Om å være bortreist på barnas bursdag

Synes dere det er ok, under gitte omstendigheter, å være bortreist på egen barns bursdag? (Da tenker jeg primært på de som bor fast sammen med barna, og som ikke jobber offshore turnus og som jobber i uker strekk utenfor hjemmet.)

Er det bare alvorlig sykdom og barnefødsler som er gyldig fraværsgrunn på barnas bursdag, eller kunne dere reist bort gjennom jobben?

Ja, hadde jeg måttet reise bort på barnas bursdag, hadde jeg feiret dem skikkelig når jeg kom hjem igjen eller før jeg dro. Vi har sjelden barneselskap på selve dagen uansett, og et koselig familieselskap, en kinotur eller middag ute hadde jeg fint ordnet tidligere eller senere.

Mannen min jobber i Nordsjøen og da hjelper det ikke om det er noen sin bursdag eller 17 mai eller julaften osv. Borte er han og det er veldig trist.
Men ser jo at du ikke spør dem som jobber offshore. Men måtte nå svare!

Det kommer an på så mye, alder på barnet og hvor stor medbestemmelse jeg har i "grunnen til å være borte". Barnets alder og forventninger spiller nok litt inn, men av og til så går det ikke - og da ville jeg selvsagt ha forskjøvet dagen og tatt en skikkelig feiring i etterkant.

Når jeg tenker meg om så blir visst storebror 6 år den første uka mannen jobber i Bergen. Han kan ikke akkurat be seg fri fra jobb den første uka. Vi kan heldigvis samles alle sammen dagen etter selve dagen.

Jeg vil nok gjøre alt jeg kan for å unngå det, men må man så må man. Barnet ville sikkert ikke opplevd det som problematisk, men det kjennes feil ut for meg.

Mener du på selve Dagen, eller når det skal være selskap? Selskap ville jeg absolutt vært med på, men det kunne vi jo bare flyttet hvis nødvendig.

Selve DAGEN betyr ikke så mye for meg, så det hadde jeg gjort glatt uten å tenke over det.

Jeg hadde ikke hatt noe problem med å være bortreist, nei. Barna mine har fedre som fint kan fikse selskap uten min innblanding.

-ea- skrev:

Jeg hadde ikke hatt noe problem med å være bortreist, nei. Barna mine har fedre som fint kan fikse selskap uten min innblanding.

Det har mine også, men jeg vil jo helst være med selv da. Det hadde gjort litt vondt i hjertet om jeg ikke fikk bli med på feiringen.

Monsoon skrev:

Jeg vil nok gjøre alt jeg kan for å unngå det, men må man så må man. Barnet ville sikkert ikke opplevd det som problematisk, men det kjennes feil ut for meg.

Her og.

Iset skrev:

Det har mine også, men jeg vil jo helst være med selv da. Det hadde gjort litt vondt i hjertet om jeg ikke fikk bli med på feiringen.

Ja, det er verst for mammahjertet tror jeg. Jeg var på sykehuset på 6 årsdagen til nest eldste. Det var helt forferdelig - for meg. Gutten hadde en super dag, og en pappa som fint klarte å organisere feiringen, men jeg syntes det var vondt å ikke få oppleve dagen sammen med gutten min.

Tja, sjansen for det er veldig liten for min del, men må man, så må man. Min mor hadde arbeid da jeg var liten som innebar en del kursvirksomhet/seminarer akkurat på min bursdag hvert eneste år, og jeg kjenner enda at jeg syntes det var litt sårt at hun var borte på selve dagen.

Min mann er borte på sjøen, så han er så der fra og til alt ettersom turnusen passer og guttene klager ikke. Jul og påske er faktisk verre å ha han borte enn bursdager synes jeg.

Skjer stadig vekk i min jobb.

Jeg er mer betenkt over å være bortreist på ungenes unnfangelse.

Min eksmann er på ferie for andre år på rad på veslejenta sin bursdag. Eg syns i starten det var heilt vanvittig men har innsett i ettertid at det er eg som overføre mine følelsar til han. Eg hadde heller ingen problem med å ta med min kjæreste på hans barn sin bursdag. Så eg har konkludert med at det er MEG og min mammafølelse som syns det er vanskelig å vere vekke på ungane mine sin bursdag.

Da vi bodde i Norge var mannen borte på eldstemann sin bursdag hvert eneste år - den krasjer med en jobbrelatert årlig begivenhet (som han ikke kan styre timingen av). Men så flyttet vi dit den er, og nå får han bursdagen med seg. Vi flyttet ikke på grunn av dette da.

Jeg hadde ikke med viten å vilje planlagt å være bortreist på verken mann eller barns bursdag, men ser ikke problemet med at en er borte - man kan feire det med brask og bram i før- eller etterkant.

Mauser skrev:

Skjer stadig vekk i min jobb.

Jeg er mer betenkt over å være bortreist på ungenes unnfangelse.

Pøh! Jeg har overhode ikke peiling på hvor verken jeg eller mannen min befant seg da våre unger ble unfanget, og ser ikke noe problem med det. Din kontrollfreak!

Vi liker best å være hjemme på barnas dager, begge to, men noen ganger går det ikke i forhold til jobbreiser. Men ingen av oss planlegger private reiser alene på barnas dager.

Jeg måtte være borte på mellomste sin 1 års dag, og kpm ikke hjem før på kvelden. Det var vondt i mammahjertt, men ungen forsto ikke noen ting.

Mauser skrev:

Jeg er mer betenkt over å være bortreist på ungenes unnfangelse.

Har ikke noen skrupler med dette heller. Tror ingen av mine er unnfanget hjemme.

Det prøver jeg absolutt å unngå.
Men som noen sa, må man, så må man.

Pelenmannen har vært på reise når Herremannen hadde bursdag og Herremannen taklet det bra. Nå hadde vi venner på besøk fra Norge som bodde hos oss så det ble stor feiring uansett.

Vi prøver jo selvfølgelig å være hjemme på dagen, og på selskapsdagen, dersom det er ulike dager. I år må jeg på leirskole med klassen min akkurat når eldsten har bursdag. Han synes det er veldig trist, men jeg har ingen mulighet til å være hjemme. Sånn er det bare.

Iset skrev:

Ja, hadde jeg måttet reise bort på barnas bursdag, hadde jeg feiret dem skikkelig når jeg kom hjem igjen eller før jeg dro. Vi har sjelden barneselskap på selve dagen uansett, og et koselig familieselskap, en kinotur eller middag ute hadde jeg fint ordnet tidligere eller senere.

Enig med Iset her.