Når begge voksne er med på tur, hvem kjører bilen?

Kjører vi min bil, er det som regel jeg som kjører. Kjører vi Mannens bil, kjører som regel han.

3barnsmor skrev:

Nei, antagelig så gjør jeg ikke det. Jeg tenker at det at man kjører lite bare medvirker til at man liker det enda mindre, mestring gir glede det og.

I hverdagen kjører jeg mer enn mannen min. Han samkjører endel med brødrene sine til jobb, så det er ikke hver dag han kjører på jobb. Så totalt sett på en uke kjører jeg mer enn mannen min. Men hvis begge er i bilen kjører han, greit for meg. (Jeg har faktisk kjørt MYE mer på 5 år enn venninna mi har gjort på 20 år. Antakelig har jeg kjørt ganske mye mer enn de fleste som har hatt lappen i 5 år.)

Vi er like glade i å kjøre begge to, men mannen er mindre glad i å sitte på - hvis han skal kjøre bil, så liker han best å sitte bak rattet selv ...og det har ingenting med om det er jeg, venner, svigermor el. andre som kjører, han kan bare ikke fordra å være passasjer. Helt greit for meg igrunnen, for vi kjører mest sammen når vi skal på langturer og da har jeg det vel så greit i passasjersetet med DVD-spiller og full avslapping 😉

I hverdagen bytter vi på, det blir mest tilfeldig.

Anne C har et poeng. Selv om det alltid er mannen som kjører når man er sammen, er det ikke dermed gitt at dama kjører mindre enn mannen. Kan hende dama har en jobb der hun kjører hver dag, eller lignende, og derfor ikke gidder å kjøre på fritiden.

Anne C skrev:

Antakelig har jeg kjørt ganske mye mer enn de fleste som har hatt lappen i 5 år.)

Jeg har også bare hatt lappen i litt over 5 år nå. Kjørte opp i mai 2003 og jeg har kjørt mye. Omtrent hver dag. Vi har jo hele tiden hatt bil og jeg har omtrent overtatt bilen.

Her er det stort sett mannen som kjører om vi er ute på tur sammen. Det er nok mest fordi jeg (til tross for en alder på 30 år) ikke kjørte opp før for ca 5 mnd siden og dermed er det bare blitt slik nå også...

Jeg har hatt lappen lenger enn mannen (10 år i juni) men har liksom bare aldri syntes det var noe gøy å kjøre. Jeg er GOD til det, jeg kan reglene og får alltid høre at jeg er en flink sjåfør, men jeg trives best som passasjer, der jeg kan sitte og skravle (jeg kan ikke snakke for mye mens jeg kjører, nemlig), lukke øynene og nyte musikken eller følge med på ting rundt meg. Mye mer avslappet.

Hos oss er det nesten alltid jeg som kjører. Drømmeprinsen har ikke egen bil - han er virkelig ikke opptatt av å hverken eie eller kjøre bil. Jeg derimot liker godt å frese langs veiene.

Når vi kjører langt er det oftest mannen som kjører mest. Jeg kjører da så han får pause. Så på en tur på tre timer kjører jeg kanskje en eller noe sånt.

Jeg er egentlig ganske glad i å kjøre bil, men mest glad id et når jeg kjører alene. Kommer sikkert av usikkerhet tenker jeg. Og jeg kjører så og si hver dag på jobb, bortsett fra nå når jeg er sykemeldt da.

Tror ikke dette handler så mye om innlærte kjønnsmønster lenger. Bare om hvem som liker det og ikke, og vaner innad i familien.

Foreløpig er det bare jeg som kjører. Jeg har hatt lappen en måned, og jeg tror vi kan telle på to fingre hvor mange ganger Mannen har fått kjøre etter det. Han har tross alt alltid kjørt i de snart syv årene vi har vært sammen, så jeg har litt å ta igjen. :P Jeg regner med at det dabber av etter hvert, og at det sikkert blir litt hipp som happ.

For tiden er det jeg som kjører siden mannen har gips fra rompe til hæl.

Da vi kjøpte bil var det alltid jeg som kjørte. Mannen var rett og slett ikke så god på bykjøring. Nå har han kommet seg og det er som regel han som kjører. Da jeg var gravid med knerten orket jeg ikke kjøre fordi jeg var så konstant dårlig. Så det henger igjen.

Når vi skal på langtur, så deler vi på å kjøre.

007 skrev:

Mannen. Han liker å kjøre bil, jeg hater det.

Som jeg skulle ha sagt det selv.

Mannen kjører alltid. Og jeg erter ham for det. Han misliker sterkt å sitte på med andre, og foretrekker å kjøre selv i enhver sammenheng. I fjor sommer kjørte vi helt til Lofoten på 2-3 dager, og jeg satt ikke bak rattet en eneste gang. Men jeg kjører jo hver dag, men det blir omtrent bare småturer, ikke særlig lenger enn 30 min, så jeg kunne trenge trening på langkjøring, og jeg unngår bykjøring i Oslo. Det skal sies at det ikke gjør meg noe å være passasjer, ellers hadde det nok vært et diskusjonspunkt hos oss. Innimellom erter jeg og insisterer på å kjøre.

På langturer bytter vi på, men når vi skal på turer i forholdsvis nærhet er det han som kjører. Jeg kjører bil daglig, så på fritiden kan han kjøre.

Vi bytter på. Tror det er sånn noenlunde jevnt fordelt hvor mye vi sitter bak rattet. I sommer, derimot, tipper jeg han kommer til å kjøre mest, for da skal vi kjøre i Storbritannia, og jeg gruer meg til å kjøre på 'feil' side.

Mannen tok ikke lappen før for en stund siden, så jeg har kjørt i alle de år. Nå lar jeg han kjøre.

Jeg kjører mye i hverdagen. Vi bor sånn til at vi må kjøre uansett hva vi skal gjøre. I tilegg har jeg en jobb som jeg kjører en del i. Når hele familien skal ut så er det mannen som kjører. Han hater å sitte på. Han stresser seg opp uvahengig av hvem han sitter på med. Da han stesser opp meg. Derfor liker ikke jeg å kjøre med han i passasjersete. Når vi kjører langt liker ikke jeg å kjøre. Jeg har aldri likt å kjøre langturer. Jeg er gjerne med som passasjer men kjøre da, nei takk. Jeg er et sovedyr på langkjøring. Jeg sover utrolig mye da. Sånn har jeg vært hele livet. De gangene jeg kjører langt sliter jeg med å holde meg våken. Jeg må stadig stoppe for å våkne. Jeg føler ikke at det er trygt.

Jeg, mannen kjører ikke - dessverre. Derfor blir det lite lange bilturer på oss. Jeg gidder ikke sitte å kjøre i timesvis og dagesvis... Det hadde vært kjekkere om jeg bare kunne sitte og slappe av og se meg rundt.

Mannen; jeg har ikke førerkort. 😮

Jeg har alltid kjørt mye, også de gangene jeg har hatt en mann ved min side. Det har aldri vært noen innarbeidede vaner om at han eller jeg skulle kjøre "mest" eller "alltid".

Mjau skrev:

Tror ikke dette handler så mye om innlærte kjønnsmønster lenger. Bare om hvem som liker det og ikke, og vaner innad i familien.

Nei? Dette er omtrent akkurat det samme argumentet som brukes om deling av fødselspermisjonen. Hver enkelt (familie) mener at de deler slik det passer best for dem, og at det ikke har noe med kjønnsrollemønstre å gjøre. Men jeg tror det har. Både for permisjoner og bilkjøring.

3barnsmor skrev:

Jeg tenker at det at man kjører lite bare medvirker til at man liker det enda mindre, mestring gir glede det og.

Ja nemlig. Og da får man aldri "snudd på flisa".

amo skrev:

Mannen tok ikke lappen før for en stund siden, så jeg har kjørt i alle de år. Nå lar jeg han kjøre.

Kjempebra, han trenger å øve for å bli en god sjåfør.
Rart at ikke mennene til de kvinnene som aldri kjører, sier det samme.