Om å dømme andres barn

Dette er en spinoff fra tråden "opprevet morshjerte". Jeg velger å lage det som spinoff for jeg skjønner godt at hovedinnlegger i nevnte tråd var opprevet og lei seg, og ønsker ikke at noen skal oppfatte det jeg nå skriver som kritikk av henne.

Det jeg reagerte på var flere av svarene i tråden. Her omtales en jente i 10. klasse som "drittjente", megge, en skriver at "10.klassinger som har så liten selvinnsikt, og har et sånt makt-og overkjørselsbehov burde ikke få være med på skoleballet", og så videre.

Og da er det jeg lurer litt. Er man egentlig noe bedre enn denne 10. klasse-jenta, når man dømmer henne på denne måten? Og videre - har vi ikke plass i samfunnet til barn med spesielle behov eller problemer eller atferdsvansker?

Jeg må innrømme at jeg er litt inspirert av en film jeg så deler av på Hallmark i går kveld. Den handlet om en mor med 7 barn, hvor visstnok de fleste hadde en eller annen diagnose innen autismespekteret. Barn som ikke greide å holde seg innenfor de oppleste og vedtatte normene, og hvor både skole og andre foreldre sukket og bar seg, og moren endte med å be om unnskyldning for barna sine, gang på gang.

Bør "problembarna" ekskluderes? Hva tenker dere?

Nei, de bør ikke ekskluderes, men de bør få skikkelig hjelp. Jeg syns at når man er 15 år så bør man vite hva som er akseptabelt og si og ikke si. Vet de ikke det så har det svikta en eller annen plass, sannsynligvis hjemme.

Jeg tenkte vel det samme som deg, bina.

polarjenta skrev:

Nei, de bør ikke ekskluderes, men de bør få skikkelig hjelp. Jeg syns at når man er 15 år så bør man vite hva som er akseptabelt og si og ikke si. Vet de ikke det så har det svikta en eller annen plass, sannsynligvis hjemme.

Tull. Har ein t.d. ein Aspergersdiagnose så evnar ein ikkje å spegle sin eigen sosiale oppførsel i forhold til andre på same måten som "normale" folk gjer. Dei kan lære reglar for korleis det er lurt å oppføre seg å kva som er lurt/ikkje lurt å seie, men den grunnlegggjande empatien som andre har "i seg" manglar desse borna/ungdommane/vaksne.

polarjenta skrev:

Nei, de bør ikke ekskluderes, men de bør få skikkelig hjelp. Jeg syns at når man er 15 år så bør man vite hva som er akseptabelt og si og ikke si. Vet de ikke det så har det svikta en eller annen plass, sannsynligvis hjemme.

Jeg syns du trekker alt for voldsomme konklusjoner. Det eneste vi vet er at jenta uttalte at en annen jente ikke var noe fin i kjolen sin, og at hun ikke var fin på håret. Ordvalget vet jeg jo ikke.

Kan du si med hånden på hjertet at du aldri, bevisst eller ubevisst, har sagt noe som har såret andre?

For all del, det kan godt hende at jenta har store problemer, og det kan også godt hende at noe har sviktet. Men en slem kommentar syns jeg er litt lite grunnlag for å trekke så store konklusjoner.

Alfa skrev:

Tull. Har ein t.d. ein Aspergersdiagnose så evnar ein ikkje å spegle sin eigen sosiale oppførsel i forhold til andre på same måten som "normale" folk gjer. Dei kan lære reglar for korleis det er lurt å oppføre seg å kva som er lurt/ikkje lurt å seie, men den grunnlegggjande empatien som andre har "i seg" manglar desse borna/ungdommane/vaksne.

Jeg burde kanskje understreket at jeg ikke mente barn/ungdom med en diagnose av noe slag, det være seg asberger eller andre ting. Jeg snakker om tilsynelatende normal ungdom som man kan forvente seg at oppfører seg ordentlig.

polarjenta skrev:

Jeg burde kanskje understreket at jeg ikke mente barn/ungdom med en diagnose av noe slag, det være seg asberger eller andre ting. Jeg snakker om tilsynelatende normal ungdom som man kan forvente seg at oppfører seg ordentlig.

Ein Asperger er ein tilsynelatande normal ungdom. Du kan ikkje sjå på ein person at han/ho har Aspergers, og det er vel litt av kjerna i problemstillinga her.

De fleste ungdommer - eller folk generelt - som oppfører seg dårlig har jo ingen diagnose. Men det er ofte umulig å vite. Jmf barn på kaffebar-tråden så gjelder jo det samme der egentlig. Den spinnville fireåringen som ligger på gulvet og roper og skriker kan faktisk ha en diagnose, men h*n kan også være skrekkelig bortskjemt.

Alfa skrev:

Tull. Har ein t.d. ein Aspergersdiagnose så evnar ein ikkje å spegle sin eigen sosiale oppførsel i forhold til andre på same måten som "normale" folk gjer. Dei kan lære reglar for korleis det er lurt å oppføre seg å kva som er lurt/ikkje lurt å seie, men den grunnlegggjande empatien som andre har "i seg" manglar desse borna/ungdommane/vaksne.

Ja, for eksempel.

Det kan jo selvsagt hende at jenta sa det bevisst for å være slem - men fra det og til å hevde at foreldrene har sviktet, det syns jeg er temmelig drøyt.

Jeg husker tilbake til ungdomsskolen da hele klassen skulle ha klassemøte, med lærere, om ei jente som hadde mange problemer, og som kunne komme med stygge og sårende kommentarer. Jenta selv var selvfølgelig ikke til stede, og saueflokken med idiotpubertaletenåringer kom selvfølgelig med styggere og styggere kommentarer om jenta selv, mens kjøtthuelærerne satt og nikket.

bina skrev:

Jeg syns du trekker alt for voldsomme konklusjoner. Det eneste vi vet er at jenta uttalte at en annen jente ikke var noe fin i kjolen sin, og at hun ikke var fin på håret. Ordvalget vet jeg jo ikke.

Kan du si med hånden på hjertet at du aldri, bevisst eller ubevisst, har sagt noe som har såret andre?

For all del, det kan godt hende at jenta har store problemer, og det kan også godt hende at noe har sviktet. Men en slem kommentar syns jeg er litt lite grunnlag for å trekke så store konklusjoner.

Selvsagt kan jo ikke jeg vite, men sånn som jeg leste nevnte diskusjon så virket det som om denne jenta ofte gjorde slike ting, og at det var problemer i forhold til denne jenta og da syns jeg hun bør få hjelp fordi det til syvende og sist kommer til å gå utover henne selv.

Jeg kan selvsagt ikke si at jeg aldri har såret noen, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sagt til noen at de er stygge.

bina skrev:

Ja, for eksempel.

Det kan jo selvsagt hende at jenta sa det bevisst for å være slem - men fra det og til å hevde at foreldrene har sviktet, det syns jeg er temmelig drøyt.

Heilt einig med deg. Eg har ein Asperger i nær familie, og knapt noko barn eg kjenner har fått så målretta og omsorgsfull oppdragelse som han. Då gjer det meg ekstra forbanna at folk som ikkje veit om diagnosen hans automatisk skuldar den "dårlege" oppførselen hans på dårlege foreldre og dårleg oppdragelse.

bina skrev:

Kan du si med hånden på hjertet at du aldri, bevisst eller ubevisst, har sagt noe som har såret andre?

Det tenkte jeg også...

Og selv om det begynner å bli leeeeenge siden tenårene, husker jeg godt hvor tøft det kunne være innimellom, særlig mellom oss jentene. De som falt utenfor venninnegjengene, hadde det ofte vanskelig, og hvis noen først var plassert litt på sidelinjen, var det nesten umulig å komme seg inn i varmen igjen. Kanskje denne jenta har vært utenfor hele ungdomsskolen, og hennes måte å bli sett på er å si noe provoserende?

Jeg aner jo overhodet ingenting om denne jenta annet enn det min datter har fortalt meg, og selv det må jeg ta med en klype salt - nettopp fordi jeg er forsiktig med å dømme. Selv om jeg ikke er eldgammel enda ( 34 ), så har jeg med årene lært meg hvor feil en faktisk kan ta av andre. Man skal la tvilen komme til gode.

Det kan være så mangt som er årsaken til denne jentas oppførsel, det aner jeg ingenting om. Jeg fikk sympati med henne når jeg hørte hva som hadde skjedd, for det er helt tydelig at hun ikke har det godt.
Datteren min sa også at hun hadde "skikkelige" problemer, og jeg blir alltid usiegelig trist når jeg hører om, og ser barn som ikke har det bra. Men i dette tilfellet hadde jeg selvsagt aller mest vondt av min egen datter - spesielt fordi hun sliter fælt med seg selv ( pubertet ) og eget selvbilde om dagen.

Jeg synes vel det er ganske drøyt å dømme barn og ungdom uten diagnoser også så til de grader. Man kan ha en dårlig dag som fjortis, man kan si kjipe ting, og jaggu kan det hende at man ikke er helt klar over hele forhistorien også.

Embs skrev:

Det tenkte jeg også...

Og selv om det begynner å bli leeeeenge siden tenårene, husker jeg godt hvor tøft det kunne være innimellom, særlig mellom oss jentene. De som falt utenfor venninnegjengene, hadde det ofte vanskelig, og hvis noen først var plassert litt på sidelinjen, var det nesten umulig å komme seg inn i varmen igjen. Kanskje denne jenta har vært utenfor hele ungdomsskolen, og hennes måte å bli sett på er å si noe provoserende?

Men da må noe gjøres uansett. Er det slik at denne jenta har blitt mobbet og plaget så må det bli tatt tak i, er det andre ting så må det taes tak i.

(og igjen jeg snakker ikke om barn/ungdommer med en diagnose)

Eg forstår sjølvsagt deg, Fruktflua. Eg hadde også vorte sint om dette skjedde mitt barn.
Eg diskuterte ut frå HI her, og ikkje den konkrete situasjonen du fortalte om. Likevel veit eg ein del om kor vondt det kan vere å vere på den andre sida. Å aldri bli invitert med heim, å alltid bli småerta fordi ein vert sint og ikkje minst å alltid bli ledd av fordi en ikkje forstår sarkasme og kontkstuelle undertonar.

Embs skrev:

Det tenkte jeg også...

Og selv om det begynner å bli leeeeenge siden tenårene, husker jeg godt hvor tøft det kunne være innimellom, særlig mellom oss jentene. De som falt utenfor venninnegjengene, hadde det ofte vanskelig, og hvis noen først var plassert litt på sidelinjen, var det nesten umulig å komme seg inn i varmen igjen. Kanskje denne jenta har vært utenfor hele ungdomsskolen, og hennes måte å bli sett på er å si noe provoserende?

Det er også en tanke. Og nå må jeg anonymisere noe jeg har observert på "vår" skole.

Der er det ei jente i 6. klasse som har en eller annen form for diagnose. Jeg vet ikke hvilken. Flere foreldre har observert at DE ANDRE jentene i klassen bruker denne jenta for å skape konflikter og intriger. De får henne til å si ting som at "jeg er kjæreste med X" eller at ditt og datt er stygt. De skyver henne bokstavelig talt foran seg, og hun sier og gjør ting som andre elever igjen tar seg nær av - og selvsagt er det diagnose-jenta som har skylda. Fnise-gjengen bak går selvsagt fri. Dette har blitt tatt opp i de høyere klassene, men lærerne greier heller ikke å se annet enn at "hun har jo en diagnose".

Alfa skrev:

Eg forstår sjølvsagt deg, Fruktflua. Eg hadde også vorte sint om dette skjedde mitt barn.
Eg diskuterte ut frå HI her, og ikkje den konkrete situasjonen du fortalte om. Likevel veit eg ein del om kor vondt det kan vere å vere på den andre sida. Å aldri bli invitert med heim, å alltid bli småerta fordi ein vert sint og ikkje minst å alltid bli ledd av fordi en ikkje forstår sarkasme og kontkstuelle undertonar.

Det skjønte jeg, Alfa.
Følte bare for å svare i tråden for å fremheve at i hvertfall ikke jeg har dømt jenta som slang med leppa.

Fruktflua skrev:

Men i dette tilfellet hadde jeg selvsagt aller mest vondt av min egen datter - spesielt fordi hun sliter fælt med seg selv ( pubertet ) og eget selvbilde om dagen.

Det skjønner jeg godt!