Åh - nå kom jeg bare på en vakker liten historie. I ene barnehagen jeg jobbet i for mange år siden, hadde jeg en knakende dyktig assistent. Hun kjørte et kunsprosjekt med barna - en måned i slengen konsentrerte de seg om et spesielt, kjent, kunstverk. De så på bildet, fikk høre historier om det, og de lagde sine egne varianter av bildet. Et av disse bildene barna lærte om var Brudeferden i Hardanger.
Da prosjektet var over, toppet vi det hele med å ta en utflukt til Nasjonalgalleriet, for å se bildene på ordentlig. Åh, det var stor stas, kan du tro - ungene var helt med. Dog var det visst ikke helt populært at det kom en barnehagegruppe slik, blant de som sto der, var store og alvorlige og passet på kunstskattene. Hmp, drasse unger inn slik, må vite.
Åh hvor jeg koste meg da jeg hadde ei lita frøken på tre år inn i et rom. Vakta så på oss med sur mine - viste tydelig at unger ikke hadde noe der å gjøre. Hvor den vesle tutta gikk andektig inn i rommet, kikket seg rundt, og utbrøt med et stort henført sukk:
"Åh - del el Bludefelden i Haldangel!"
Vakta ble lang i fjeset og forsvant.