Et ett-kjønnsdominert arbeidsliv

Ja, med litt tanke på diskusjonen om introverte/ekstroverte personligheter som gikk for en tid tilbake, og det at jeg ble utfordret på noen tanker/holdninger jeg har, så ønsker jeg noen innspill.

Jeg sa til en person at jeg har utdannet meg innen en mannsdominert retning, om jeg kan si det på den måten, da jeg har hatt flest interreser i den retningen, og ja, hva mer kan jeg si ... Vel uansett så har jeg jobbet i et rent kvinnedominert miljø.
Så får jeg utfordringen, eller hva jeg skal kalle det; hva sier det om ditt kvinnesyn at du tror at du trives best på et mannsdominert arbeidssted.

Så dette har jeg grunnet en del på.

Hva tenker dere om det, hva sier det om ens kvinnesyn at en trives bedre med det annet kjønn?
Eller motsatt kanskje om man er mann?

Huff, så langt har jeg kommet frem til at det kanskje sier mer om meg selv, hvordan jeg ser på meg, enn hvordan jeg ser på andre, men det er kanskje litt uhørt å vinkle det den veien?

Det var en merkelig måte å se det på synes jeg.
Har selv arbeidet og utdannet/utdanner meg innen et mannsdominert yrke.
Det er ikke nødvendigvis fordi jeg trives med å jobbe sammen med menn, men fordi denne yrkes retningen finner jeg interessant og spennende, akkurat som mange menn gjør.

Man velger vel ikke en retning fordi man ikke vil jobbe med menn eller kvinner ? Det høres vertfall merkelig ut.
Vet ikke helt om jeg svarte på det du spurte om men...

Ole Brumm skrev:

Det var en merkelig måte å se det på synes jeg.
Har selv arbeidet og utdannet/utdanner meg innen et mannsdominert yrke.
Det er ikke nødvendigvis fordi jeg trives med å jobbe sammen med menn, men fordi denne yrkes retningen finner jeg interessant og spennende, akkurat som mange menn gjør.

Man velger vel ikke en retning fordi man ikke vil jobbe med menn eller kvinner ? Det høres vertfall merkelig ut.
Vet ikke helt om jeg svarte på det du spurte om men...

Ja, jeg er mer enig i deg, en den "utfordringen" jeg fikk.

Kanskje du kan si noe om at å jobbe sammen med menn får deg til å føle deg mer kvinnelig, fordi det andre kjønn jobber tett sammen med deg hver dag.
Kontra å jobbe sammen med bare kvinner, da vil jo ingen legge merke til deg, i det store "havet" av kvinner.

Dette var mins tåpelige tanker, for i virkeligheten er det ikke slik, de man jobber tett sammen med tenker man ikke på som en person av motsatt kjønn, men som en kollega. Når min vennine for noen år siden fikk treffe en kollega av meg, hvorpå hun komenterer hvor flott/kjekk han er. Og jeg må hvirkelig kikke opp to ganger før jeg ser det, var ikke vandt til å se på han på den måten...

Jeg valgte utdannelse og jobb ut fra hva jeg liker å jobbe med, ikke ut fra hvilket kjønn som var i flertall. Jeg trives i et miljø der det finnes mange likesinnede, både når det gjelder kompetanse og interesser, men også en viss bredde (i kompetanse og interesser). Etter min erfaring er det kanskje flere menn enn kvinner som jeg er på "bølgelengde" med, sånn arbeidsinteressemessig, men til gjengjeld føler jeg meg veldig på bølgelengde med de kvinnene som tenker og jobber litt slik jeg gjør.

Hvis vi snakker helt generelt, så trives jeg kanskje bedre sammen med "typiske menn" enn med "typiske kvinner" - men helt sikkert er det at jeg foretrekker utypiske både menn og kvinner. Hva det sier om mitt kvinne-, manns- eller menneskesyn, vet jeg ikke. 😉

Fra jeg var liten jente har jeg vært interessert i tekniske ting. Så for meg har det vært en ren forfølgelse av mine interesser som har gjort at jeg har hatt de jobbene som jeg har hatt.

Siden det er svært få kvinner som har felles interesser med meg, har jeg mange mannlige venner. Jeg er enig i det meste Skilpadda sier: men når man først har funnet kvinnelige venner som har samme interesser så er det ekstra stas.

Jeg trives ikke alltid så godt blant "typiske" damer fordi jeg som oftest har lite å bidra med i samtalene deres, og dermed kjeder jeg meg. "Typiske" menn er ikke så veldig kule de heller, men da kan man alltids snakke om biler, seilbåter eller PC så da berger jeg likevel.

Jeg har valgt en av to retninger innen humaniora som fremdeles er mannsdominert. Ikke for å føle meg mer kvinnelig, ikke forsi jeg skal flørte meg frem, ikke fordi jeg så innmari er en av gutta eller fordi jeg skal kjempe noen symbolkamp. Jeg har valgt fagretning etter interesser, men at interessene mine kan være preget av min far og bøkene hans, av dyktige lærere innen dette faget osv kan jeg ikke se bort fra. :no_man_is_an_island:

Jeg trives veldig godt med den konfrontative tonen som er vanlig innen mitt fag, og mange jenter blir skremt av dette. Gutter ser ikke ut til å bli særlig redd av dette, og liker tilsynelatende godt å "krangle" på lat om når 2. verdenskrig EGENTLIG startet.

Jeg kunne aldri ha jobbet i omsorgsyrke, men om det er fordi det er et kvinnedominert yrke er ikke hovedgrunnen. Jeg liker ikke tanken på å skulle arbeide med de tingene jeg misliker aller mest, nemlig sår, gøgge, spy, skorper, byller, verk, puss, osv. Dette har ingen appell hos meg. Hverken som lege eller hjelpepleier. Jeg er ikke mer glad i mennesker enn at jeg liker å ha dem litt utenfor intmsonen med klærne på. Å høre om alt kjerringsnakket og sladderen på jobben til sambo (i helsevesenet) så er jeg også godt fornøyd med å jobbe i en organisasjon med ca 50/50.

Forresten har jeg jobbet i en seksjon med 100% kvinner, og det manglet noe. det er farlig å si stemning og humor, for da kan det tolkes som at jeg mener det blir laber stemning og lite humor der kvinner samles. Og det mener jeg ikke. Det avhenger av kvinnene, og radmagre jurister på 27 er vel uansett temmelig blodfattige.

Ja, jeg har fundert litt, og grunnen til jeg jar utdannet meg til det jeg har har jo selvfølgelig ikke noe med mitt kvinnesyn å gjøre. Det har jo med mine interresser, og det jeg har lyst til å bruke tida mi på. Så kan det jo hende, at mine interresser er lite sammenfallende med interressene med de jeg jobber sammen med. Jeg er åpen for nye ideer, og har vært med på mye rart gjennom disse folkene, det meste er jo kjempekjekt!
Allikevel kommer jeg til å gå på skole til høsten om sjansen byr seg, og så får vi se hva som skjer etter det.