Redd for døden og holdning til eutanasi

Ikke redd for døden - for eutanasi

Jeg er ikke redd for selve døden, derimot er jeg svært redd for å være døende.
Er prinipielt for dødshjelp, men i praksis i mot, fordi jeg ikke ser hvordan det skal være mulig å løse alle de etiske dilemmaene.

Er ikke redd for å dø (men litt redd for å ikke skulle leve lengre), er usikker på om jeg er for eller imot aktiv dødshjelp.

I enkelte tilfeller er jeg nok helt klart for, men er usikker på om man klarer å sette grenser som aldri vil gi rom for tvil/skjønn.

Teofelia skrev:

Jeg er ikke redd for å dø, og ambivalent i forhold til eutanasi. Jeg er i prinsippet for, men ser for mange åpenbare fallgruver i praktiseringen av det, at jeg inntil videre har landet på å være mot.

Her er jeg også føler jeg.
Selv om det er greit å si at man må bestemme selv, så er man nok kanskje i en rimelig spesiell situasjon når man er syk, og da er jo spørsmålet om man vet sitt eget beste?

Jeg er ikke redd for å dø, jeg håper jo så klart at jeg slipper en lang, seig periode med mye sykdom og alt det der. Men jeg orker liksom ikke helt å forholde meg til det. Jeg kan jo ikke styre det uansett.

Jeg er ikke redd for å døden, men jeg blir livredd ved tanken på å forlate de jeg er glad i. Dere ser forskjellen?

Jeg har hatt nære slektninger som har nektet å ta imot livreddende behandling (min bestefar ville ikke operere svulsten i hjernen selv om han fikk brukbar prognose). De følte at deres tid på jorden var forbi og ikke trengte å leve videre. Dette respekterer jeg fullt ut. J

eg har også opplevd å se min bestemor gjennomgå et smertehelvete grunnet tykktarmskreft. Det er få jeg har elsket mer betingelsesløst enn henne, men på en måte hadde det vært greit om hun hadde fått kunne dø uten smertene hun gjennomgikk den siste tiden. På bakgrunn av den erfaringen tror jeg at jeg er for eutanasi, men jeg ser at det blir uhyre vanskelig å vite hvor man skal trekke grensene.

Ikke redd for å dø, men mot eutunasi.

Jeg har endt på et standpunkt mot abbort også, fordi jeg etter hvert har begynt å se selv et svært lite foster som liv. Det er ikke et absolutt standpunkt. Men der også ser jeg problemet med hvem skal avgjøre hva. Når slutter den døende å være tilregnelig? Hvor skal grensen gå for når det er greit å innvilge dødshjelp? Hvem skal få ansvaret det er å aktivt/passivt ende andres liv? Det finnes mange flere vanskelige spørsmål. Og så ser jeg at i en del tilfeller kan slutten bli vannvittig tøff og/eller uverdig.

Pokker heller, det er ikke lett å ta standpunkt og så holde på det i alle situasjoner.

Jeg er ikke redd for å dø, og både for og imot eutanasi. Jeg er redd for å dra i fra barna mine, redd for at det ikke vil være noen som vil ta vare på dem og støtte dem når de trenger det. Jeg er redd for å bli dødssyk, for det er jeg ikke så sikker på om jeg takler, jeg er også redd for å bli til bry.
Det er kanskje der jeg er mest imot eutanasi, at min skrekk for å bli til bry vil overskygge de verdier livet tross alt gir hvert sekund man har av det.

Jeg svarte at jeg ikke er redd for døden, og for eutanasi. Men ser absolutt dilemmaet ved eutanasi, på lik linje som ved abort. Enkelte kan nok oppleve et press/forventning om å avslutte liv, og da blir det helt feil. Så jeg synes reglene rundt evt måtte være kjempestrenge.

Jeg er ikke redd for selve døden, men livredd for å dø fra barna mine før de er voksne. Vi er så utrolig få igjen i vår familie så mannen hadde blitt svært så alene. Kun mamma som lever og mine to svigerinner (på alder med mamma) som bor et annet sted i landet kan ikke regnes med.
Jeg er i mot aktiv dødshjelp.

Jeg er ikke redd for døden, og er for eutanasi. Jeg er heller ikke redd for å dø fra ungene mine, for de har en flott pappa som er der for dem. Dersom jeg var i en situasjon der både jeg og mannen skulle dø og ikke ungene, så hadde jeg nok blitt redd for å dø fra dem, men hvor sansynlig er nå egentlig det? Jeg er nok mye mer redd for at ungene skal dø fra meg enn at jeg eller mannen skal dø.

Jeg er ikke redd for døden, og mot eutanasi.

Tjorven skrev:

Jeg er ikke redd for å døden, men jeg blir livredd ved tanken på å forlate de jeg er glad i. Dere ser forskjellen?

Her er jeg litt også.

Jeg er overhodet ikke redd for døden, men alt jeg må forlate gjør meg veldig trist.

Jeg er i utgangspunktet for eutenasi så sant et menneske er beregnelig og har en sykdom med dødlig utgang/har kort tid igjen å leve.

Jeg har ikke gjort meg opp en mening ang barn/umyndige.