Introvert eller ekstrovert? Eller begge deler?

Heilo skrev:

Jeg kan føle meg som en miks av intro og ekstro, men det gir seg mer utslag i form av "fylleangst" fra introdelen når ekstroen har fått slå seg løs...

Det er jo meg du beskriver jo Eneste er at jeg vet jeg er mest introvert.

Heilo skrev:

Nja, videoen fremstiller det jo omtrent som å være "the best of both worlds ". Jeg kan føle meg som en miks av intro og ekstro, men det gir seg mer utslag i form av "fylleangst" fra introdelen når ekstroen har fått slå seg løs...

I dag føler jeg ekstra på dette, etter gårsdagenes prikkefest. Skikkelig prikke-angst. Danset jeg på bordet? Klinte jeg med noen? Hva sa jeg? Hvor mye prikket jeg, egentlig?

Jeg er visst 90 % introvert og har helt klart en følelse av at det tok litt vel av i går - men jeg veit i alle fall at jeg dansa på bordet. Og overalt ellers.

Finn.no. Aldri legge ut telefonnummer der, nei. Jeg pleier å nøye meg med sted og droppe adresse også.

Toffskij skrev:

Jeg er utpreget introvert, men snakker som en foss likevel, og er glad i å treffe folk. (Det hindrer meg ikke i å være gal og eksentrisk, så klart.) Men absolutt ikke når jeg er sliten.

Sånn er jeg også.
Men dette med å finne på noe sammen med noen eller dra alene på hyttetur når man er sliten; for meg er det ikke enten eller. Av og til, når jeg er bånnsliten, vil jeg gjøre gøye ting sammen med gøye folk. Andre ganger vil jeg krype under et teppe på sofaen i min ensomme hule og låse døren med tre låser.

Jeg er mer introvert enn jeg trodde jeg var (jeg velger definitivt alenetid når jeg er sliten). Men jeg blir alltid så paranoid av reklamekampanjene for introverte som verserer i sosiale media der det alltid blir gjort et poeng av at introverte ikke snakker så mye fordi de ikke er interessert i overflatiske smalltalksamtaler og at de, i motsetning til plaprende ekstroverte, faktisk tenker seg om før de sier noe.

Selv prater jeg når jeg ikke har så veldig lyst også, for å ta min bit av det sosiale ansvaret med å holde en samtale i gang. Og det er forsåvidt greit om noen velger å være helt stille, selv om det selvfølgelig er hyggeligere om noe blir sagt - men jeg er ikke så begeistret for tanken på at de sitter der og er stille og kjeder seg over small-talken min mens de ruger ut de klokeste ting de skal drysse over oss om et par timers tid.

Jeg syns dette foredraget er vel verdt en liten halvtime hva introvert og ekstrovert angår.

https://www.youtube.com/watch?v=C5UV49n_2JU&list=PLDGVkvELIPp3k44eFf8xyClWq8giuo6vc&index=7

Pebbles skrev:

Jeg er mer introvert enn jeg trodde jeg var (jeg velger definitivt alenetid når jeg er sliten). Men jeg blir alltid så paranoid av reklamekampanjene for introverte som verserer i sosiale media der det alltid blir gjort et poeng av at introverte ikke snakker så mye fordi de ikke er interessert i overflatiske smalltalksamtaler og at de, i motsetning til plaprende ekstroverte, faktisk tenker seg om før de sier noe.

Selv prater jeg når jeg ikke har så veldig lyst også, for å ta min bit av det sosiale ansvaret med å holde en samtale i gang. Og det er forsåvidt greit om noen velger å være helt stille, selv om det selvfølgelig er hyggeligere om noe blir sagt - men jeg er ikke så begeistret for tanken på at de sitter der og er stille og kjeder seg over small-talken min mens de ruger ut de klokeste ting de skal drysse over oss om et par timers tid.

Jeg tenker meg lenge om før prater, men når jeg først setter i gang, er jeg bortimot ustoppelig ettersom jeg får helt angst av silent moments.

Så at noen kjeder seg over min energiske small-talk, er nok ikke utenkelig.

Ekstros får også fylleangst når de har vært veldig plaprete sammen med masse intros. :avslører: Jeg får av og til følelsen av at intros ser bittelitt ned på ekstros som tar mye plass og "må være i sentrum". Det er sikkert sant at jeg trives bedre i rampelyset enn mange, men jeg kjenner det som beinhard jobbing av og til å måtte være den som har ansvaret for at samtalen glir og det er god stemning.

For det er vel ikke sånn at intros synes det er ok at 4 mennesker sitter helt stille og sjekker mobilene og neglene sine på mer eller mindre tvungne sosiale sammenkomster?

Candy Darling skrev:

Ekstros får også fylleangst når de har vært veldig plaprete sammen med masse intros. :avslører:

Candy Darling skrev:

For det er vel ikke sånn at intros synes det er ok at 4 mennesker sitter helt stille og sjekker mobilene og neglene sine på mer eller mindre tvungne sosiale sammenkomster?

Nei!

Personlig er jeg nok en som sitter med hjerter i øynene og lytter entusiastisk - superhappy fordi noen faktisk gidder å holde samtalen i gang.

Candy Darling skrev:

For det er vel ikke sånn at intros synes det er ok at 4 mennesker sitter helt stille og sjekker mobilene og neglene sine på mer eller mindre tvungne sosiale sammenkomster?

Joda, elsker det!

Neida, jeg liker å være sosial, jeg. Men jeg blir sliten av det, og trenger alenetid.

Candy Darling skrev:

Ekstros får også fylleangst når de har vært veldig plaprete sammen med masse intros. :avslører: Jeg får av og til følelsen av at intros ser bittelitt ned på ekstros som tar mye plass og "må være i sentrum". Det er sikkert sant at jeg trives bedre i rampelyset enn mange, men jeg kjenner det som beinhard jobbing av og til å måtte være den som har ansvaret for at samtalen glir og det er god stemning.

Ja! Sånn er det.
Jeg synes det er utrolig deilig å være sammen med ekstroverte personer innimellom, for da kan jeg være introvert om jeg vil. Eller i alle fall la noen andre styre samtalen og ta ansvar for praten.

Tenk så slitsomt det er for en intro å skulle holde i gang en samtale med en som er enda mer intro! :btdt:

Sånn er det i alle fall ikke for min del, Pebbles. Heller motsatt. Jeg er bare sjeleglad når det kommer noen som drar i gang en samtale, og som spør videre eller bytter samtaleemne når det går litt tråere, for da løsner det litt for meg og. Det er ikke at jeg ikke vil prate med folk. Jeg bare har så lite trening i det at jeg ikke veit hva jeg bør og kan si, og jeg tenker for mye på at det jeg sjøl skal si skal være interessant for den andre parten. Da blir det for mye tenking og for lite prat. ("Kan jeg spørre om det? Nei, det kan jeg vel ikke, da skjønner hun hvor rar jeg er." Og så får jeg aldri sagt noe og folk blir lei og går. Og så blir det enda vanskeligere neste gang.)

Det hjalp veldig å få en forståelse av at prat om været og sånt faktisk har en funksjon det og, at praten i seg sjøl bygger relasjoner, ikke bare innholdet i den. Og så har det vært gull å henge på forum i årevis, så man faktisk har et repertoar av temaer å snakke om og.

Matilda skrev:

Det hjalp veldig å få en forståelse av at prat om været og sånt faktisk har en funksjon det og, at praten i seg sjøl bygger relasjoner, ikke bare innholdet i den. Og så har det vært gull å henge på forum i årevis, så man faktisk har et repertoar av temaer å snakke om og.

Har det? :haterværprat:

Matilda skrev:

Jeg bare har så lite trening i det at jeg ikke veit hva jeg bør og kan si, og jeg tenker for mye på at det jeg sjøl skal si skal være interessant for den andre parten. Da blir det for mye tenking og for lite prat. ("Kan jeg spørre om det? Nei, det kan jeg vel ikke, da skjønner hun hvor rar jeg er." Og så får jeg aldri sagt noe og folk blir lei og går. Og så blir det enda vanskeligere neste gang.)

Det hjalp veldig å få en forståelse av at prat om været og sånt faktisk har en funksjon det og, at praten i seg sjøl bygger relasjoner, ikke bare innholdet i den. Og så har det vært gull å henge på forum i årevis, så man faktisk har et repertoar av temaer å snakke om og.

Jeg er typen som sier alt dette du tenker, og så tenker jeg de tankene etterpå. Det er der fyllaangsten kommer inn.
Jeg kjeder meg lett når samtalen blir gpp og overfladisk, så værprat er drepen for meg.

Matilda skrev:

Sånn er det i alle fall ikke for min del, Pebbles. Heller motsatt. Jeg er bare sjeleglad når det kommer noen som drar i gang en samtale, og som spør videre eller bytter samtaleemne når det går litt tråere, for da løsner det litt for meg og. Det er ikke at jeg ikke vil prate med folk. Jeg bare har så lite trening i det at jeg ikke veit hva jeg bør og kan si, og jeg tenker for mye på at det jeg sjøl skal si skal være interessant for den andre parten. Da blir det for mye tenking og for lite prat. ("Kan jeg spørre om det? Nei, det kan jeg vel ikke, da skjønner hun hvor rar jeg er." Og så får jeg aldri sagt noe og folk blir lei og går. Og så blir det enda vanskeligere neste gang.)

Det hjalp veldig å få en forståelse av at prat om været og sånt faktisk har en funksjon det og, at praten i seg sjøl bygger relasjoner, ikke bare innholdet i den. Og så har det vært gull å henge på forum i årevis, så man faktisk har et repertoar av temaer å snakke om og.

Pebbles? Det var JEG som sa noe klokt, altså, JEG, JEG! Ser du meg ikke? Hæ? Får jeg ikke den oppmerksomheten jeg fortjener?

Noldus skrev:

Har det? :haterværprat:

Ok, akkurat været i det uendelige er ikke min favoritt, heller, og absolutt ikke det jeg starter samtaler med sjøl. Men jeg klarer å se at det at folk tar initiativ til samtale er en god ting - at samtalen i seg sjøl kan være viktigere enn temaet. Det gjorde jeg ikke før. (Og her spiller det sikkert inn at jeg har blitt mobba i en del år og brukte lang tid på å riste av meg følelsen av hele tida å bli vurdert, å måtte passe meg og på å finne plassen min og bli trygg på meg sjøl - så jeg tar høyde for at det ikke bare skyldes at jeg er introvert.) Nå ser jeg i alle fall at samtale er en slags bekreftelse på at man er vennlig innstilt til hverandre og vil ha en hyggelig relasjon, og at mange oppfatter stillhet som stressende, som tegn på at relasjonen ikke er god. Og da er kanskje været et greit tema likevel.

Sjøl synes jeg det er deilig å kunne sitte i stillhet sammen med noen, men da må jeg først være trygg på at relasjonen vår er god. Det krever jo gjerne at man har prata sammen noen ganger først.

Etter mange runder med teamrolleanalyser og personlighetstester tror jeg faktisk at jeg har fått ganske mye større innsikt i hvordan det funker med intros, altså. Jeg er mindre nervøs for at det er stille noen sekunder, jeg spør og holder faktisk munn så de rekker å svare, jeg tolker litt klossete smalltalkforsøk med mest mulig velvilje og spinner videre.

Jeg er stort sett genuint nysgjerrig og interessert i andre mennesker, og synes det er morsomt å høre. Bortsett fra på tvungne skoletilstelninger. Da blir jeg trassig som en femåring. Selv om det også går bedre nå som jeg faktisk kjenner noen.