Gode venner som forteller sine menn alt

Jeg har en veldig god venninne som jeg prater/mailer/msn-er med ca annenhver dag. Vi forteller hverandre det aller meste.

Men jeg har merket meg at hun forteller absolutt alt videre til sin mann. Og dette synes jeg ikke noe særlig om. Når gode venninner forteller meg ting som er av veldig privat/personlig karakter, ville det aldri falt meg inn å fortelle dette til min mann. Det er jo MEG vedkommende har valgt som fortrolig, og ikke min mann.

Er litt redd for at jeg kan oppfattes som sær og vanskelig hvis jeg tar det opp med henne, fordi det for henne er den mest selvfølgelige ting i verden at hun og hennes mann deler absolutt alt. Jeg håper derfor dere kloke FP-kvinner kan gi meg noen råd. Ville dere reagert på at alt du forteller en god venninne i fortrolighet fortelles videre til hennes mann, eller er det bare jeg som er sær?

Om du er sær er jeg sær. For meg er det en selvfølge at ting som blir fortalt meg i fortrolighet blir hos meg og ikke blir tatt opp med mannen.

Berglijot skrev:

Om du er sær er jeg sær. For meg er det en selvfølge at ting som blir fortalt meg i fortrolighet blir hos meg og ikke blir tatt opp med mannen.

Godt å høre jeg ikke er den eneste. Jeg vet nemlig at hun kommer til å bli fornærmet og ta det som et tegn på at jeg ikke har tillit til hennes mann dersom jeg tar det opp med henne, og det gjør det hele mye vanskeligere
(og det har jo absolutt ingen ting med hennes mann å gjøre..)

Det er ikke sært å forvente at fortrolighet respekteres også i forhold til partner. Men det er nok viktig å være klar på at man snakker i fortrolighet, det er ikke alle som har like gode antenner på hva som er privat/sårt/nært for andre. (Jeg tok sjansen på å svare selv om jeg er mann).

Shanti skrev:

Godt å høre jeg ikke er den eneste. Jeg vet nemlig at hun kommer til å bli fornærmet og ta det som et tegn på at jeg ikke har tillit til hennes mann dersom jeg tar det opp med henne, og det gjør det hele mye vanskeligere
(og det har jo absolutt ingen ting med hennes mann å gjøre..)

Da må du nesten minne henne på at det er hun som er fortrolig med mannen sin, og ikke du. Det er jo en grunn til at du snakker med henne, og ikke med mannen hennes.

Jeg har også noen sånne venner. De og mannen har faktisk samme e-postadresse slik at om jeg skriver til dem, så vet jeg at alt kan leses av mannen deres.

Med disse vennene er jeg nøye med å poengtere hva det er jeg ønsker skal bli mellom oss og hva som er greit at mennene får vite. De viser stor forståelse for at ikke alle har de samme intimitetsgrensene som dem selv. Jeg VET jo ikke om de forteller det videre eller ikke, men jeg velger å stole på dem når de har lovet.

Vi har et vennepar som vet det meste om oss, og omvendt.
Men skulle det være at jeg ikke vil hun skal fortelle visse ting til sin mann, sier jeg i fra.

torsk skrev:

Da må du nesten minne henne på at det er hun som er fortrolig med mannen sin, og ikke du. Det er jo en grunn til at du snakker med henne, og ikke med mannen hennes.

Enig. Dessuten lurer jeg på hvordan du (altså HI) merker at hun har fortalt ting til mannen sin - nevner han disse tingene for deg, eller snakker hun om dem når han også er til stede, eller har du fått høre det fra andre? Uansett synes jeg det at du faktisk merker at han vet disse tingene er mer enn grunn god nok til å ta det opp med venninnen din, for da kan det jo høres ut til at hun ikke bare videreforteller konfidensielle ting til ham, men at han ikke har skjønt at dette er konfidensielt.

Når jeg forteller noe til en god venninne i fortrolighet, går jeg i grunnen ut fra at mannen hennes også får vite det, jeg faktisk. (Det skal sies at jeg i de fleste tilfeller kjenner mannen omtrent like godt som dama.) Jeg forventer imidlertid naturligvis at ingen av dem går videre med det. Hadde jeg hatt en venninne hvis mann jeg ikke likte eller kjente så godt, ville nok saken stilt seg litt annerledes.

Elinblu skrev:

Når jeg forteller noe til en god venninne i fortrolighet, går jeg i grunnen ut fra at mannen hennes også får vite det, jeg faktisk. (Det skal sies at jeg i de fleste tilfeller kjenner mannen omtrent like godt som dama.) Jeg forventer imidlertid naturligvis at ingen av dem går videre med det. Hadde jeg hatt en venninne hvis mann jeg ikke likte eller kjente så godt, ville nok saken stilt seg litt annerledes.

Samme her. Jeg vet ikke om venninnene mine forteller ting videre til sine menner, men jeg bryr meg ikke om det så lenge ingen av DEM sier noe videre, og så langt har det iallfall ikke skjedd. Jeg forteller selv ting til min mann, men kun når jeg vet det er ok, noe det er for de fleste av mine venninner (for de kjenner også min mann like godt som meg).

Skilpadda skrev:

Enig. Dessuten lurer jeg på hvordan du (altså HI) merker at hun har fortalt ting til mannen sin - nevner han disse tingene for deg, eller snakker hun om dem når han også er til stede, eller har du fått høre det fra andre? Uansett synes jeg det at du faktisk merker at han vet disse tingene er mer enn grunn god nok til å ta det opp med venninnen din, for da kan det jo høres ut til at hun ikke bare videreforteller konfidensielle ting til ham, men at han ikke har skjønt at dette er konfidensielt.

Elinblu skrev:

Når jeg forteller noe til en god venninne i fortrolighet, går jeg i grunnen ut fra at mannen hennes også får vite det, jeg faktisk.

Ja, slik har i grunnen jeg det også. Det ville ikke plage meg om en venninne fortalte noe privat om meg til mannen sin (hvis jeg ikke hadde bedt henne la det være), men jeg ville satt veldig lite pris på å få "høre tilbake" fra mannen det hun fortalte ham.

Elinblu skrev:

Når jeg forteller noe til en god venninne i fortrolighet, går jeg i grunnen ut fra at mannen hennes også får vite det, jeg faktisk. (Det skal sies at jeg i de fleste tilfeller kjenner mannen omtrent like godt som dama.) Jeg forventer imidlertid naturligvis at ingen av dem går videre med det. Hadde jeg hatt en venninne hvis mann jeg ikke likte eller kjente så godt, ville nok saken stilt seg litt annerledes.

Enig.
Jeg er selv en "sånnen" som forteller alt til mannen min, men jeg vet at det stopper der, og han ville aldri funnet på å konfrontere venninner med ting jeg har fortalt ham. Venninnene mine vet heldigvis hvordan det er og syns det er greit (ellers hadde de vel droppet å fortelle meg ting vil jeg tro). 🙂

Elinblu skrev:

Når jeg forteller noe til en god venninne i fortrolighet, går jeg i grunnen ut fra at mannen hennes også får vite det, jeg faktisk. (Det skal sies at jeg i de fleste tilfeller kjenner mannen omtrent like godt som dama.) Jeg forventer imidlertid naturligvis at ingen av dem går videre med det. Hadde jeg hatt en venninne hvis mann jeg ikke likte eller kjente så godt, ville nok saken stilt seg litt annerledes.

Der er igrunnen vi også.

Jeg synes slett ikke det er sært å be om at det du sier ikke fortelles videre til mannen hennes. De fleste ville nok forstått det.
Jeg forteller mye til mannen min, men om det er sagt at ikke skal gå videre (eventuelt om det måtte være åpenbart at han ikke skal vite det), så sier jeg det heller ikke.
Når jeg sier noe fortrolig til mine venninner, for eksempel da jeg ble gravid, har jeg presisert at jeg ønsker at det forblir mellom oss, men at de gjerne kan fortelle det til sin bedre halvdel.

Jeg synes ikke du er sær og synes absolutt du bør si til din venninne at det du forteller henne ikke skal videre til mannen hennes - men kanskje bare i de tilfellene det gjelder og ikke som en generell "regel" for fortrolige samtaler?

Min mann og jeg har stort sett bare felles venner, men holder ofte fortroligheter for oss selv uten å dele de med hverandre når en venn ønsker det, noe jeg synes er helt selvfølgelig.

Jeg regner i grunnen med at min venninne har et tettere bånd med sin partner enn med meg, og regner dermed med at han får vite det jeg forteller henne. Hvis det ikke er ok for meg sier jeg i fra. Sånn forventer jeg at det er andre veien også. Må jeg revurdere denne holdningen?

Jeg syns heller ikke du er sær.

Jeg forteller selv videre til mannen min med mindre noen presiserer at det er fortrolig. Dette vet de jeg kjenner. Jeg pleier å si fra om det når jeg blir kjent med noen, eller når noen forteller meg noe personlig.

banana skrev:

Jeg regner i grunnen med at min venninne har et tettere bånd med sin partner enn med meg, og regner dermed med at han får vite det jeg forteller henne. Hvis det ikke er ok for meg sier jeg i fra. Sånn forventer jeg at det er andre veien også. Må jeg revurdere denne holdningen?

Nei, jeg tror du er på linje med de fleste andre. Sånn jeg tolker HI, så dreier det seg mer om at venninnen ikke helt har forstått at noe må kunne være fortrolig *bare* mellom dem. HI spør derfor om det er urimelig å forvente at noe kan være fortrolig bare mellom venninner selv om de har partnere/ektefeller. Er det omtrent så, Shanti?

Jeg sier fra hvis vil dele fortrolige ting med min mann. F.eks fra min single venninne er det liten forståelse å finne og da lar jeg være.
Likevel er jeg aller mest komfortabel med det jeg kan prate med han om også, han er jo det mennesket i verden jeg er nærmest.