Canisa skrev:
Jeg var nyutdannet da jeg startet på Legevakten, men jeg hadde vært der i fordypningspraksis og skrevet hovedoppgave derfra så avdeligslederen kjente meg og mine "evner". Jobbet som ferievikar på sommeren, og ble fast ansatt på høsten.
Jeg har ikke lært så mye, hverken før eller siden, som jeg gjorde på de årene på Legevakta. Er man usikker konferer man med de andre sykepleierne eller evt. med legene. Det er en hektisk arbeidsplass, for du vet aldri hva som venter deg. Det er ikke alltid de eldste, mest erfarne sykepleierne som gjør den beste jobben ...

Nei, det er jo klart. Men her på legevakta er det en sykepleier og en lege. (mulig de kan kontakte spl på sykehjemmet i samme bygget.. ikke vet jeg?)
Jeg forventer iværtfall at de kan mer enn meg når jeg kontakter dem.. ikke at de ber meg gi ungen min en paracet og vente en time fordi alle unger har så lav smerteterskel, når vi forteller hva som skjedde, hva vi så og at vi hadde mistanke om brudd i beinet til jentungen. Da vi ringte tilbake etter 45 minutter og forteller at jenta om mulig er enda mer grå i ansiktet, bare vil sove, ikke vil røre seg, ikke vil stå på beinet, ikke spiser sjokoladen hun fikk.. er helt ugjennkjennelig i ansiktet, så fikk vi beskjed om at legen var ute til middag og hun ville ikke kalle han inn igjen ennå... Mannen sa at vi kjører til sykehuset vi, og ringte kolleger på AMK og reiste til akuttmottaket.. enden på visa var helgips på beinet pga brudd i lårbeinet. Morro.
Heretter blir jeg å være sykepleier når jeg ringer - kan de være det, så kan jammen jeg også.
(selvfølgelig er det stor forskjell, og det er ofte vi har fått god hjelp på legevakta... men jeg legevakta vår må være en av de dårlige pga jeg hører de utroligste historier om det... nesten så det ikke er verdt å ringe dit, men å ringe rett til sykehuset)