette til stilendringer i språk og diktning før jeg viste parallellene mellom dikthistorie og vanlig historie, med kunsthistorie som bro mellom disse.

Dette er tema på Dagsnytt atten i kveld.

Niobe skrev:

Innholdet i RLE kan man nok saktens diskutere, men jeg mener kunnskap om religioner, trosliv og kultur er enda viktigere nå enn før. Med tanke på at verden blir "mindre" og samfunnene i større grad multikulturelle. Men hva som da er relevant religionskunnskap, det er jo noe annet. Detaljer fra GT er muligens ikke helt der, det kan jeg kanskje være enig i.

bai skrev:

Når det gjeld religionsfaget er det ikkje utdatert. Det stadig meir globaliserte og fleirkulturelle samfunnet vi lev i, treng at den oppvoksande generasjonen har både kunnskap og forståing i møte med andre religionar og kulturar. Det er så mykje framandfrykt og så mange fordommer som preger samfunnet vårt i dag, og dette kan bare bekjempast med kunnskap.

Som religionslærer vil jeg si meg enig med Niobe og Bai. Min utheving.
RLE er et levende og viktig fag i den norske fellesskolen.

Morgaine skrev:

Som religionslærer vil jeg si meg enig med Niobe og Bai. Min utheving.
RLE er et levende og viktig fag i den norske fellesskolen.

Eg er også religionslærar, så eg er kanskje innhabil. Kjekt å treffe på fleire, likevel.

Han sammenligner ikke HP og bibelen, han siterer "et familiemedlem" som var oppe til eksamen. Jeg vet ikke om det sier mest om ungdommen (jeg går ut fra at det var en ungdom) eller faget at h'n ikke ser meningen med det, men jeg er helt enig i at religionsfaget er feil. Det kunne fint vært puttet inn i samfunnsfag, slik at historiedelene ble fanget opp og satt i sammenheng, og så kunne man lagt enda større vekt på filosofihistorien og etikk.

Livet er morsommere når man kan bibelhistorien, fordi man fanger opp alle hintene i filmer og bøker, men det er ikke noe man bør prioritere å bruke tid på i skoleverket i dag.

gajamor skrev:

Han sammenligner ikke HP og bibelen, han siterer "et familiemedlem" som var oppe til eksamen. Jeg vet ikke om det sier mest om ungdommen (jeg går ut fra at det var en ungdom) eller faget at h'n ikke ser meningen med det, men jeg er helt enig i at religionsfaget er feil. Det kunne fint vært puttet inn i samfunnsfag, slik at historiedelene ble fanget opp og satt i sammenheng, og så kunne man lagt enda større vekt på filosofihistorien og etikk.

Livet er morsommere når man kan bibelhistorien, fordi man fanger opp alle hintene i filmer og bøker, men det er ikke noe man bør prioritere å bruke tid på i skoleverket i dag.

Eg synest også den beskrivinga av eksamineringa høyrest veldig subjektiv ut. Dette skil seg veldig frå dei eksamenane eg har vore med på, og kompetansekrava i faget eg jobber med. Så eg kjenner meg rett og slett ikkje igjen i det faget han beskriv. I det faget eg underviser i på vidaregåande er det minimalt med vekt på bibelhistorie, koranhistorie og liknande. Dette er ein del av det grunnlaget elevane bør ha med seg frå grunnskulen.

Men Andersen argumenterer for eit idehistoriefag og det kunne det absolutt vore rom for. Eg er ikkje einig i læreplanen og trur meir vekt på idehistorie og etikk kunne vore postivt. Men då må det også gjerast noko med tidsrammene for faget, for slik det er nå er det eit lite fag med alt for mykje innhald.

Jeg leste artikkelen for noen dager siden, og var veldig enig med Andersen. For meg hører religion inne i andre emner, og anses ikke som viktig som fag i seg selv. Det presenteres i skoleøyemed som viktig på linje med andre fag, mens jeg opplever at det hadde vært mer naturlig å inkludere det i andre emner, for å forklare hvorfor ting er som de er, ut fra hva f.eks. folk har tenkt/trodd i tidligere tider, og hva som henger igjen i dag. Men jeg er helt klar for en nedtoning av religion i skolen som eget fag. Det oppleves som et slags "selvfølgefag", der kristendommen fortsatt legges størst vekt. Men samfunnet vårt er ikke som det var, og betydningen av religion for folk flest tones stadig mer ned. Dåp og bryllup og i kirka på julaften et.c. Men hadde statskirken ikke fått statlig støtte og man måtte betale for å være medlem, så hadde nok medlemstallene vært noe radikalt annet.

Og hva slags kunnskap trenger man for å respektere og behandle andre ok?
Dyptgående bibelhistorie o.l, i form av lignelser, Kane og Abel og Moses et.c? Eller humanetiske (universelle) verdier, på tvers av ståsted?
Hva trenger vi egentlig i dag, og hva er bare referanserammer som er kjekke å ha i ny og ne?

Katta skrev:

Jeg vet ikke hvordan disse samfunnsfagene er lagt opp idag, men det er jo ikke direkte ufornuftig å tenke på religionshistorie, vanlig historie og språk/kulturhistorie som et trekløver, det samme med religion, samfunnslære og musikk/kultur. Det siste synes jeg man har alt for lite av i norsk skole. Det er også mye mer spennende å lære når man ser sammenhenger mellom musikk/kultur, historie og hvordan folk levde og praktiserte religion i en tidsepoke.

Det er det vi driver med i norsken nå, vg2, med barokken dom tidsepoke.