Spinoff: Hvordan gi faen?

I diskusjonene rundt stress og stressmestring så er det flere som nevner at de har blitt flinkere til å gi litt mer beng og tenke at det er Godt Nok. Dette er noe jeg gjerne skulle ha lært meg. Min erfaring er at når jeg prøver å si til meg selv at noe er Godt Nok så ender jeg likevel opp med dårlig samvittighet i ettertid.:(

Hvordan kan man vite at Godt Nok er Godt Nok?;)

Det lurer jeg også på, så her skal jeg følge med.

Jeg tror man bare må prøve det noen ganger. Gi beng og så gi beng i den dårlige samvittigheten. Etter mange nok beng-er blir man tryggere på at det faktisk ER godt nok og kan klappe seg selv på skuldra.

Jeg adopterte et tall. 80 % av det jeg syns er passe er forbløffende ofte mer enn godt nok.

jolie skrev:

Jeg tror man bare må prøve det noen ganger. Gi beng og så gi beng i den dårlige samvittigheten. Etter mange nok beng-er blir man tryggere på at det faktisk ER godt nok og kan klappe seg selv på skuldra.

Signerer - det blir en vane etterhvert.
Tenk litt over "Hva er det verste som kan skje?" om du ikke gir 100%.

Bourbon usually does the trick.

Nei, dette er jeg ikke noe flink til. Øve, øve.

smilefjes skrev:

Jeg adopterte et tall. 80 % av det jeg syns er passe er forbløffende ofte mer enn godt nok.

Jeg er en åttiprosenter. Og alle er strålende fornøyd med meg.

Men for å være alvorlig: Det med dårlig samvittighet er en uvane, et tankeskjema som har blitt automatisk, og som man må ta tak i som enhver uvane.

Problemet er ofte at folk egentlig ikke vil bli kvitt uvanen fordi den er slags valuta. Det er litt sånn at om man ikke gjør en ting, men har dårlig samvittighet så er det slags avlat. "Ok, så laget jeg ikke kake til kakebasaren, men jeg har dårlig samvittighet. " Så jeg tror at først må man fjerne tanken, virkelig tenke over at det å ha dårlig samvittighet er ikke nyttig for noen. Enten så får man gjøre en ting eller så får man la vær. Det er helt poengløst å gå og ha dårlig samvittighet. Selvplaging, men også et skjold mot kritikk. "Ikke kritiser meg for dette, for jeg har jo dårlig samvittighet".

Så jeg tror at om man skal bli kvitt denne uvanen så får man ta en ærlig vurdering på hva slags sekundærgevinster det gir en, enten som kritikkskjold eller som avlat. Og så får man tenke om man trenger det eller om man kan la være å bruke det, og så får man venne seg av med det som en uvane.

Helt enig med Esme!! Kunne ikke sagt det bedre selv!

Det handler litt om selvtillit og trygghet på seg selv. Man må ha litt ryggrad for å tåle at noen protesterer, for å tåle å levere fra seg noe som er godt nok og ikke 120 %. Man må tåle at sjefen spør om noe kunne vært gjort anderledes, og da må man tåle og kunne svare: "Sikkert, men det er det jeg har kapasitet til akkurat nå." Det er en treningssak, for ofte henger dårlig samvittighet sammen med følelsen av å ikke strekke til. Man må finne den tryggheten som sier at man strekker til.

Jeg hadde en aha-opplevelse for noen år siden. Jeg hadde en jobb der jeg tok alsvar for alt det var mulig å ta ansvar for, jeg jobbet meg ihjel og tenkte jobb døgnet rundt, og følte meg bare utilstrekkelig. Så sluttet jeg med det, og bestemte meg for å sette ned foten (det var jo en nødvendighet, jeg hadde ikke holdt ut ellers). JEg ble flinkere til å gå hjem, si "beklager, det rekker jeg ikke", og gjett hva? De var fornøyde med meg likevel.

Njah, det kan handle om annet enn selvtillit også, jeg er hundre prosent trygg på at jeg gjør en helsikes god jobb, og at jeg definitivt kan gå fra mindre oppgaver med god samvittighet, mitt problem er vel hovedsakelig at jeg ikke stoler på at andre klarer å gjøre oppgavene på den måten jeg mener de bør gjøres. Pliktfølelsen ovenfor alle som blir påvirket av jobben jeg gjør er vel den vanskeligste å droppe.

Og jeg vet det er teit, altså.

Jeg vet det høres flåsete ut, men: ta tankene til fange. Bli bevisst på hva du tenker, og sortér tankene i oppbyggelige og nedbrytende. De fleste av oss klarer veldig godt dette, og vet hvilke som er hva, men vi gjør det ikke. I stedet kverner vi rundt på de nedbrytende "dette er ikke godt nok"-tankene, gjerne i den tro at det å ha dårlig samvittighet gjør oss til bedre mennesker.

Dette var noe jeg bare måtte lære meg å gjøre, for jeg kan spinne på samme tankene i månedsvis, om ikke år. Og det krever krefter jeg overhodet ikke har råd til å bruke slik. Nok en floskel, men det er faktisk "bare å gjøre det". Og det er en treningssak, man blir fort veldig mye bedre.

Det er på samme måte som kunsten å si nei. Det er en øvelsessak, og jeg har blitt bedre.

Oftest kan det meste bli bittelitt bedre, kulere, mer stringent, klarere, morsommere eller mer presist. Men hvis grensenytten av å komme dit er for liten, så er det ikke verd det.

Og ja, man må antakelig øve seg litt på å se seg selv i speilet de gangene noen spør etter noe innenfor 20 %. Og stå for prioriteringen - det var annet som fremsto som viktigere da. Egen helse, for eksempel. Hente barn. At man ikke har betalt for å jobbe 140 %. At en annen jobb hastet mer, spurte først, er sjef eller hva-har-du som passer i den enkelte situasjon.

Det er i første rekke en treningssak, men det er også en alders- eller kanskje helst en erfaringssak. I alle fall er det det for meg.

Der jeg før måtte jobbe 110 % for å oppnå godt resultat, kan jeg i dag glatt oppnå samme eller bedre resultat ved å jobbe 80 %. Det skyldes at jeg er dyktigere, mer erfaren og har bedre selvtillit enn jeg hadde for 10 år siden.

Ikke helt det svaret man ønsker seg, kanskje, men for meg er det i alle fall ikke noe annet enn tid som har hjulpet.

Jeg har inntrykk av at en del kvinner gjemmer seg litt i en slags offer-rolle, der de sliter seg ut fordi de "må" ha kontroll og overoppsyn med alt. En del later til å like det også, og forventer sympati eller beundring fordi mannen og barna ikke er dugelige til noe som helst uten at *hun* styrer og steller. Men til syvende og sist har voksne mennesker ansvar for eget liv. Moren min har i alle år klaget på at det er bare hun som lager middag der i huset, men jeg har aldri hørt henne spørre pappa (eller lillebror, da han bodde hjemme) om de ville bidra. Hvert bidige år klager hun like mye over det digre selskapet hun steller i stand i romjula, men hun vil hverken kutte ned eller avlyse. Da greier jeg ikke å opparbeide den store sympatien, rett og slett.

Takk for alle gode og kloke svar! Jeg synes Esme som vanlig sier så mye klokt, men jeg får ikke prikket.

Øve er fint. Jeg tror også at det kan være en god idé å bestemme seg for å slutte med ordet BØR. Bør finnes ikke. Det finnes bare ting jeg MÅ og ting jeg har LYST til. De tingene jeg tenker at jeg BØR kan jeg analysere og finne ut om det er noe jeg MÅ gjøre, eller noe jeg har LYST til å gjøre. Er svaret nei på begge deler, da trenger jeg heller ikke gjøre det.

Maverick skrev:

Njah, det kan handle om annet enn selvtillit også, jeg er hundre prosent trygg på at jeg gjør en helsikes god jobb, og at jeg definitivt kan gå fra mindre oppgaver med god samvittighet, mitt problem er vel hovedsakelig at jeg ikke stoler på at andre klarer å gjøre oppgavene på den måten jeg mener de bør gjøres. Pliktfølelsen ovenfor alle som blir påvirket av jobben jeg gjør er vel den vanskeligste å droppe.

Og jeg vet det er teit, altså.

Ja, jeg kjenner igjen det også, altså. My way or no way.

Maverick skrev:

Njah, det kan handle om annet enn selvtillit også, jeg er hundre prosent trygg på at jeg gjør en helsikes god jobb, og at jeg definitivt kan gå fra mindre oppgaver med god samvittighet, mitt problem er vel hovedsakelig at jeg ikke stoler på at andre klarer å gjøre oppgavene på den måten jeg mener de bør gjøres. Pliktfølelsen ovenfor alle som blir påvirket av jobben jeg gjør er vel den vanskeligste å droppe.

Og jeg vet det er teit, altså.

Jeg er også veldig der fra naturens side, det går veldig mye fortere hvis jeg gjør det selv, og det blir ærlig talt som oftest bedre også. I hvert fall slik jeg vil ha det. Men man blir aldri noen god leder hvis man ikke blir en god delegerer. Har jeg lyst å være leder? Jepp. Har jeg lyst til å gjøre alt selv i overskuelig fremtid? Nopes. Øve.

Maverick skrev:

Njah, det kan handle om annet enn selvtillit også, jeg er hundre prosent trygg på at jeg gjør en helsikes god jobb, og at jeg definitivt kan gå fra mindre oppgaver med god samvittighet, mitt problem er vel hovedsakelig at jeg ikke stoler på at andre klarer å gjøre oppgavene på den måten jeg mener de bør gjøres. Pliktfølelsen ovenfor alle som blir påvirket av jobben jeg gjør er vel den vanskeligste å droppe.

Og jeg vet det er teit, altså.

Jeg syns ikke det er teit. Det er en av mine aller mest vanskelige mentale øvelser å klare å si at håkkei - nå skal noen andre få ta ansvar. Og det kan hende det medfører at noe går galt. Og jeg skal ikke rydde opp, stupe inn eller noenting - jeg skal la det gå og la andre ta ansvar for seg selv og lære the hard way at de faktisk må stå for dette ansvaret. Selv. Det er virkelig ikke lett altså.

Welcome to the 80% community.

Slutter meg til 80%erne. For min del hadde jeg et helt konkret vendepunkt: jeg leverte en avhandling og så skulle jeg skrive en prosjektbeskrivelse og forberede en forelesningsrekke (12 dobbelttimer) om et tema jeg ikke kunne veldig mye om på over et pensum jeg ikke hadde lest i løpet av to uker. Jeg var fullstendig på randen, men framtid og økonomi og det meste var avhengig av at jeg klarte å levere. Det gikk noenlunde - forelesningene var ikke mer enn passe gode, men de fungerte, jeg fikk midlene jeg søkte om og jeg falt ikke i ned i en avgrunn av skam fordi jeg ikke hadde gjort mitt beste. Etter det har jeg skjønt at dette er noe jeg må øve på. Jeg begynte med å halvere tiden jeg brukte på å forberede forelesninger og skriftlige arbeid, og siden har det gått bedre og bedre. Nå føler jeg i grunnen at jeg snarere burde skjerpe meg litt.