Hvordan tenker dere sånn generelt?

Jeg er en person som ser ganske positivt på det meste, og tar utfordringer med oppbrettede ermer. Jeg leter heller etter løsninger enn å grave meg ned i problemer. Jeg klager sjelden på egen tilværelse, selv om livet butter imot innimellom.

Jeg vet at det meste går over og at det er en fase for alt. Man er sin egen lykkes smed, og man har ikke mer moro enn man sjøl lager.

Og jeg bruker ikke unødig energi på ting jeg ikke har herredømme over, det kan jeg ikke gjøre noe med likevel.



Hvordan er dere sånn kort fortalt?

Jeg er vel egentlig veldig lik deg slik du beskriver deg. Og kan legge til at jeg fokuserer mer på meg selv og hvordan jeg kan forbedre meg enn å henge meg opp i hva andre gjør og hvorfor.

Ja.

Ja.

Sitron skrev:

Ja.

Til hva?

Til det du sa.
Jeg tenker veldig lite generelt.

Jeg overanalyserer og liker å ligge i forkant når det gjelder å tenke på ting som kan gå galt. Jeg er veldig glad i backup-planer. Det er vel en form for pessimisme, men jeg liker altså tanken på unngå det som kan unngås med litt forberedelse. F.eks. hva gjør vi hvis bussen ikke kommer, hva om flyet er forsinket, hva om leiebilen ikke har barnesete etc. For eksempel kan jeg finne på å stille meg i nærheten av Ankomstservice mens jeg venter på bagasjen, sånn at jeg ikke står sist i "Lost luggage"-køen når de forteller oss at all bagasjen er sendt til Ulan Bator. Jeg må stort sett ha en exit strategi.

Jeg tror de færreste av oss klarer å være såå rasjonelle hele tiden. Jeg er også slik i blant, men andre ganger er jeg både sur, lei og lite konstruktiv. Og jeg syns faktisk det er helt menneskelig. Å påstå at man alltid (eller "generelt") er sånn gjør at jeg blir litt nysgjerrig på selvinnsikten til vedkommende. Eventuelt om vedkommende er et slags "overmenneske".

Wix skrev:

Jeg tror de færreste av oss klarer å være såå rasjonelle hele tiden. Jeg er også slik i blant, men andre ganger er jeg både sur, lei og lite konstruktiv. Og jeg syns faktisk det er helt menneskelig. Å påstå at man alltid (eller "generelt") er sånn gjør at jeg blir litt nysgjerrig på selvinnsikten til vedkommende. Eventuelt om vedkommende er et slags "overmenneske".

Jeg sier ikke at jeg er slik 100 % av tiden, men min tankegang er ofte slik. Jeg kan være både sur og tverr, og ha dårlige dager.

Jeg er generelt sett en sur pessimist - selv liker jeg best merkelappen realist, selvfølgelig. Jeg er ganske sikker på at: Ting som kan gå til helvete vil gå til helvete på de minst passende tidspunkt. Ellers har jeg stor tro på at dyden er dydens belønnig, feks er man snill og grei, er belønningen for det den følelsen man får av å være snill og grei, man får ikke noe mer ut av det. Jeg er sen på avtrekkeren, men har som regel alltid rett. Det gjør seg veldig godt på nett, i RL er som regel motdebatantene gått sin vei. Gjør meg med andre ord godt på langdistanseløp, fullfører alltid. Arbeidsmessig har jeg en jobb som krever både innsikt og utførelse, og der er mottoet: Teori er når alle forstår hva som skjer, men ingenting virker. Praksis er når alt virker, men ingen forstår hvorfor. Når man sitter mutters alene klokka to om natta forenes teori og praksis: Ingenting virker og ingen vet hvorfor.

him skrev:

Jeg er generelt sett en sur pessimist - selv liker jeg best merkelappen realist, selvfølgelig.

Jeg liker også å betegne meg som realist, men med det utgangspunkt i at alt ordner seg. Jeg tenker sjelden på ting som kan gå gale, får heller ta tak i det når det oppstår. Eller kanskje det bare er fordi jeg er lat.

Sitron skrev:

Jeg liker også å betegne meg som realist, men med det utgangspunkt i at alt ordner seg. Jeg tenker sjelden på ting som kan gå gale, får heller ta tak i det når det oppstår. Eller kanskje det bare er fordi jeg er lat.

Ja, der har du en annen ting med meg - jeg er en dramadronning. Jeg vet selvfølgelig at solen vil stå opp i morgen uansett hvor ille jeg fucker opp ting (jeg regner med at det er det du mener med at alt ordner seg), men jeg ville ha foretrukket at den gledessprederen hadde holdt seg under horisonten de dagene jeg var sur.

Jeg er optimist.

Det går nok bra er stort sett mitt motto.

Akkurat dette har jeg tenkt litt på i det siste. Jeg er student og det er helt utrolig hvor mange medstudenter som sitter og psyker hverandre ned med blant annet: - hvor mye det er å gjøre - hvor vanskelig det er - hvor dårlige foreleserne er - hvor liten vits det er å møte på forelesningene - vi har for mange eksamener - vi får for lite info - vi får for mye info osv. osv. Det er alltid ett eller annet å klage på. Jeg finner stort sett noe postitivt i det meste og har ennå ikke vært på en forelesning som ikke har gitt meg noe tilbake. Nå er jeg ikke krampepositiv altså, jeg bare gidder ikke bruke energi på å irritere meg over alt mulig. Og sånn er jeg ellers i livet også tror jeg. Selv om jeg også har mine dager der det meste er irriterende.

Jeg prøver å innbille meg at jeg er en realitisk pessimist av en problemløser.

Jeg foretrekker å være innstilt på at ting kan gå galt og så ha en løsning på problemet klart. Men jeg vet at jeg bruker altfor mye energi på å bekymre meg "til ingen nytte".

Jeg tenker minst mulig.

Jeg er vel strengt kjent som en optimist fremfor som en pessimist, jeg er definitivt et følelsesmenneske og etterhvert har jeg blitt veldig flink til å følge magefølelsen/intuisjonen. Jeg har nemlig veldig ofte rett, har jeg funnet ut.
Jeg er dog god på krisemaksimering, og kan ta helt av i pessimist-retningen.

Jeg har lært å se det positive i mange små hverdagslige ting. Etter det vi har vært igjennom klarer vi alt og vi lever virkelig i nuet.

Jeg er både ganske kynisk og ganske fatalistisk, men jeg er det oftest på en relativt blid og optimistisk måte. Det er begrenset hvor ille det kan gå, liksom. Og det meste går over.

Jeg pleide å ha et Tor Åge Bringsværd-sitat hengende på lesesalpulten min i riktig gamle dager, og synes fremdeles det er ganske dekkende for den livsanskuelsen jeg vanligvis har:

Vi beveger oss mot krematoriet med en fart på 24 timer i døgnet.
Vi kan like gjerne nyte utsikten underveis.

Jeg er en merkelig blanding av Kif og Isbjørnen.

Jeg har en lei tendens til å overanalysere og svartmale det meste

Av en eller annen grunn har jeg total-integrert Murphys Law og føler noen ganger at det eneste jeg klarer å produsere av tanker er "ja til nei og bort med vekk".

Heldigvis vokser man i takt med livet og jeg jobber med saken :flink: