Er det for lett å slippe unna med omsorgssvikt?

Jeg leste denne i dag: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article3561647.ece

og det sitter en skikkelig klump langt inni magen min nå.
Tenk at så mange barn i samme situasjon har det slik uten at noen gjør noe...?
Hvorfor gjør ikke barnevernet jobben sin bedre?
Det er stadig hylende historier om barnevernet som TAR barn uten grunn og voldsomt oppstyr pga dette, men hvordan kan en slik mor som i denne historien slippe unna gang på gang og ingen tar tegnene seriøst.
Begynner virkelig å lure.

Hva syns dere?

Hylende, hypertabloide oppslag om slemme barnevernet vil det alltid være, for den andre siden får vi aldri høre noe om, for de har jo taushetsplikt. Det er vel der som i alle andre etater. De har ikke penger, folk osv.
De driver mest med brannslukking tror jeg. De tar toppene på det verste, og har ikke kapastitet til å gjøre mer?
Jeg har ikke lest artikkelen, bare så det er sagt 🙂

Det er mange grunner til at barnevernet ikke fungerer optimalt.

- for lite penger, for få ansatte gir et ekstremt arbeidspress og knallharde prioriteringer.
- tøffe arbeidsoppgaver og lite oppfølging skaper utbrenthet og høy turnover.
- som blant psykologer er det en del som velger barnevern for å bearbeide egne traumer. Det er ikke alltid heldig.
- ikke alle saksbehandlere er like flinke. Enkelte er til og med dårlige, som i alle andre yrker.
- loverket beskytter biologiske foreldre helt latterlig bra, og ungene tilsvarende dårlig.
- tverrkommunalt samarbeid er vanskelig, og dårlige foreldre kan komme unna ved å flytte rundt.
- skoler og særlig barnehager har ofte en altfor høy terskel for å varsle.
- fylkesnemdene legger ofte strafferettslige prinsipper til grunn, og da får ikke barnevernet medhold i annet enn krystallklare saker. Av og til ikke da engang.
- barnevernet prioriteres lavere enn eldreomsorg, utbygging, skoler og alt det andre kommunene må bruke penger på, fordi det ikke er særlig målbart og ikke trekker velgere heller.

Og sikkert en hel rekke andre grunner også.

Ja, jeg mener det for mye foreldrevern framfor barnevern, og det eneste som kan endre på dette er vel endring av lovverk/tydeligere retningslinjer/krav om samarbeid mellom kommuner mht stadig flytting osv...Ihvertfall sånn jeg har oppfattet det via diskusjoner her, artikler i avisene etc.
Jeg tror også slike saker oppstår pga manglende eller dårlig organisert ressurser og selvfølgelig at mange selvfølgelig gjør alt for å skjule omsorgssvikt. Og barn er gjerne lojale mot sine foreldre.
Jeg synes man burde kunne ta fra foreldre barn på et mye tidligere tidspunkt enn det ofte gjøres, og at foreldre i tvilssaker faktisk kreves at de må bevise at de er skikket mht tilbakeføring fra fosterhjem, samvær etc.
Det er altfor sent å ta 12-14-åringer ut av et dårlig hjem. Det er jo god samfunnsøkonomi også, dersom man skal se på sjansen for godt fungerende voksne.

I forhold til mediesakene så er det en forsvinnende liten andel, og når man ser hvilke virkemidler som brukes i slike saker er det stort sett åpenbart at dette handler om mennesker som ikke burde få oppholde seg nærmere enn hundre meter fra hvilke som helst barn.

Over 90 % av sakene barnevernet faktisk er inne i skjer på frivillig basis der det samarbeides godt med foreldre og øvrig familie, og ofte er det faktisk foreldre selv som søker hjelp. Omsorgsovertakelse kan bare gjennomføres når alt annet er prøvd, før det er det en rekke andre støttetiltak som gjøres i hjemmet.

Det største problemet er alle dem som ikke blir oppdaget. Familie, naboer, barnehager, skoler, helsevesen - alle har et ansvar for å varsle. Fåtallet gjør det. Uten melding, ingen inngripen fra barnevernet.

Jeg synes det er synd at så få midt-i-mellom-saker kommer frem, jeg. Altså der verken barnevern eller foreldre er "de store stygge ulvene", men der hjelp fra barnevernet har vært positivt for både voksne og barn i en familie. Der både foreldrevern og barnevern går hånd i hånd. For det er nemlig slett ikke alltid slik at barna må vernes fra foreldrene sine. Snarere tvert imot. Familien trenger forsterkninger. Foreldrevern og barnevern trenger ikke nødvendigvis å være motsetninger bestandig. Noen ganger er foreldrevern også godt barnevern.

Ja, det var bare et lite hjertesukk. Jeg tror nemlig at dersom man også hadde sett de gode foreldrene som inngår samarbeid med barnevernet til barnas beste, der alle parter har samme mål og drar i samme retning. Ja, så tenker jeg at mange flere familier ville hatt det bedre. Og foreldre som sliter på grunn av dårlig nettverk, sykdom, stor belastning eller andre faktorer lettere ville akseptert at man ikke trenger å være en av "dem", de "slemme" foreldrene barn må vernes mot, for å ta kontakt og be om hjelp når det trengs.

kie skrev:

J Og foreldre som sliter på grunn av dårlig nettverk, sykdom, stor belastning eller andre faktorer lettere ville akseptert at man ikke trenger å være en av "dem", de "slemme" foreldrene barn må vernes mot, for å ta kontakt og be om hjelp når det trengs.

Det er nok mye av det der. Men er det barnevernet som skal ta tak i det? Da må man i så fall sette opp et minimumskrav at hvor mye kulturell og sosial kapital en unge skal få med seg. Hva om de nærmeste referansepersonene er trygge, gode og snille mennesker. Men stagnasjon, angst og enfold er det eneste som er å få ellers?

Brutus_ skrev:

Det er nok mye av det der. Men er det barnevernet som skal ta tak i det? Da må man i så fall sette opp et minimumskrav at hvor mye kulturell og sosial kapital en unge skal få med seg. Hva om de nærmeste referansepersonene er trygge, gode og snille mennesker. Men stagnasjon, angst og enfold er det eneste som er å få ellers?

Jeg er litt usikker på om jeg forstår spørsmålet ditt, men jeg mener at man jo skal se på hva som er best for barna. Noen ganger er det faktisk "foreldrevern", eller foreldrestøtte, som er godt barnevern. Gjerne i kombinasjon med andre tiltak. F.eks. husker jeg en dame som var tenåring da hun ble gravid første gangen. Det var null oppbacking hjemmefra og hun var mutters alene. Hun fortalte senere at saksbehandleren på barnevernet hadde fungert nesten som en mor for henne. Altså en å spørre om råd, en å prate litt med når hun følte seg helt udugelig, en å få oppmuntring av. I tillegg til dette hadde hun jo fått praktisk hjelp som barnehageplass, slik at hun kunne fullføre egen utdannelse osv.

I min familie var det også en ung tenåringsmor. Men der hadde jo min mamma den rollen overfor søsteren min og barnevernet var dermed ikke nødvendig. Hun som hadde vært gravid og alene var i ettertid veldig takknemlig for at barnevernet var der for henne også. Og hun var en like god mor som min søster. Men noen ganger trenger selv gode foreldre litt hjelp. For å fortsette å være gode. Eller for å fungere godt. Det synes jeg bør bli langt mindre skambelagt enn det virker i dag. Ikke alle har like forutsetninger og jeg synes det er fint at barnevernet kan gå inn og kompensere for det, til barnas beste. Uten at man nødvendigvis må sette foreldrene i "dem"-båsen.

Når det er sagt: Det kan være at virkemidlene, barnevernet osv. er for dårlige når man kommer til saker der det å fungere som "forsterkninger" i en familie ikke er nok. Det vet jeg for lite om. De eneste kildene for folk flest er jo medias historier.

Jeg tror det sitter en del foreldre rundt om i landet som er takknemlige for alt barnevernet har gjort for dem og barna deres. Stigmatiseringen og "oss vs. dem"-tankegangen gjør det nok vanskelig for disse å være åpne om denne siden av barnevernet.

Mauser skrev:

- loverket beskytter biologiske foreldre helt latterlig bra, og ungene tilsvarende dårlig.

...enig i alt det andre Mauser sier også, men i særdeleshet dette. Jeg tror det skjer langt oftere at saksbehandlere i barnevernet "vet" at noe er alvorlig galt i en familie, men ikke har hjemmel for inngripen enn det skjer at systemet unnlater å ta tak i åpenbare omsorgssviktsaker hvor man har lovlig mulighet til å gjøre noe.

I min familie har vi ei jente. Hennes far tok henne med seg "hjem" til sine foreldre pga. mors rusmissbruk. Kommunen der mor bodde mente jenta burde bo hos far og kun besøke mor under oppsikt. (Mor hadde blitt fratatt to barn tidligere!) Kommunen, dit far flyttet, mente at jenta selvfølgelig skulle være hos mor. Hele helger uten overvåkning!
Det var regelrett krangling mellom barnevernet i en liten kommune som kjente mor, og en stor kommune som far flyttet til. Den store vant;
Jenta måtte dra, mot sin vilje...
Jeg var med far og hentet henne en gang da hun ble funnet alene på et toalett på et utested etter stengetid en lørdagsnatt, 5 år gammel! Politiet som ringte visste ikke hvor mor var...
Mor er nå død, og jenta har klart seg bra. Men hun husker,fortsatt alle de helgene hun følte seg forlatt fordi hun ble tvunget til å dra på besøk til sin mor! Får dessverre ikke mye tillit til barnevernet etter å ha opplevd dette...
Det er grusomt at det må gå så langt som i historien det refereres til, jeg kjenner jeg blir sint! Hvem skal tale barnas sak dersom barnevernet ikke gjør det?

M&M skrev:

Får dessverre ikke mye tillit til barnevernet etter å ha opplevd dette...
Det er grusomt at det må gå så langt som i historien det refereres til, jeg kjenner jeg blir sint! Hvem skal tale barnas sak dersom barnevernet ikke gjør det?

Det du beskriver er jo en barnefordelingssak. Barnevernet har ingen myndighet til å avgjøre hvilken forelder som skal ha omsorgen for et barn som ikke er under offentlig omsorg. Heller ikke til å regulere samvær sånn uten videre.

Ok, alt kom ikke fram her... Far kjempet om foreldreretten lenge, men vant til slutt omsorgsretten i en alder av 20 år. Mor var 38...
Mor kom ikke til besøksavtaler i den byen far bosatte seg (sitt hjemsted), for mor ville ha jenta ned til seg! Og det fikk hun...
Og selv om barnevernet i den lille kommunen der mor bodde, og som kjente henne, mente det ikke var bra for jenta, ga de seg til slutt! Og den helga hun ble funnet på toalettet var bare en av mange helger. Naboene hadde tidligere varslet fra om fest og bråk der mens jenta var der, men ingenting ble gjort...

(Går litt kjapt når en blir engasjert og har noen glass vin innabords... Beklager. )

Det er ikke tvil om at i de fleste tilfeller gjør de som jobber i BV en strålende jobb.
Men jeg synes ikke man skal tvile på at det finnes mennesker som jobber der som gjør en slett jobb. Et eksempel som har kommet fra i er i Alvdal saken. En fra BV fra venninne med moren i denne saken. Hun stolte på at moren gikk til politiet og anmeldte, selv etter at det kom fram at hun ikke hadde gjort det.
(moren lovet å gjøre det flere ganger, men ingen ting skjedde)
Det er å gjøre en meget slett jobb når man jobber i BV.

shute skrev:

...enig i alt det andre Mauser sier også, men i særdeleshet dette. Jeg tror det skjer langt oftere at saksbehandlere i barnevernet "vet" at noe er alvorlig galt i en familie, men ikke har hjemmel for inngripen enn det skjer at systemet unnlater å ta tak i åpenbare omsorgssviktsaker hvor man har lovlig mulighet til å gjøre noe.

Jeg kjenner til en sak hvor barnevernet sa rett ut at de ikke mente at mor var egnet forelder (alenemor) men at de ikke våget å gripe inn, fordi de var livredde for å tape saken og miste den lille kontrollen de hadde over familien (besøkshjem og barnehageplass). Så jeg tror nok at det ganske ofte stemmer at barnevernet ønsker å gripe inn, men innser at de kan ligge tynt an om de gjør.

Jeg synes foreldrevernet er alt for sterkt i Norge. Jeg er ingen stor fan av det biologiske prinsipp i seg selv, og mener at barn trenger trygge omsorgspersoner, og ar det er tull at foreldre skal få sjanse på sjanse på sjanse, når det eneste de gjør er å fucke opp ungene sine. Barn er utrolig lojale, men det har en pris, for dem.

Men selvfølgelig, det er et problem at verken fosterforldre eller adoptivforeldre til barn over en viss alder vokser på trær.

Jeg tror at i de aller fleste tilfeller gjør barnevernet så godt de kan innenfor det lov- og regelverk som gjelder. Men man har jo selvfølgelig dem som svikter der de ikke skulle svikte, her som alle andre steder.

Jeg har to venner nå som begge har barna sine.
En venter dom i saken sin og den andre har BV henlagt. Personlig mener jeg motsatt, siste personen trenger hjelp den første klarer seg fint. Problemet der er bare at BV har bestemt seg for at sånn er det og ser ikke at barnet har en diagnose som gjør oppførselen til barnet slik det er. 🙁

Mauser skrev:

I forhold til mediesakene så er det en forsvinnende liten andel, og når man ser hvilke virkemidler som brukes i slike saker er det stort sett åpenbart at dette handler om mennesker som ikke burde få oppholde seg nærmere enn hundre meter fra hvilke som helst barn.

Over 90 % av sakene barnevernet faktisk er inne i skjer på frivillig basis der det samarbeides godt med foreldre og øvrig familie, og ofte er det faktisk foreldre selv som søker hjelp. Omsorgsovertakelse kan bare gjennomføres når alt annet er prøvd, før det er det en rekke andre støttetiltak som gjøres i hjemmet.

Det største problemet er alle dem som ikke blir oppdaget. Familie, naboer, barnehager, skoler, helsevesen - alle har et ansvar for å varsle. Fåtallet gjør det. Uten melding, ingen inngripen fra barnevernet.

men problemet her i saken jeg linket til, var jo at alle varslet men at barnevernet ikke gjorde jobben sin. De lot seg lure av en mor som tydligvis kunne snakke for seg og glemte å se barna...

Jeg har god erfaring med barnevernet heldigvis. Har fått mye hjelp og rådgivning, og har erfaring med at de skjekker nøye opp i ting og gjør jobben godt.
Men når man hører om slike historier som denne(linken) og andre eksempler så får jeg helt sjokk. I så mange tilfeller virker det som de enkelte saksbehandlerne/avdelingene ikke gidder fordi det er for mye arbeid og for mye strev å sette i gang med papirarbeidet.
Barnevernet er jo helt for å verne om barna. Ofte så går det altfor lang tid før det rette blir gjort.

Jeg kjenner til en lignende historie om en mor og noen gutter. jeg trodde faktisk det var den saken jeg leste om da jeg begynte å lese.
Hun hadde og to gutter. Ene født i 98 andre ble født i 00. Jeg passet dem begge da moren var storesøster til min venninne. Hun kom ofte hjem full da jeg passet eldste og jeg husker jeg syns det var veldig ubehagelig å gå fra dem. Jeg var nå ung og dum og gjorde ingenting...
Da yngste ble født var jeg 18. Jeg husker jeg skulle passe han en kveld mens han var 6 uker. jeg kunne ingenting om babyer og var kjempe nervøs.Jeg reagerte på at han var så liiiten. han kan ha vært helt normalt for alt jeg vet, men jeg hadde jo Hun skulle på byn og jeg hadde fått nr til henne og venninnen hennes. utpå natten skulle han ha mat og det sto flasker i kjøleskapet som jeg skulle varme. Han fikk maten sin og så kastet han opp all maten og jeg fikk panikk. Han lå og brakk seg og fikk nesten ikke puste. jeg ringte henne og venninnen mange ganger, men ingen tok tlf.
jeg ringte så 113 som kom kjapt og fant at det ikke var noe galt med babyen han var bare veldig forkjølet og hadde mye slim i nese og hals så de tok han med på BK. jeg var jo med og jeg var jo vettskremt. De må ha varslet barnevernet der oppe for det kom mange og stilte meg spørsmål om henne osv. Til slutt fikk de tak i henne og hun kom opp på sykehuset og var rasende på meg.. jeg fikk gå og i ettertid hørte jeg at hun var ruset da hun kom på sykehuset.
Etter en stund hadde hun visst flyttet til en annen by. Jeg traff henne tilfeldigvis på 17 mai 3 år seinere. da satt hun ravende full på en restaurant med ungene løpende rundt. da vi skulle gå la jeg merke til at hun stod i døren og holdt ene gutten i ørene og skrek og kjeftet på han.

Da gikk jeg hjem og sendte mld til barnevernet. Følte meg ikke særlig høy i hatten for det er jo en vondt ting å gjøre. Men fikk vite i ettertid at hun hadde mange mld på seg og at det var det rette å gjøre.

Må bare også fortelle at for et par år siden da jeg var gravid med yngste bodde jeg i et lite boligfelt og satt og snakket med en av naboene mens alle ungene hennes og min jente lekte på en stor plen. Jeg sa: Gud dere har så mange flotte barn dere. Hvor mange er det?
Hun svarte: Vi har bare 2 store jenter og en gutt selv. De to guttene, **** og **** er fosterbarna våre. de er som våre egne, og vi er veldig glad i dem. Jeg så jo da at det var jo dem.. og de var så fine og skjønne og det hadde gått så bra for dem.. Happy ending:)

M&M skrev:

Ok, alt kom ikke fram her... Far kjempet om foreldreretten lenge, men vant til slutt omsorgsretten i en alder av 20 år. Mor var 38...
Mor kom ikke til besøksavtaler i den byen far bosatte seg (sitt hjemsted), for mor ville ha jenta ned til seg! Og det fikk hun...
Og selv om barnevernet i den lille kommunen der mor bodde, og som kjente henne, mente det ikke var bra for jenta, ga de seg til slutt! Og den helga hun ble funnet på toalettet var bare en av mange helger. Naboene hadde tidligere varslet fra om fest og bråk der mens jenta var der, men ingenting ble gjort...

(Går litt kjapt når en blir engasjert og har noen glass vin innabords... Beklager. )

Men shute har fortsatt rett, det er ikke noe barnevernet kan gjøre i en sånn situasjon, annet enn å sette barnet i fosterhjem hvis situasjonen blir for ille.

Det er lett nok å sitte og snakke om hvor dårlig jobb barnevernet gjør, og som tidligere nevnt; det er klart det finnes mennesker som gjør jobben sin dårlig i dette systemet som i alle andre, men jeg er lei heksejakten. For det er dét det er. Som sådan er ikke hele barnevernsetaten i Norge dårlig. Det går jeg ganske enkelt ikke med på. Om etaten ikke fungerer optimalt, hvilket den ikke gjør, går det på punktene Mauser kom med tidligere og ikke de tilfellene av ansatte som rett og slett gjør en dårlig jobb.

Det at det er stort gjennomtrekk av ansatte i etaten er et virkelig stort problem, og det sier også mye om engasjementet til mange av dem som jobber her. Jeg har selv en nær meg som har jobbet i barnevernet, og som ga opp. Det ble for mange oppoverbakken, byråkrati og tungnemnt lovverk å håndtere, og denne personen, som så mange andre, ble syk av å jobbe her og fikk seg annet å gjøre.

Pappalille skrev:

Det at det er stort gjennomtrekk av ansatte i etaten er et virkelig stort problem, og det sier også mye om engasjementet til mange av dem som jobber her. Jeg har selv en nær meg som har jobbet i barnevernet, og som ga opp. Det ble for mange oppoverbakken, byråkrati og tungnemnt lovverk å håndtere, og denne personen, som så mange andre, ble syk av å jobbe her og fikk seg annet å gjøre.

Jeg tenker at mye av problemet ligger her og skulle ønske at dette kunne tas tak i. Hvorfor blir det ikke sett nærmere på slikt i etterkant av grove saker som blir løftet fram i media?

Jeg kjenner også en som sluttet å jobbe i BV etter et år, for hun klarte ikke å leve med at de VISSTE at noe var galt i familier uten å ha tilstrekkelig bevismateriale for å gripe inn.

Som lærer har jeg forundret meg over saker der ett barn i en familie har blitt flyttet i forsterhjem mens (åpenbart vanskjøttede) småsøsken blir værende i det samme hjemmet. Eller hvordan det i familier der det har blitt begått alvorlige overgrep mot en storesøster (med påfølgende alvorlig psykisk sykdom som resultat) finnes småsøsken som ikke blir inkludert i noen form for ivaretaking (som f.eks samtaleterapi) i etterkant. Erkjennes det ikke at det som skjer i en familie også i stor grad påvirker de som ikke er direkte utsatt?

Jeg ønsker meg et langt mer effektivt system for å ivarereta barn generelt - både med tanke på mindre byråkrati og med langt større samarbeid mellom instanser.

Jeg har hatt en elev som skulle flyttes fra hjemmet og til institusjon i en annen by uten at skolen har blitt informert om når det skulle skje (mor samarbeidet ikke med skolen og BV anså ikke det som sin oppgave. Jeg ringte til slutt BV selv for å finne ut av dette (gutten visste ikke selv hvilken dato han skulle flytte, Han var 11 år, skjør, og fryktelig nervøs) - og da fikk jeg opplyst hvilken dato han skulle flyttes med et "Ja, det er jo kanskje greit at dere blir informert, ja". Så kunne vi finne fram kalenderen og telle dager og vi kunne som både klasse og lærere ta et ordentlig farvel. Æsj. Jeg begynner å grine når jeg tenker på det fremdeles.

Ellers i hjelpeapparatet står det også dårlig til med samarbeid mellom de ulike instansene i vår kommune. Etter at det ble slik at fastlegen skulle henvise til BUP, vil ikke BUP snakke med skolen overhodet. Vi tok en gang en telefon til BUP i forbindelse med en gutt som det lå en søknad inne på og fikk følgende svar "Vi snakker ikke med dere".

Det at de ulike instansene opererer i vantette skott er garantert ikke til fordel for barna.