Enig med han her?

Jeg mener det kommer an på både barnet og på barnehagen.

- Ingen ser ut til å ha stilt det viktigste spørsmålet: Hva er best for barnet? sier Haarklou, som denne uken holder kurs for vordende adoptivforeldre og barnevernspedagoger i Bergen.

Haarklou må gjerne stå fram med sine synspunkter, men dette må jeg si var rimelig nedlatende og lite gjennomtenkt. Det har så vidt meg bekjent vært en god del forskning på dette området, og selv om resultatene av forskningen ikke alltid støtter denne mannens synspunkter, behøver det ikke å bety at den ikke har barnet i fokus.

En psykolog jeg snakket med for litt siden skrev hovedoppgaven sin (eller hva man nå kaller det) om hvordan barnets alder ved barnehagestart påvirker barnet ut i fra et psykisk perspektiv. De resultatene hun fant var at barn på 10-12 måneder opplever tidlig barnehagestart som mye mindre traumatisk enn f.eks treåringene. Blant annet fordi de ikke har tidsperspektiv a la treåringer. En faktor som var viktigere enn alder, var at barnehagen hadde kompetent og trygt personale.

Jeg har ikke så sterke meninger om emnet, men tviler vel på at barn som hverken kan gå eller spise noe selv, har så veldig stort behov for sosialisering utover samvær med foreldre, evt. søsken og andre de møter i naturlige settinger.

Sitron skrev:

Ikke alle ønsker å ha permisjon.

Jeg synes man bør ta seg litt tid til å være sammen med babyen sin, i det minste det første året. Hvis ikke, bør man kanskje vente med å få barn til man har tid.

Tjorven skrev:

Barnehagen til ungene har 3 voksne på 9 barn på småbarnsavdelingen og 3 voksne på 18 barn på storbarnsavdelingen. Jeg trodde det var det lovpålagte minimum av personale pr barn i de aldersgruppene.

Nettopp av den grunn vurderer bydel Grünerløkka å definere alle barn født i 2006 som 3-åringer slik at de kan flyttes til storbarnsavdeling og dermed spare personale. Noen av de barna har jo akkurat blitt 2.

Triksing og mixing; med tall, kvadratmeter og div. annet: Vips så kan man putte inn noen ettåringer til. Det er min (dårlige) erfaring.

Benzo skrev:

Jeg har ikke så sterke meninger om emnet, men tviler vel på at barn som hverken kan gå eller spise noe selv, har så veldig stort behov for sosialisering utover samvær med foreldre, evt. søsken og andre de møter i naturlige settinger.

Det er jo forskjeller her, som med alt annet. Iben har elsket mennesker fra hun var liten. Hun har aldri vært redd eller ikke ønsket å gå til noen, hun har utforsket fra hun kunne bevege seg og alltid strukket seg mot det som er nytt. Hun hadde et soleklart behov for å utvide grensene sine. Jeg ser jo at ikke alle barn er slik. Så hvorfor skulle ikke hun kunne være slik når andre ikke er det?

Føler ofte barnebygg driver butikk og ikke omsorg ja. Mens de som driver barnehagene er blitt veldig rike. Barnebygg er privat barnehage.

Benzo skrev:

Jeg har ikke så sterke meninger om emnet, men tviler vel på at barn som hverken kan gå eller spise noe selv, har så veldig stort behov for sosialisering utover samvær med foreldre, evt. søsken og andre de møter i naturlige settinger.

Dette stemte ikke for storebror. Virkelig ikke.

Jeg er til dels enig med ham, og jeg personlig hadde ikke vært komfortabel med å levere en ettåring i barnehage.
Samtidig så er jeg enig med Irma ang. treåringenes tidsperspektiv. Fra 2 til 3 år har podens forståelse av tid, og følelse av hva som er lenge forandret seg mye. For vår del var en rolig og myk barnehagestart på liten småbarnsavdeling perfekt da han var 2 år, men jeg hadde nok heller ventet til han var 3 år om vi ikke fikk plass i den barnehagen vi ønsket.

Syntes dette var litt vittig jeg da.. siterer:

- Psykologer har et regnestykke for dette. Som en tommelfingerregel sier vi to år for et barn som lever sammen med mor. For et barn som har mistet sin mor, et stort traume i seg selv, dobler vi tidsrommet. Det vil si at et adoptivbarn som kommer til Norge når det er to år, må ha fire år på å bygge opp tilknytning til en ny mor. Fasit: Barnehagestart tidligst i seks års alderen.

Joika skrev:

Syntes dette var litt vittig jeg da.. siterer:

- Psykologer har et regnestykke for dette. Som en tommelfingerregel sier vi to år for et barn som lever sammen med mor. For et barn som har mistet sin mor, et stort traume i seg selv, dobler vi tidsrommet. Det vil si at et adoptivbarn som kommer til Norge når det er to år, må ha fire år på å bygge opp tilknytning til en ny mor. Fasit: Barnehagestart tidligst i seks års alderen.

Ja, jeg stusset litt på det. Et barn som da kommer hit som treåring vil jo slite med skolestarten...

Joika skrev:

Syntes dette var litt vittig jeg da.. siterer:

- Psykologer har et regnestykke for dette. Som en tommelfingerregel sier vi to år for et barn som lever sammen med mor. For et barn som har mistet sin mor, et stort traume i seg selv, dobler vi tidsrommet. Det vil si at et adoptivbarn som kommer til Norge når det er to år, må ha fire år på å bygge opp tilknytning til en ny mor. Fasit: Barnehagestart tidligst i seks års alderen.

Leste ikke hele artikkelen jeg da, men 6 års-aldreren var vel litt drøyt. Likevel, har man oppegående foreldre som sørger for at man får jevnlig omgang med andre barn, er det vel ingen regel som sier at man må gå i barnehage.

Niobe skrev:

Ja, jeg stusset litt på det. Et barn som da kommer hit som treåring vil jo slite med skolestarten...

Det gjorde adoptivbarnet til noen naboer. Foreldrene er særdeles oppegående. Nå vet jo ikke jeg dyptliggende årsaker i det hele tatt og vil ikke spekulere i det, men han hadde det veldig vanskelig i relasjoner med andre.

rine skrev:

Leste ikke hele artikkelen jeg da, men 6 års-aldreren var vel litt drøyt. Likevel, har man oppegående foreldre som sørger for at man får jevnlig omgang med andre barn, er det vel ingen regel som sier at man må gå i barnehage.

Det er vel strengt tatt litt for sent å sende en seksåring i barnehagen uansett....

Sitron skrev:

Det er jo forskjeller her, som med alt annet. Iben har elsket mennesker fra hun var liten. Hun har aldri vært redd eller ikke ønsket å gå til noen, hun har utforsket fra hun kunne bevege seg og alltid strukket seg mot det som er nytt. Hun hadde et soleklart behov for å utvide grensene sine. Jeg ser jo at ikke alle barn er slik. Så hvorfor skulle ikke hun kunne være slik når andre ikke er det?

Selvfølgelig er det store forskjeller, men i det store og hele, tror i hvert fall jeg at foreldre klarer å dekke den sosiale biten frem til de har passert året og vel så det. At barn tar stor skade av det, tror jeg imidlertid ikke.
Det å ikke være redd for å gå til fremmede blir ikke sett på som noe udelt positivt bestandig, i hvert fall ikke i psykologiens verden. Søskenbarnet mitt var et slikt oversosialt barn, men som voksen grenser hun til det usosiale. Så der er det også store forskjeller.

Jeg er veldig glad for at vi har hatt muligheten til å velge for våres barn, ville ikke ha de i barnehagen som 1 åringer, så ikke noe behov for det for ungene sin del eller, de har begynt i barnehagen da de har vært mellom 2 og 3 år.

Mange foreldre har behov for barnehageplass til barnet fra 1 års alder eller før det også, fordi de ikke har noe valg, med tanke på jobb og sånt så kan barnehagen være den beste løsningen for de. men å si at barnet har behov for barnehageplass ved 1 års alder synes jeg høres litt rart ut.

I alle disse debattene er det en ting som jeg føler blir forbigått i stillhet:
Hva gjøres for dem som faktisk ønsker å være hjemme lenger med barna?
Kontantstøtten er pr i dag en vits, det er ikke noe reelt alternativ til en jobb med fast inntekt.
Hvem i alle dager kan leve på 3500 i måneden?
Ikke alle har en partner som tjener nok til at det er økonomisk forsvarlig at den andre er hjemme ett år eller to ekstra.
Jeg ønsket så inderlig å være hjemme ett år til da permisjonen gikk ut, men jeg kunne rett og slett ikke.
Siden jobben jeg hadde hatt frem til fødsel var et vikariat var jeg uten jobb, og NAV pustet meg i nakken og truet med å ta fra meg dagpengene om jeg ikke søkte på en heltidsstiling fremfor den deltidsstillingen jeg etterhvert fikk meg.
Det var ikke snakk om å høre på at denne stilingen fort kunne bli heltid fordi den aktuelle bedriften var underbemannet.
I tillegg presterte kvinnemennesket som var min saksbehandler å fortelle meg at "jeg ble jo tussete av å bare surre hjemme med den ungen hele dagen!"

Jeg tror at for mange er det ikke et valg man tar for å "sosialisere barnet" eller fordi man setter karrieren først - men rett og slett fordi det er den eneste muligheten til å holde økonomien på rett kjøl.

Enhjørning skrev:

Jeg tror at for mange er det ikke et valg man tar for å "sosialisere barnet" eller fordi man setter karrieren først - men rett og slett fordi det er den eneste muligheten til å holde økonomien på rett kjøl.

Jeg vil nå tro at de fleste 1 åringer som har barnehageplass har det fordi foreldrene trenger det for å få det til å gå rundt og ikke fordi de mener at et åringen bør gå i barnehagen for å sosialiseres.

Vi har kunne velge fordi vi har hatt forskjellige arbeidstider, vi hadde ikke hatt muligheten til å velge ellers, kunne ikke ha valgt bort en inntekt for å være hjemme da de 3 eldste gikk i barnehagen i allefall.

Jeg er ikke i tvil om at Poden hadde hatt best av å vente til han var 2 år med å begynne i barnehagen, men det hadde vi ikke råd til. Og jeg hadde nok blitt sprø = ikke en god mamma, om jeg skulle gått hjemme i to år.

Enhjørning skrev:

I alle disse debattene er det en ting som jeg føler blir forbigått i stillhet:
Hva gjøres for dem som faktisk ønsker å være hjemme lenger med barna?
Kontantstøtten er pr i dag en vits, det er ikke noe reelt alternativ til en jobb med fast inntekt.
Hvem i alle dager kan leve på 3500 i måneden?
Ikke alle har en partner som tjener nok til at det er økonomisk forsvarlig at den andre er hjemme ett år eller to ekstra.

Jeg er veldig glad for at vi hadde kontantstøtten da jeg var hjemme et år ekstra i ulønnet permisjon. Året var godt planlagt, og det gikk greit økonomisk selv om mannen min ikke har noen kjempeinntekt.
Men hvis ikke, er det statens sitt ansvar å sørge for at man har råd til å være hjemme? Er det staten sitt ansvar å yte en støtte som er et reelt inntektsalternativ? Det er jeg vel litt i tvil om, selv om jeg muligens skulle ønske det gikk an. 😉

Vel, er man aleneforelder og får OS, så kan man i realiteten være hjemme i 3 år. Hvor rettferdig er det, liksom.